FORRIGE | INNHOLD

2. Feltarbeidet og materialet

Fantasirollespill er et mangesidig og sammensatt fenomen, og for å få svar på spørsmålene mine har jeg valgt å bruke flere ulike typer materiale. I dette kapittelet vil jeg ta for meg hvordan dette materialet er blitt til, hvilket særpreg det har, og hvordan jeg har tenkt til å bruke det. Jeg vil også si noe om hvordan de forskjellige materialtypene mine utfyller hverandre, og om kildekritiske problemer som er knyttet til dem. Hovedmaterialet mitt er fra min deltagelse i ulike rollespillgrupper, og i fra intervjuer med spillere fra gruppene jeg var med i. Det er dette materialet som vil bli grundigst behandlet her.

2.1. Utvalg

Jeg hadde bare vage planer om hvordan jeg skulle klare å komme i kontakt med aktuelle rollespillgrupper, da en medstudent fortalte meg at hun hadde truffet en rollespiller som var villig til å snakke med meg. Jeg tok kontakt med rollespilleren og fikk lov til å være med i rollespillgruppa som han var spill-leder for. Noen av spillerne i denne gruppa var med i flere rollespillgrupper, og etter å ha spilt sammen med dem en stund fikk jeg være med i to andre grupper. De første tre gruppene gikk det greit å få innpass i fordi de hadde en viss grad av overlapping. Men jeg fryktet også at denne overlappingen ville føre til at jeg fikk for lite variasjon i mine data. Derfor oppsøkte jeg spillklubben Ares Bjølsen for å høre om det var mulig å få bli med i en rollespillgruppe der. Heldigvis startet det opp en ny gruppe den kvelden jeg dro dit. Dette ble den fjerde og siste gruppen jeg deltok i.

Når feltarbeidet var ferdig hadde jeg til sammen vært med på nitten rollespillkvelder, tolv av dem i den første gruppa jeg var med i.^[1] To av gruppene jeg deltok i spilte rollespill innenfor fantasygenren. Begge disse brukte AD&D-regelsystemet, men fortellingene deres var satt i to ulike spillverdener. De to andre gruppene spilte skrekkrollespill, med ulike regelsystemer og ulike rollespillverdener. Fire av informantene mine var med i to av gruppene jeg deltok i.

Det at flere av gruppene overlappet hverandre førte til at jeg kunne observere noen av aspektene ved fantasirollespillet fra ulike sider. Jeg har kunnet observere to av informantene mine både som spillere og som spill-ledere. To andre informanter har jeg sett spille to ulike rollefigurer. Og jeg har opplevd to ulike brukere av samme regelsystem. Denne overlappingen har gitt meg mindre variasjon i dataene når det gjelder antallet færre observerte spillere og regelsystemer. På den annen side så har det ført til at jeg har fått flere data om de spillerne og regelsystemene jeg har studert.

Jeg har få eller ingen muligheter til å sjekke om utvalget mitt er representativt for rollespillere generelt. Til det har jeg for lite data om rollespillmiljøet. Det har heller ikke vært min intensjon å finne "typiske" rollespillere til mitt utvalg: Mitt mål er å si noe om fantasirollespillet som fortelling, og jeg har bevisst lett etter informanter som vektlegger fortellingsaspektet ved rollespillet. Det er ikke rollespillmiljøet jeg er interessert i å si noe om. De trådene jeg trekker ut fra materiale mitt trekkes i helt andre retninger.

Mitt inntrykk er likevel at mine informanter ikke er atypiske rollespillere. Mange av informantene mine har eller har hatt mye kontakt med spillmiljøet gjennom deltagelse i spillklubber og på spillfestivaler. De fleste har fortalt at de blir influert av rollespillere som de møter ved slike anledninger. At mine informanter stadig har kontakt med spillmiljøet ser jeg på som et tegn på at deres måte å spille rollespill på ikke er spesielt uvanlig.

Til slutt vil jeg påpeke at representativitet ikke er et problem i kvalitativ forsking. Bo Eneroth skriver at representativitetsproblemet kun eksisterer i kvantitativ forskning. I kvalitativ forskning gjelder det å finne et utvalg som viser så ulike sider som mulig ved det fenomenet man forsker på. Et representativt utvalg bestående av "vanlige" tilfeller vil ikke kunne belyse mange egenskaper ved fenomenet. Den kvalitative metodens problem er derimot om utvalget viser nok sider ved det som undersøkes (Eneroth 1989: 61).

Det kan være vanskelig å vite når et utvalg faktisk er variert nok til at man har fanget inn de mest vesentlige sidene ved det fenomenet som undersøkes. Et tegn er at nye observasjoner bare bidrar til å bekrefte tidligere observasjoner; de avslører ikke lengre nye sider ved fenomenet. Etter å ha deltatt i fire grupper og intervjuet ti rollespillere hadde jeg kommet til dette stadiet. Utvalget var "mettet" og jeg så ingen grunn til å fortsette feltarbeidet.

2.2. Rollespillgruppene

Jeg vil her gi en kort beskrivelse av gruppene jeg deltok i. Gruppene er nummerert fra en til fire etter rekkefølgen jeg deltok i dem i.

De fleste deltagerne i gruppene var mellom 16 og 25 år. Gruppe 4 hadde den største aldersspredningen, fra anslagsvis 12 til 40 år. Noen deltagere var yrkesaktive, men de fleste gikk på videregående skole eller universitetet. Den eneste av gruppene som hadde holdt på i lengre tid var Gruppe 1. De var i gang med tredje året, men flere av deltagerne var nye i gruppa. De andre gruppene var helt eller nesten nystartede. Alle gruppene bestod både av personer som hadde kjent hverandre en stund og "nykommere". Antallet deltagere var mellom fem og syv, i tillegg til meg selv, og de fleste hadde tidligere erfaringer fra andre rollespillgrupper.

Alle gruppene spilte om kvelden. Gruppe 1 og 2 kom sammen en kveld i uka, de to andre annen hver uke. En typisk spillkveld begynte i fem-seks-tiden om kvelden og varte frem til cirka elleve. Gruppe 1 avvek en del fra dette mønstret: De ga seg ofte når TV-serien "X-files" begynte i ti-tiden. En uke spilte Gruppe 1 på en fredag, og da holdt de på helt til klokken tre om natten.

