Innhold
Innhold
L27.11.1992 nr. 112

EØS-arbeidstakerloven 1992 [OPPHEVET]

Lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68) om fri bevegelighet for arbeidstakere mv innenfor EØS

L27.11.1992 nr. 112 Lov om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68) om fri bevegelighet for arbeidstakere mv innenfor EØS. [OPPHEVET]

§ 1.

EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 som endret ved rådsforordningene (EØF) nr. 312/76 og nr. 2434/92 og direktiv 2004/38/EF) om fri bevegelighet for arbeidstakere m v innenfor EØS gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av vedlegg V, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. Loven gjelder bare i forhold til de stater som til enhver tid er tilsluttet EØS-avtalen.

§ 2.

Kongen kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser til gjennomføring av lovens bestemmelser.

§ 3.

Loven gjelder ikke for Svalbard.

§ 4.

Loven trer i kraft fra den tid Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde trer i kraft for Norge.

Nedenfor gjengis EØS-avtalen vedlegg V punkt 2 (Rfo (EØF) nr. 1612/68 som endret ved rådsforordningene (EØF) nr. 312/76 og nr. 2434/92) slik Justisdepartementet tolker denne del av EØS-avtalen med de endringer og tillegg som følger av EØS-tilpasningen av vedkommende rettsakter i henhold til avtalens protokoll 1 m.v.:

EØS-avtalen vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 og nr. 312/76) om fri bevegelighet for arbeidstakere m v innenfor EØS – med de endringer og tillegg som følger av vedlegg V, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig.

[Rådet for de europeiske fellesskap har1)

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 49,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og

ut fra følgende betraktninger:

Den frie bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet må være gjennomført senest ved utløpet av overgangsperioden. Dette innebærer at all forskjellsbehandling av arbeidstakere fra medlemsstatene på grunnlag av statsborgerskap skal avskaffes når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår, og at arbeidstakere skal ha rett til å flytte fritt innen Fellesskapet for å utøve lønnet virksomhet, med forbehold for de begrensninger som er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen.

Særlig fordi innføringen av tollunionen er fremskyndet, og fordi Fellesskapets viktigste grunnlag skal sikres gjennomført samtidig, må det vedtas bestemmelser for å nå de mål for fri bevegelighet som er fastsatt i traktatens artikkel 48 og 49 og for å utfylle de tiltak som etter hvert vedtas innen rammen av forordning nr. 15 om de første tiltak for å gjennomføre fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet og rådsforordning nr. 38/64/EØF av 25. mars 1964 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet.

Fri bevegelighet er en grunnleggende rettighet for arbeidstakere og deres familie. Arbeidskraftens mobilitet innen Fellesskapet skal være et av midlene til å sikre arbeidstakere mulighet til å bedre sine leve- og arbeidsvilkår og dermed også lette sin sosiale fremgang, samtidig som medlemsstatenes økonomiske behov blir ivaretatt. Retten til å utøve virksomhet etter eget valg innen Fellesskapet må anerkjennes for alle arbeidstakere i medlemsstatene.

Denne retten må uten forskjell anerkjennes for vanlige arbeidstakere, sesongarbeidere, grensearbeidere og arbeidstakere som utøver virksomhet som ledd i en tjenesteytelse.

For at retten til fri bevegelighet skal kunne utøves på objektive vilkår i frihet og verdighet, må den faktiske og rettslige likebehandlingen gjelde alle forhold med tilknytning til den egentlige utøvelsen av lønnet virksomhet og anskaffelse av bolig, og i tillegg må alle hindringer for arbeidstakernes mobilitet fjernes, særlig når det gjelder arbeidstakernes rett til å bli forenet med sin familie og vilkårene for at familien skal kunne integreres i vertsstatens miljø.

Prinsippet om lik behandling av alle arbeidstakere innen Fellesskapet innebærer at alle statsborgere i medlemsstatene gis samme prioritet til arbeid som innenlandske arbeidstakere.