Når det gjaldt settingen for rollespillingen hadde alle fire gruppene en ting til felles: De satt rundt et bord, og spill-lederen satt slik til at han kunne kaste terninger, notere og slå opp i bøkene sine uten at de andre kunne se hva han gjorde. De fleste spill-lederne satte opp en pappskjerm rundt sin del av bordet for å kunne holde nysgjerrige blikk unna. Skjermen gjør det også vanskelig for spill-lederen å forsyne seg av potetgull og annet godteri. Dette problemet ble betegnet som "the curse of the game-masters screen" (Feltarbeidsnotater: 11). Bordet som spillingen forgikk rundt fløyt ofte over av notater, kart, rollespillbøker, terninger, potetgull og brusflasker.

Gruppe 4 spilte i spillklubben Ares Bjølsens lokaler, mens de andre gruppene satt hjemme enten hos spill-lederen eller en av spillerne. Gruppe 4 var hele tiden omgitt av bråk fra andre spillgrupper, og det hendte utenforstående avbrøt spillingen av ulike grunner. I Gruppe 1 ble rollespillingen ofte avbrutt av spillerne selv. Avbrytelsene bestod av kommentarer og utenomsnakk. Gruppe 2 og 3 klarte å konsentrere seg om rollespillingen nesten hele kvelden.

De forskjellige gruppene hadde ulik tilnærming til det å spille rollespill. I Gruppe 1 utgjorde intriger og interne konflikter mellom rollefigurene en viktig del av fortellingen. Det ble lagt stor vekt på at karakterene skulle være godt spilt, hendelsene skulle være troverdige, og plotet skulle være innviklet. Terninger og regler ble brukt i svært liten grad. I Gruppe 2 hadde spill-lederen en større rolle enn i de andre gruppene. Han brukte hele tiden terninger for å avgjøre utfallet av hendelser, og han kontrollerte spillet i større grad enn de andre spill-lederne. Gruppe 3 kunne på mange måter minne om Gruppe 1. Den største forskjellen lå i at spill-lederen skapte en "åpen" fortelling hvor rollefigurene hadde få hemmeligheter og det var få interne konflikter. Det som kjennetegnet spillet i Gruppe 4 var at alt var improvisert og at gruppen var helt nystartet. Jeg opplevde derfor spillingen som litt kaotisk.

Fortelling til Gruppe 1 vil bli grundigere behandlet senere i oppgaven, men jeg vil her kort beskrive de andre fortellingene. Gruppe 2s fortelling foregår på 1920-tallet i forfatteren H.P. Lovecrafts skrekkunivers. Rollefigurene blir kalt sammen av en millionær for å oppklare et drapsforsøk. De oppdager at saken de etterforsker har sammenheng med okkulte sekter som planlegger å overta eller ødelegge jorda. Rollefigurene vet knapt nok hva de hadde gitt seg i kast med, men en del magiske gjenstander og bøker som de fant viser at de kjemper mot sterke krefter. Det siste som skjedde før jeg forlot gruppa var at rollefigurene var på vei til England for å følge de ledetrådene de har.

Fortellingen til Gruppe 3 er i fantasygenren. Når historien begynner er rollefigurene bare guttunger. De får i oppdrag å avsløre en forræder ved borgen hvor en av guttenes far er kommandant. De mislykkes i å avverge forræderiet, og landsbyen deres blir nærmest utslettet. Guttene flytter så til rikets hovedstad og fortellingen gjør et hopp frem til de har blitt voksne. De har alle fått ansvarsfulle stillinger, og blir invitert med på ball på hoffet. Snart er de dratt inn i hoffintriger og oppdager at det finnes planer om å henrette rikets herskerinne og hennes arving. De advarer herskerinnen, og hun var fortsatt i live når jeg forlot gruppa.

Gruppe 4s fortelling tilhørte også skrekkgenren. Miljøet for fortellingen er nåtiden slik vi kjenner den, bortsett fra at det finnes varulver, magikere og vampyrer godt skjult på livets skyggeside. Rollefigurene er en broket forsamling bestående av både vanlige mennesker og de overnaturlige vesenene jeg nevnte ovenfor. De skal kartlegge Oslos satanistmiljø av en oppdragsgiver som sier at han planlegger å åpne en butikk rettet mot denne målgruppen. Rollefigurene hadde så smått begynt å infiltrere satanistmiljøet når jeg sluttet i gruppa.

Dette var den siste rollespillfortellingen jeg var med på. De to kveldene jeg var med i Gruppe 4 utgjorde avslutningen på feltarbeidet mitt .

2.3. Deltagelse i rollespillgrupper

Deltagende observasjon er en feltarbeidsmetode som er mer forbundet med sosialantropologi enn med folkloristikk, men jeg ble fort klar over at dette var en nødvendig metode. Det finnes ingen tilskuere når det spilles rollespill, alle som er til stede er med på å forme fortellingen gjennom de rollefigurene de spiller. Det ville virket forstyrrende hvis jeg alene skulle sitte å bare lytte og observere i en liten gruppe på mellom fem og syv personer. Jeg ville bli et fremmedelement, noe som ikke hørte hjemme der.^[2] Dessuten ville jeg ikke være i stand til å oppleve fortellingen slik den er ment å oppleves, nemlig gjennom å spille en av rollefigurene i fortellingen. Å spille en rollefigur gir en mulighet til å oppleve fortellingen på to ulike plan: Både utenfra, som spiller, og innenfra, som deltager i de hendelsene som fortellingen dreier seg om. Denne dobbeltheten ville ha forsvunnet hvis jeg ikke hadde deltatt som spiller.

Den muligheten jeg fikk til å bli med i den første rollespillgruppa kom brått på meg, men det var en likevel en mulighet jeg måtte gripe tak i. Jeg fikk derfor litt dårlig tid til å forberede meg på feltarbeidet. Jeg ble kastet ut i det allerede før prosjektbeskrivelsen var ferdig. Det at jeg i alle fall hadde noe kjennskap til rollespilling når jeg skrev prosjektbeskrivelsen gjorde det lettere å avgjøre hvilke problemstillinger og teorier som kunne være aktuelle. Men det førte også til at jeg måtte utvikle rutinene for min deltagende observasjon underveis.

Jeg hadde fått lest det metodiske appendikset i Fines "Shared Fantasy" (1983:243-248) før jeg gav meg i kast med feltarbeidet. Fine beskriver noen av de problemene han støtte på da han skulle være deltagende observatør i rollespillgrupper. I likhet med Fine opplevde jeg de første rollespillkveldene som ganske forvirrende: Vi manglet begge store deler av den kulturelle kompetansen som trengs for å fungere som rollespillere. Selv om det går an å forberede seg ved å lese regelbøker og beskrivelser av spillverdener så er det mye som bare kan tilegnes ved å delta.

Mine forutsetninger for å fungere som spiller var i utgangspunktet bedre enn Fines: Jeg hadde forberedt meg ved å lese gjennom regelverket og beskrivelser av spillverdenen, jeg skilte meg ikke ut fra de andre spillerne når det gjaldt alder og fremtoning, og jeg hadde lenge interessert meg for den type litteratur som rollespill er basert på. Fine var overhodet ikke forberedt da han deltok i en rollespillgruppe første gang,^[3] han var langt eldre enn de andre spillerne og han hadde lite kjennskap til bakgrunnen for rollespillene. Men i motsetning til Fine var ikke jeg noen rutinert feltarbeider. En annen faktor som gjorde våre innledende feltarbeidsopplevelser noe annerledes var at Fine startet i en spillklubb som var åpen for alle, mens jeg startet opp i en lukket, privat rollespillgruppe.

Den første tiden av feltarbeidet gikk med til å lære å spille rollespill. Fantasirollespilling er en utrolig spesialisert aktivitet med et stort vokabular og egenartet atferd. Det tok flere spilleomganger før jeg følte at jeg behersket rollespillsituasjonen tilfredsstillende. Denne læreprosessen var så krevende at det var vanskelig å bedrive systematiske observasjoner mens den pågikk. Likevel var denne fasen meget lærerik: De andre spillerne var klar over at jeg var en nybegynner og svarte villig på alle spørsmål. Også Fine påpeker nytten ved å ha en nybegynnerstatus (Fine 1983: 245).

Etter hvert som jeg ble mer erfaren som spiller kunne jeg konsentrere meg mer om det å være forsker. Fordi jeg ikke hadde noen gjennomarbeidet problemstilling i begynnelsen var det ikke lett å vite hva jeg skulle se etter. Jeg ble bombardert med uendelig mange inntrykk, uten at jeg hadde noen kriterier for hva jeg burde notere ned. Når kunnskapen og forståelsen økte ble det lettere å se hvilke observasjoner som var relevante for meg. Jeg lagde en liste over emner som jeg skulle se etter når jeg var med å spille. I ettertid har det vist seg at det var notatene om samspillet mellom deltagerne og om deltagernes veksling mellom rollefigurer og spillere som jeg hadde mest nytte av under analysen.

Jeg holdt lista åpen og fleksibel slik at jeg kunne forandre den i tråd med at jeg fikk ny forståelse for fenomenet. I begynnelsen tittet jeg på lista før jeg skulle være med å spille, men etter hvert ble det så innarbeidet hva jeg skulle se etter at lista ble overflødig. Denne tilvenningen til rollespillet og til det å drive deltagende observasjon tok lang tid, og det er en av grunnene til at jeg var med i den første gruppa hele tolv kvelder. De rutinene jeg utviklet når jeg deltok i den første gruppa kunne brukes i de andre gruppene uten særlige endringer.

Det materialet jeg satt igjen med etter min deltagelse i rollespillgruppene varierte noe fra gruppe til gruppe, men felles for alle gruppene var at jeg noterte ned observasjoner og erfaringer, og at jeg gjorde båndopptak en hel spillkveld pr. gruppe.

Nesten alle rollespillere noterer for å holde orden på navn, steder og annen informasjon når de spiller. Det gjorde også jeg. Men i tillegg noterte jeg ned observasjoner jeg gjorde under spillingen. Jeg holdt notater jeg gjorde som spiller adskilt fra notater jeg gjorde som forsker adskilt med markeringer i margen. Dagen etter renskrev jeg observasjonene på Mac, og i tillegg føyde jeg til det jeg kom på i ettertid. Dette er det hovedmaterialet jeg sitter igjen med etter deltagelse i rollespillgruppene, og det er dette materiale jeg må støtte meg på når jeg skal skrive om spillsituasjonen. Jeg lagde også korte referater fra fortellingen etter hver spillkveld slik at jeg fikk oversikt over hvordan fortellingen har utviklet seg.

Jeg tok også opp en hel spillkveld på bånd i hver av gruppene jeg var med i. Dette utgjør bortimot 20 timer med båndopptak. Jeg har laget grove innholdsfortegnelser over disse båndene, men jeg har ikke lagt mye arbeide i å bearbeide dette materiale. En av grunnene til det er at jeg mener jeg har det jeg trenger i notatene mine. En annen grunn er at disse båndene er vanskelige å jobbe med fordi spillerne snakker i munnen på hverandre, det er musikk i bakgrunnen, noen av spillerne sitter langt fra mikrofonen og liknende. Den viktigste grunnen til at jeg gjorde disse opptakene var at jeg kunne gå til dem når jeg har behov for å gjengi konkrete eksempler ordrett. De kan også være greie å lytte til hvis jeg synes avstanden til rollespillsituasjonen blir for stor i løpet av den tiden det tar å skrive oppgaven. Opptakene bringer meg mye nærmere opplevelsen av å spille rollespill enn det notatene gjør.

Et annet materiale som jeg sitter igjen med etter spillinga er de lappene jeg har fått av spill-lederen og de andre spillerne. Disse lappene sendes for eksempel fra spill-lederen til en spiller for å gi denne spilleren informasjon som de andre ikke skal ha tilgang til. Jeg har tatt vare på de lappene jeg har fått. Dette utgjør ikke så mange lapper, men de jeg har var nyttige når jeg skulle beskrive spillsituasjonen og hvordan den var strukturert.