Arbeidsformidlingen må utbygges, særlig ved å utvikle et direkte samarbeid mellom både sentrale og regionale arbeidskontorer, og ved å forsterke og samordne informasjonsvirksomheten, for generelt å skape bedre oversikt over arbeidsmarkedet. De arbeidstakere som ønsker å flytte, må informeres regelmessig om leve- og arbeidsvilkår. Dessuten må det fastsettes tiltak som skal iverksettes dersom en medlemsstat har eller forutser forstyrrelser på sitt arbeidsmarked som vil kunne medføre alvorlig fare for levestandarden og sysselsettingsnivået i et område eller i en næring. I slike tilfeller må det i første rekke gjennomføres informasjonstiltak slik at arbeidstakere ikke søker arbeid i dette område eller i denne næring, men slike tiltak må likevel eventuelt kunne forsterkes ved å utsette formidlingsvirksomheten midlertidig; dette må eventuelt vedtas på fellesskapsplan.

Det er en nær sammenheng mellom fri bevegelighet for arbeidstakere, sysselsetting og yrkesrettet opplæring, i den utstrekning yrkesrettet opplæring har til formål å sette arbeidstakerne i stand til å ta i mot konkret tilbudt arbeid i andre områder innen Fellesskapet. Derfor må de problemer som reiser seg i den forbindelse, ikke lenger behandles isolert, men i lys av den innbyrdes sammenheng og også ut fra hensynet til de regionale sysselsettingsproblemene, og det er derfor nødvendig at medlemsstatene bestreber seg på å samordne sin sysselsettingspolitikk på fellesskapsplan.

Ved beslutning av 15. oktober 1968 har Rådet utvidet anvendelsesområdet for traktatens artikkel 48 og 49 og bestemmelsene til gjennomføring av disse artikler til de oversjøiske franske departementer

vedtatt denne forordning:]

1) Ordlyden i innledningen (fortalen) til de rettsakter som EØS-avtalens vedlegg omhandler, er ikke tilpasset til EØS, jfr EØS-avtalens protokoll 1 nr 1, hvor det heter at innledningen bare er relevant i den grad den kan bidra til en korrekt tolkning av bestemmelsen i rettsaktene innenfor rammen av EØS-avtalen.

Første del. Sysselsetting og arbeidstakerens familie.

Avdeling I. Adgang til arbeid.
Art 1.

1. Enhver statsborger i en EØS-stat1) skal, uten hensyn til bosted, ha rett til å ta og utøve lønnet arbeid på en annen EØS-stats territorium i samsvar med de lover og forskrifter som gjelder for denne statens arbeidstakere.

2. Han skal særlig ha samme prioritet til ledige stillinger på en annen EØS-stats territorium som statsborgere i denne staten.

1)Jf. Sektortilpasning som er angitt innledningsvis i vedlegg V: begrepet «medlemsstat» skal ansees også å omfatte EFTA-landene. Her er satt inn ordet «EØS-stat» istedet for «medlemsstat».

Art 2.

Enhver statsborger i en EØS-stat og enhver arbeidsgiver som utøver virksomhet på en EØS-stats territorium, kan utveksle søknader og tilbud om arbeid samt inngå og oppfylle arbeidsavtaler i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, forutsatt at det ikke medfører forskjellsbehandling.

Art 3.

1. Innen rammen av denne forordning får lover, forskrifter eller administrativ praksis i en EØS-stat ikke anvendelse når de

  • for utlendinger begrenser eller setter vilkår som ikke gjelder for innenlandske statsborgere, for tilbud og søknad om arbeid og adgang til og utøvelse av arbeid,

  • eller, uten å stille vilkår om statsborgerskap, utelukkende eller hovedsakelig har til formål eller virkning å utelukke statsborgere i andre EØS-stater fra ledige stillinger.

Denne bestemmelse gjelder ikke for vilkår om språkkunnskaper som er nødvendige på grunn av arbeidets art.

2. Til bestemmelser og praksis som nevnt i nr. 1 første ledd hører særlig slike som i en EØS-stat

  • a)

    fastsetter en særlig og ufravikelig fremgangsmåte ved ansettelse av utenlandsk arbeidskraft,

  • b)

    begrenser kunngjøring av ledige stillinger gjennom pressen eller på annen måte, eller setter andre vilkår for kunngjøringen enn dem som kommer til anvendelse for arbeidsgivere som utøver virksomhet på vedkommende stats territorium,

  • c)

    setter vilkår om registrering på arbeidskontor for adgangen til arbeid eller hindrer ansettelser som lyder på navn når det gjelder personer som ikke bor på vedkommende stats territorium.

Art 4.