Den første gruppa jeg var med i står i en særstilling når det gjelder materialet jeg har fått inn. Selv om deltagelsen i de tre andre gruppene var viktig så er det dette materiale jeg kommer til å basere meg mest på. Ikke bare har jeg mye mer notater fra den første gruppa fordi jeg var med så lenge, jeg har også fått mye skriftlig materiale av spill-lederen i gruppa. Som de andre spillerne fikk jeg et elleve sider langt dokument som beskriver fortellingens fantasiverden og denne verdenens guder, historie, politikk, skikker og liknende. Dette er informasjon som spill-lederen har samlet fra publikasjoner om denne spillverdenen, og som spillerne trenger for å klare å sette oss inn i den verdenen som historien skal foregå i. Dette dokumentet kan fortelle meg litt om planleggingsarbeidet som ligger bak fortellingen.

Da jeg ble med i denne gruppa hadde deltagerne allerede brukt to år på å skape fortellingen sin. I løpet av denne tiden har spill-lederen skrevet en journal som beskriver alt som har skjedd. Journalen er på over 100 maskinskrevne sider. Den beskriver fortellingen som foregår i fantasiverdenen, ikke selve fremføringen av fortellingen. Journalen blir som en lang saga om rollefigurenes bragder og gjøremål. Ikke alle rollespillfortellinger blir så lange som denne, men uansett så har jeg bare fått med meg bruddstykker av lengre fortellinger når jeg har vært med å spilt. Dermed blir denne journalen en unik sjanse til å se hvordan en rollespillfortelling kan utvikle seg over tid.

En forsker som driver deltagende observasjon deltar i det fenomenet han studerer, han får selv en plass i det systemet han forsker på. Dette får både kildekritiske og forskningsetiske konsekvenser (Hylland Eriksen 1993: 27-30). Noen forskere prøver å redusere problemene ved å legge mer vekt på observasjon enn på deltagelse slik at de påvirker sitt objekt minst mulig (Fine 1983: 250-251). Ettersom mitt feltarbeide hadde en høy grad av deltagelse mener jeg at det nødvendig med en ganske utførlig behandling av disse konsekvensene.

2.3.1. Betraktninger rundt min deltagelse

Fantasirollespillere kan sies å inneha to ulike roller når de spiller rollespill: De er spillere, som er med på skape en fortelling, og de er rollefigurer i de fortellingene de skaper. I tillegg til disse to rollene hadde jeg også en tredje rolle, jeg var der som forsker. For meg var dette den viktigste rollen. Mitt mål med å være med å spille var ikke først og fremst for å ha det gøy, men å observere og å forstå situasjonen. Spillerne var klar over hvorfor jeg var med dem, men hvor mye brydde de seg om det? Hvor forstyrrende virket min forskerrolle inn på situasjonen? Dette er viktige spørsmål: Hvis min tilstedeværelse virket så forstyrrende at de som var til stede oppførte seg helt annerledes enn de ellers ville ha gjort, så har jeg lært svært lite om hvordan en rollespillsituasjon er. Alle dataene mine vil være ugyldige.

Fine hadde en mulighet til å kontrollere hvordan hans forskerrolle virket inn på rollespillsituasjonen. Han sammenliknet rollespillernes atferd før og etter at han fortalte dem at han forsket på rollespilling. Fines konklusjon var at hans forskerrolle hadde svært liten betydning for de andre rollespillernes atferd (Fine 1983: 251). Selv hadde jeg ikke denne muligheten til å kontrollere hvor forstyrrende mitt nærvær var ettersom at deltagerne i spillgruppene hele tiden var klar over at jeg var der som forsker.

Det jeg kan gjøre er å klargjøre hvordan jeg stakk meg ut som forsker. I mitt møte med nye rollespillere passet jeg på å presentere meg som hovedfagsstudent som skriver om fantasirollespilling slik at premissene for min tilstedeværelse ble klarlagt. Samtalene som fulgte presentasjonen var helt klart preget av at jeg var tilstede som forsker. Et vanlig tema var vinklingen på oppgaven og hvordan jeg kom til å presentere rollespilling utad. Mange av informantene mine har gitt utrykk for at de er lei av å bli fremstilt som satanister, og jeg har inntrykk av at det virket tillitsvekkende når jeg kunne fortelle dem at jeg ikke skulle bruke denne vinklingen.

Etter at jeg hadde fått klarlagt hvorfor jeg var tilstede ble det lite snakk om grunnen til at jeg var der. En grunn til dette kan være at jeg ikke oppførte meg så veldig annerledes enn de andre i gruppa. Det at min deltagelse var midlertidig gjorde at spill-lederne måtte forandre noe på planene sine for å få min karakter inn og ut av fortellingen, men når jeg først hadde blitt med så har jeg inntrykk at jeg fungerte som en normal, men noe uerfaren, spiller. Det som skilte meg fra de andre deltagerne var at jeg for det første stilte flere spørsmål enn de andre. Dette ble nok til en viss grad tilskrevet min status som nybegynner. For det andre noterte jeg både mer og på andre tidspunkter enn de andre. I slike situasjoner hendte det at jeg fikk spørsmål om hvorfor og hva jeg skrev. Jeg forklarte da at jeg noterte ned observasjoner til oppgaven min.

Jeg har vært heldig som har vært i en situasjon hvor jeg har kunnet gjøre notater relativt fortløpende mens jeg har observert. Et av Goldsteins (1964: 79) fremste ankepunkt mot å drive deltagende observasjon er nettopp det at det er vanskelig å notere fortløpende, slik at forskeren i stor grad må basere seg på sin hukommelse. Det at jeg kunne notere fortløpende betyr at jeg har fått redusert den feilkilden som hukommelsen kan være betraktelig.

Det hele artet seg noe annerledes de kveldene jeg gjorde båndopptak. Båndopptakeren og kassettene gjorde forskerrollen min mye tydeligere og det ble naturlig nok en del prat om det at jeg skulle ta alt opp på bånd. Noen av deltagerne var opptatt av at de måtte være spesielt flinke den kvelden jeg tok opp: De måtte spille bra, ha lite utenomsnakk, ikke tulle for mye og liknende. Men når de kom i gang foregikk spillingen omtrent slik den gjorde på kvelder jeg ikke tok opp. Noen forskjeller kunne jeg likevel registrere. Et par av spillerne ble noe stillere når opptakeren sto på, og det hendte også at spillerne lurte på hvorfor jeg ikke slo av båndopptakeren når det ble avbrudd i spillinga.^[4] Kommentarer om upassende lyder som kom med på båndet forekom også. En av spill-lederne bemerket i et tilfelle med veldig mye utenomsnakk at jeg ville få et "...helt appendiks med digresjoner" (Gruppe 1, 2A: 155).

Men jeg var ikke bare til stede som forsker, jeg var også med som spiller. Og som spiller påvirket jeg nok situasjonen noe. Som alle andre spillere var jeg med på å skape fortellingen gjennom rollefiguren min og jeg deltok også i samtalene rundt selve spillinga. Som Fine (1983: 251) forsøkte jeg å holde meg litt i bakgrunnen og la de andre styre situasjonen. Dette lot seg ikke alltid gjennomføre. Fra Gruppe 1 har jeg et eksempel på en situasjon som bare dreide seg om min rollefigur Blaede Tinton. Han måtte forlate de andre rollefigurene og forklarte hvorfor ved å fortelle dem om sitt virkelige navn og sin dystre fortid. Da befant jeg og min rollefigur seg virkelig i rampelyset en stund (Gruppe 1, 1B: 130-275). Men fordi jeg var en veldig uerfaren rollespiller falt det seg stort sett ganske naturlig at jeg holdt meg litt i bakgrunnen. I de fleste gruppene varierte det ganske kraftig hvor mye de forskjellige spillerne involverte seg i spillinga, og jeg var ikke så passiv at jeg stakk meg ut.

Det at jeg deltok aktivt i spillinga betyr at jeg ikke bare påvirket selve situasjonen, jeg påvirket også fortellingen som ble fortalt. Jeg er i den underlige situasjonen at jeg studerer fortellinger som jeg faktisk har vært med på å skape. Jeg må derfor hele tiden være bevisst på hvordan jeg har innvirket på fortellingene. Jeg anser det som nødvendig å være svært forsiktig med å bruke sekvenser hvor jeg er den som styrer fortellingen, slik at jeg ikke ender opp med å gjøre oppgaven til et selvstudium.

Jeg vil også nevne en mulig svakhet med min deltagende observasjon: Det er en viktig side av rollespillet jeg aldri opplevde "innenfra", nemlig det å være spill-leder. Denne rollen har jeg bare observert, aldri erfart selv. Denne mangelen vil nok delvis bli kompensert for ved at jeg under intervjuene har spurt rollespillerne hvordan de opplever det å være spill-leder, og hvilke erfaringer de har med å inneha denne rollen. Likevel har jeg gått glipp av en fordel når jeg ikke har vært spill-leder: Fine skriver om hvordan han som spill-leder kunne putte elementer inn i rollespillfortellingen for så å kunne observere hvordan spillerne reagerte på disse elementene. Eksempelvis lot han rollefigurene komme over en flokk med barn for å teste om spillerne ville oppføre seg aggressivt overfor dem (Fine 1983: 251) Slike eksperimenter var det umulig for meg å gjennomføre som spiller.

Goldstein (1964: 78-80) skriver at en forsker kan velge i hvilken grad han skal være deltager i de prosessene han observerer. Han kan enten være en utenforstående observatør med et objektivt overblikk over situasjonen, eller han kan delta og oppleve situasjonen innenfra. Fine(1983: 249-250) vektlegger betydningen av det å selv oppleve de gledene og utfordringene rollespillet gir. Gjennom hans egne erfaringer øker hans forståelse av hva det vil å spille rollespill. Men i likhet med Goldstein (1964: 78-80) peker han på at slike erfaringer er for subjektive til at de alene kan brukes i analysen. Men de erfaringene han har gjort er likevel nyttige:

I have used my own experience to learn what to look for and what questions to ask, and to examine certain internal states when they were the most relevant data. I hope the traditional ethnographic data coupled with my own self-reflexive insights contribute to my examination of this subsociety. (Fine 1983: 250)

Jeg vil fremheve er at det må utvises stor forsiktighet ved bruk av egne erfaringer på denne måten. For en uerfaren forsker (som meg selv) kan det være lett å la sin fortolkning av det informanten sier bli for farget av den forståelsen man har oppnådd gjennom egen deltagelse. Man kan risikere å tillegge informantene sin egen forståelse. Det blir derfor viktig å hele tiden være klar over hvilket nivå man er på. Men jeg vil likevel understreke den nytten mine egne erfaringer har hatt som "veivisere" i min søken etter relevante data.

Under feltarbeidet beveget jeg meg hele tiden mellom det å drive ren observering og ren deltagelse. Enkelte ganger var ikke min rollefigur med på den handlingen som foregikk slik at jeg kunne sitte tilbake å få det relativt objektive overblikket som Goldstein (1964: 78-80) skriver om. Andre ganger var jeg så involvert i spillingen at jeg nesten glemte min egen forskerrolle. Rollespilling er gøy, og det var vanskelig å ikke "go native" en gang i blant og bare være rollespiller. Dette skjedde oftest når det var veldig spennende, eller når det var så sent på kvelden at jeg ikke orket å observere lengre. Nytten av de erfaringene jeg gjorde i disse situasjonene har jeg diskutert tidligere.

Men ikke engang i de tilfellene hvor jeg bare observerte vil jeg karakterisere min feltarbeidsmetode som en ren datainnsamlingsmetode. Det var ikke slik at jeg samlet data ute i felten for så å sette meg ved skrivebordet for å analysere dem. Under feltarbeide skjedde det hele tiden vekselvirkninger mellom det jeg observerte, det jeg selv erfarte gjennom å delta og det jeg forsto. Feltarbeidet ble en hermeneutisk prosess hvor forståelsen av situasjonen oppstod underveis. En kildekritisk konsekvens av dette er at jeg hele tiden må være klar over min egen tilstedeværelse i notatene mine, jeg må hele tiden arbeide med å holde observasjoner og fortolkninger adskilt (Goldstein 1964: 95-96).

En annen konsekvens er at jeg må gjøre leseren oppmerksom på min tilstedeværelse. Det er nødvendig med en beskrivelse av mine feltarbeidsmetoder, mine teoretiske perspektiver og min innstilling til fenomenet for å oppnå akseptabel intersubjektivitet. Jeg må rett og slett redegjøre for hvordan jeg kom frem til mine fortolkninger, og det på en slik måte at leseren kan følge min tankegang (Eneroth 1989: 68-69).

2.3.2. Forskingsetiske aspekter

Når man driver deltagende observasjon slik jeg gjorde det så prøver man å gli inn i miljøet slik at ens tilstedeværelse forstyrrer minst mulig. Men dette må ikke gå for langt: Jeg oppfattet det som uetisk gi meg ut for å bare være en spiller, på lik linje med de andre. Jeg var nødt til å gjøre det klart for de andre spillerne at jeg var tilstede først og fremst som forsker. Dette gjorde jeg ved å forteller spillerne litt om prosjektet mitt og om hvilke rettigheter vi har overfor hverandre hver gang jeg møtte nye informanter. Jeg forsøkte også å få tillatelse fra alle spillerne før jeg møtte opp slik at ingen sa seg villig til å ha meg med på grunn av gruppepress.

For meg var det naturlig å stå frem som forsker, men det kan være situasjoner hvor dette ikke er mulig. Når Fine (1983: 243-252) begynte å delta i rollespillgrupper var han ikke klar over at den informasjonen han fikk inn ville bli brukt i et forskningsprosjekt. Og når han senere opplyste om at han drev med et feltarbeid var det umulig å få fortalt det til alle som deltok i klubben fordi nye personer hele tiden dukket opp. I Fines tilfelle var det altså umulig å gjøre forskerrollen tydelig for alle som ble observert.

Mange av rollespillerne ser på det de driver med som mer enn bare underholdning og virkelighetsflukt. De er opptatt av det kreative i det de holder på med, de ser på fantasirollespilling som en form for kunst, de er opptatt av å fortelle en god fortelling. Det betyr at jeg må vise respekt for det de skaper sammen, og at jeg måtte gjøre mitt for at kvaliteten på fortellingen ikke sank.

I den første gruppa jeg var med i førte dette til at jeg ikke uten videre kunne slutte i gruppa, selv om jeg hadde fått de dataene jeg trengte. Årsaken var at min rollefigur, Blaede Tinton, inngikk i fortellingen på samme måte som resten av rollefigurene. Hvis jeg sluttet i spillgruppa ville også Blaede forsvinne fra fortellingen, og slikt bør ikke skje hvis det ikke kan begrunnes ut i fra fortellingens handlingsgang. At Blaede plutselig en dag bare ikke skulle være tilstede ville være både ulogisk og usannsynlig. Dermed måtte jeg samarbeide med spill-lederen om å finne et sted i handlingsgangen hvor det kunne passe at Blaede forsvant, og en grunn til at han ble borte. Etter å ha vært med på tolv spillkvelder var rollefigurenes oppdrag ferdig utført, og Blaede kunne forlate de andre rollefigurene. Blaede dro ut på egenhånd for å ta knekken på demonen som hadde drept hans far, og jeg dro ut for å finne en ny spillgruppe.^[5] I de andre gruppene oppstod ikke dette problemet fordi jeg ble sett på som et midlertidig medlem helt fra starten av.

Fine skriver om at han hadde problemer med at rollespillerne uttrykte holdninger til vold og seksualitet når de spilte som han selv ikke kunne stå inne for. Til en viss grad tok han etter sine medspillere: Han lot sin rollefigur ta del i voldsbruken, men deltok ikke i "sexpresset" mot de kvinnelige rollefigurene. Selv opplevde jeg ingen slike moralske problemer. De rollespillene jeg var med i var ikke spesielt orientert mot voldsutøvelse, og seksualitet var nesten aldri et aktuelt tema. Det at jeg og informantene mine er i samme aldersgruppe og har forholdsvis lik bakgrunn kan også ha ført til at jeg i større grad en Fine hadde de samme holdningene som informantene.

2.4. Intervjuer

Når jeg var med i rollespillgruppene fikk jeg mye kunnskap om hva som skjedde i selve spillsituasjonen. Men mye av arbeidet med å skape en rollespillfortelling foregår utenom selve spillinga. Før en ny rollespillfortelling kan startes må spill-lederen sette seg inn i en rollespillverden og han må ha ideer om et plot for fortellingen. Mellom hver spillkveld må han forberede seg på hva som kan skje denne kvelden. Spillerne, på sin side, må dikte opp en rollefigur de kan spille. For å få innsikt i planleggingen, og i forholdet mellom planlegging og improvisasjon, har jeg intervjuet en del av deltagerne fra gruppene jeg var med i. Disse intervjuene har også gitt meg viktig informasjon om andre "skjulte" sider ved rollespillingen, som spillernes forhold til sine rollefigurer og til rollespilling generelt. Materiale fra intervjuene kan deles i 4 grupper:

·         Informantene har fortalt litt om deres alder og bakgrunn.

·         De har fortalt fortellinger om minneverdige spillopplevelser.

·         De har gitt meg generell informasjon om hvordan de spiller rollespill, og om deres forhold til rollespillet og til deres rollefigurer

·         Og de har gitt meg informasjon om hva som har foregått bak kulissene i de gruppene jeg har vært med i slik at jeg har fått oversikt over hvordan fortellingene har blitt til.

Intervjuene mine er på flere måter preget av at de har blitt gjort som tillegg til min deltagelse i spillgruppene. Selv om intervjusituasjonen var uvant for informanten så var mye av arbeidet med å skape tillit mellom meg og informanten allerede gjort. Alle jeg intervjuet kjente på forhånd til meg og prosjektet mitt og de hadde allerede blitt tatt opp på bånd i forbindelse med at jeg tok opp en rollespillkvelder.

Jeg la opp til at intervjuene skulle være samtalepregede slik at informanten kunne komme til orde med det han syntes var viktig. Informantenes holdninger og meninger kommer lettere til utrykk når intervjuet har form av en dialog mellom intervjuer og informant. Informanten har da muligheter til å følge opp de tankene som oppstår underveis (Alver 1984). Det at jeg kjente informantene fra før bidro også til at det falt seg naturlig å ha en samtaleform på intervjuene.

En annen konsekvens av at jeg gjorde intervjuer i ettertid av deltagelsen var at jeg kunne stille informantene spørsmål om deres syn på hendelser som skjedde under spillingen. Intervjuene kunne i større grad tilpasses de enkelte informantene enn hvis jeg ikke hadde spilt sammen med dem.

I tillegg til de forberedelsene jeg gjorde til hvert enkelt intervju hadde jeg laget en generell emneliste som kunne brukes i alle intervjuene. Denne emnelisten ble utviklet sammen med emnelisten for observasjoner, og de var ment å utfylle hverandre. Før intervjuene gikk jeg gjennom emnelista og førte på "individuelle" spørsmål i tillegg til de faste spørsmålene. Emnelisten ble lite brukt under selve intervjuet. Jeg hadde spørsmålene såpass klart for meg at jeg ikke trengte den. Det at jeg hadde emnelisten i bakhodet bidro til at intervjuene ble noe mer strukturerte enn vanlige samtaler. På slutten av intervjuene tittet jeg gjennom lista for å se om jeg hadde glemt noe viktig.

Selv om emnelisten førte til at alle intervjuene dreide seg om de samme temaene så var de ulike intervjusituasjonene så forskjellige at det kan være vanskelig å beskrive dem under ett. Hvor lett samtalen gikk, hvor mye informantene fortalte, hvor mye føringer jeg la for intervjuet og liknende varierte en del fra intervju fra intervju. Det varierte også en del hvordan de ulike informantene snakket om temaene. Noen valgte å illustrere ved å fortelle historier mens andre snakket i mer generelle vendinger om hvordan de spilte. Jeg vil likevel gi en generell beskrivelse av intervjuene.

De fleste intervjuene forgikk hjemme hos meg, ettersom at jeg bodde sentralt tilgjengelig mens feltarbeidet pågikk. Intervjuene varte fra en til to timer. Jeg startet med å fortelle litt om de mer formelle siden ved intervjuet og om mine plikter overfor informantene. Så satte jeg på båndopptakeren og startet intervjuet. Jeg begynte alltid med å spørre litt om informantenes bakgrunn og om hvordan de begynte med rollespilling. Fra dette utgangspunktet lot jeg intervjuene utvikle seg i samspill mellom meg og informanten. Selv om det varierte en del fra informant til informant hva som ble fortalt så dreide det meste seg om temaene fra emnelista mi.

Etterarbeidet starta rett etter at intervjuet var gjort. Jeg skrev ned omstendighetene rundt intervjuet, som tidspunkt, sted, hvordan jeg oppfattet intervjusituasjonen, spesielle ting som skjedde som ikke kom med på opptakene og liknende. Så startet arbeidet med å skrive innholdsfortegnelse til intervjuene. På det første intervjuet eksperimenterte jeg med å skrive ut det som var på båndet istedenfor å lage innholdsfortegnelse. Jeg erfarte raskt at det var flere problemer knyttet til å jobbe på denne måten.

For det første er det masse informasjon som er med på opptaket som forsvinner når man skriver ut, skriftspråket er ikke nyansert nok til å få med alle særegenhetene som finnes i det muntlige språket. Det er vanskelig å få med om informanten snakket fort eller sakte, høyt eller lavt, hvilke ord han la vekt på o.l når man skriver ut et intervju. Å gjenkjenne for eksempel et ironisk utsagn på en utskrift kan være vanskelig fordi ironien uttrykkes i måten ordene sies på. Viktige nyanser forsvinner når man skriver ut intervjuene, hvis man ikke legger til informasjon om hvordan man forstår det som har blitt sagt. McLuhan har følgende eksempel:

Man kan ikke skrive "i natt" på så forferdelig mange måter, men Stanislavski pleide å be sine unge skuespillere om å uttale ordet på femti forskjellige måter og betone det forskjellig hver gang, mens tilhørerne skrev ned hvilke avskygninger av følsomhet og betydningsinnhold som kom til uttrykk hver gang.(McLuhan 1997: 70)

For det andre er det å overføre det muntlige ord til tekst en slags oversettelsesprosess. Det talte ord er såpass forskjellig fra det skrevne at det innebærer en viss grad av fortolkning når man skriver ut et intervju. En ironisk ment kommentar kan markeres med et "Ironisk ment" i utskriften, men dette er jo en tolking av informantens utsagn. Og tolkninger hører hjemme i analysen, ikke i bearbeidelsen av en utskrift. Å skrive ut intervjuene i stede for å basere seg direkte på opptakene under analysen skaper større avstand mellom analysen og intervjuet.

Å lage en innholdsfortegnelse er selvsagt heller ikke helt uproblematisk. Kassetter er langt mer vanskelig og tidkrevende å jobbe med enn utskrifter . Man er nødt til å bruke masse tid på å spole til det utsagnet man vil høre, og hvis ikke innholdsfortegnelsen er god nok kan man risikere å aldri finne igjen de utsagnene man trenger. Dessuten bør innholdsfortegnelsen være så detaljert at den kan brukes i innholdsanalysen uten at man må ty til kassettene hele tiden.

Valget falt derfor på å skrive "tette" innholdsfortegnelser. Mens en full utskrift har med hvert ord informantene sier så har jeg tatt med hvert "avsnitt" som informanten har sagt. Hver av disse "avsnittene" har jeg knyttet til telleverket på båndopptakeren.^[6] Jeg har lagt spesiell vekt på å få med utsagn som passer inn under temaene på emnelista mi.

Det at intervjuene mine er samtalepregede har også ført til at de ble ustrukturerte. Det har derfor vært behov for å systematisere innholdet i intervjuene etter tema. Jeg valgte å gjøre denne systematiseringa på data. Den viktigste årsaken til det var at jeg da ikke trengte å velge hvis et utsagn kunne passe inn under flere temaer. Et utsagn som kunne være interessant å ha med både under "Å skape rollefigurer" og "Å spille rollefigurer" kunne ganske enkelt kopieres inn begge stedene. Dette gjorde det lettere å finne aktuelle utsagn når jeg måtte trenge dem.

Heller ikke intervjumaterialet er helt uproblematisk kildekritisk sett: "Hovedinnvendingen mot en slik form for datainnsamling er som oftest den at det med intervjueren kan komme inn et følelsesmessig aspekt som det påstås ikke rimer med vitenskapelige verdier som objektivitet og nøytralitet."(Alver 1984: 70). Også her er løsningen å gjøre mitt eget ståsted klart både for meg selv og for leseren.

2.5. Mindre materialegrupper

Mange av spørsmålene mine kan besvares ved å studere det materialet jeg har beskrevet ovenfor. Men jeg har også tatt i bruk andre typer materiale for å forstå fantasirollespilling.

I begynnelsen var det svært nyttig å lese rollespillblader for å få en innføring i rollespilling. Disse bladene omtaler mange av de aspektene ved rollespilling som rollespillere selv er opptatt av (for eksempel hvordan man skal få fortellingen til å virke realistisk uten å drukne i regelbruk). De ga viktige hint både om hva det kunne være aktuelt å snakke med rollespillerne om, og om hvilke problemer jeg selv ville støte på som rollespiller.

De rollespillerne jeg har studert var stort sett lite opptatt av å bruke regler under spillinga. Men de fleste har kjennskap til reglene og de forholder seg til dem selv om de ikke bruker dem aktivt i alle spillsituasjoner. Reglene er med på å strukturere både fortellersituasjonen og fortellingens utvikling, og en del av disse reglene er så selvfølgelige at det er lett å glemme at de er der. Og i alle gruppene har det dukket opp konkrete situasjoner hvor regelbøkene har kommet til nytte. Jeg har derfor prøvd å sette meg inn i de viktigste reglene i de tre regelsystemene jeg har vært borti.

Regelbøkene inneholder også beskrivelser av de fantasiverdenene som fortellingene foregår i. Disse beskrivelsene kan brukes både til å få ideer til fortellinger og som oppslagsverk under spillinga. Studiet av regelbøkene har derfor vært viktig både for å forstå planleggingsprosessen før rollespillingen kan begynne og for selv å få litt oversikt over de verdenene som fortellingene foregår i.

Til slutt må jeg nevne at jeg under hele prosjektet har vært storforbruker av science fiction-, skrekk-, og særlig fantasylitteratur for å bygge opp nødvendig "kulturell kompetanse". Nå er det ikke slik at alle som spiller rollespill leser slik litteratur, men mye av snakket rundt spillingen dreier seg om sci-fi, skrekk og fantasy. Jeg har selv lest en del av denne litteraturen, så jeg var omtrent like vel bevandret i disse samtaleemnene som informantene mine. Det sto verre til med min kunnskap om regelsystemer og rollespillrelaterte fantasiverdener, men etter å ha tittet i en del regelbøker klarte jeg å holde noenlunde følge også under samtaler om disse temaene.

En annen grunn til å lese sci-fi, skrekk og fantasy er at mange av informantene henter mye inspirasjon fra slike bøker og tegneserier når de skal lage sine fortellinger. Selv om jeg ikke har tenkt til å bedrive noen storstilt "motivjakt" i rollespillfortellingene så kan det være greit å ha noe kjennskap til de inspirasjonskildene som informantene baserer seg på. Stort sett har jeg lest bøker med fortellinger fra de aktuelle rollespillverdenene, bøker som informantene har pratet om og bøker som regnes som klassikere innenfor den fantastiske litteraturen. Og siden jeg har lest disse bøkene på fritiden så har det også hendt at jeg har basert meg på lystprinsippet når jeg skulle velge bøker.

2.6. Materialet: En kort oversikt

Mitt materiale har hovedsaklig blitt til gjennom to typer feltarbeide: deltagende observasjon og intervjuer. Det hovedmaterialet jeg sitter igjen med etter min deltagelse i spillgrupper er notater som jeg har gjort mens jeg deltok. Notatene faller i to grupper: Notater jeg gjorde som forsker og notater jeg gjorde som spiller. De førstnevnte brukes i analyse av spillsituasjonen, de sistnevnte til beskrivelse av fortellingen. Disse notatene utgjør den ene av de to viktigste materialegruppene. Jeg har også båndopptak av fire spillkvelder. Opptakene har grove innholdsfortegnelser. Disse opptakene brukes som grunnlag for ordrette sitater når det er behov for eksempler.

Jeg har tre typer skriftlig materiale fra min deltagelse. Jeg har en journal over utviklingen av Gruppe 1s mer enn to år lange rollespillfortelling. Denne brukes i beskrivelse og analyse av en rollespillfortellings utvikling over tid. Jeg har informasjonen som spill-lederen i Gruppe 1 gav til spillerne i sin gruppe. Den kan jeg bruke når jeg skal undersøke planleggingen som ligger i forkant av spillingen. Og jeg har lapper med hemmelig innhold som kan brukes til å forstå og beskrive dynamikken i spillsituasjonen. De to sistnevnte typene materiale har jeg lite av og de er heller ikke av stor betydning for prosjektet.

Fra intervjuene har jeg båndopptak med kontekstbeskrivelser og innholdsfortegnelser. Opptakene brukes hovedsaklig til å beskrive og analysere de aspektene ved rollespill som ikke lar seg observere ved å delta. Intervjumateriale er den andre av de to viktigste materialegruppene.

Jeg har også tre andre mindre materialegrupper som ikke har blitt skapt gjennom feltarbeide. Jeg har brukt rollespillblader for å få en innføring i rollespilling. Jeg bruker regelbøker i beskrivelsen og analysen av både spillsituasjonen og planleggingsfasen. Og jeg har brukt litteratur innen genrene science fiction, fantasy og skrekk både til å bygge opp den nødvendige kulturelle kompetansen og til å få et overblikk over de tradisjonene som rollespillerne baserer sitt repertoar på.