1. Lover og forskrifter i EØS-statene som begrenser sysselsettingen av utenlandske arbeidstakere tallmessig eller forholdsmessig i det enkelte foretak, i den enkelte næring eller på regionalt eller nasjonalt plan, får ikke anvendelse på andre EØS-staters statsborgere.

2. Når det i en EØS-stat settes vilkår om sysselsetting av en viss prosentandel innenlandske arbeidstakere for støtte til foretak, skal statsborger i de andre EØS-statene anses som innenlandske arbeidstakere, med forbehold for bestemmelsene i rådsdirektiv av 15. oktober 1963.

Art 5.

En statsborger i en EØS-stat som søker arbeid på en annen EØS-stats territorium, skal der få samme bistand som arbeidskontorene i denne staten yter egne statsborgere som søker arbeid.

Art 6.

1. Ansettelse av en EØS-stats statsborger i en stilling i en annen EØS-stat kan på grunnlag av statsborgerskap ikke gjøres betinget av helbredsmessige, yrkesmessige eller andre krav som er forskjellige fra dem som får anvendelse på de statsborgere i den annen EØS-stat som ønsker å utøve samme virksomhet.

2. En statsborger i en EØS-stat som har fått tilbud om arbeid som lyder på navn fra en arbeidsgiver i en annen EØS-stat enn den han er statsborger i, kan likevel underkastes en prøve på yrkeskunnskaper dersom arbeidsgiveren uttrykkelig har forlangt en slik prøve da han gav tilbudet.

Avdeling II. Utøvelse av arbeid og lik behandling.
Art 7.

1. En arbeidstaker som er statsborger i en EØS-stat, kan ikke behandles annerledes enn innenlandske arbeidstakere på grunn av sitt statsborgerskap på de andre EØS-staters territorium når det gjelder ansettelses- og arbeidsvilkår , særlig med hensyn til lønn, oppsigelse samt gjeninntagelse eller ny ansettelse dersom han er blitt arbeidsløs.

2. Han skal på nevnte territorium ha samme sosiale og skattemessige fordeler som innenlandske arbeidstakere.

3. Han skal også ha adgang til yrkesskoler og omskoleringssentra med samme rett og på samme vilkår som innenlandske arbeidstakere.

4. Alle bestemmelser i tariffavtaler og andre kollektive avtaler og i individuelle arbeidskontrakter om adgang til arbeid, lønn og andre arbeids- og oppsigelsesvilkår skal være ugyldige i den utstrekning de fastsetter eller tillater vilkår som forskjellsbehandler arbeidstakere som er statsborgere i andre EØS-stater.

Art 8. 1)

1. En arbeidstaker som er statsborger i en EØS-stat og som arbeider på en annen EØS-stats territorium, skal ha krav på lik behandling når det gjelder medlemskap i fagforeninger og utøvelse av fagforeningsrettigheter, herunder stemmerett og adgang til administrative og ledende stillinger i en fagforening; han kan utelukkes fra å delta i ledelsen av offentlige organer og fra å utøve et offentlig verv. Han skal videre være valgbar til organer som representerer arbeidstakerne i foretakene.

Disse bestemmelser berører ikke de lover og forskrifter som i visse EØS-stater gir arbeidstakere fra andre EØS-stater mer omfattende rettigheter.

1)Som endret ved rådsforordning nr 312/76.

Art 9.

1. Arbeidstakere som er statsborgere i en EØS-stat og som arbeider på en annen EØS-stats territorium, skal ha samme rettigheter og fordeler som innenlandske arbeidstakere når det gjelder bolig, herunder eiendomsrett til nødvendig bolig.

2. I det området der de arbeider, kan disse arbeidstakere med samme rett som innenlandske arbeidstakere skrive seg på liste over boligsøkere der slike lister blir ført, og på den måten oppnå samme fordeler og ansiennitet.

Deres familie i hjemstaten skal i denne forbindelse anses som bosatt i vedkommende område, i den utstrekning en tilsvarende formodning gjelder for innenlandske arbeidstakere.

Avdeling III. Arbeidstakerens familie.
Art 10.

Opphevet ved dir 2004/38.

Art 11.

Opphevet ved dir 2004/38.

Art 12.

Når en statsborger i en EØS-stat arbeider eller har arbeidet på en annen EØS-stats territorium, skal vedkommendes barn ha adgang til allmennutdanning og lærling- og yrkesutdanning på samme vilkår som statsborgere i denne stat, når barna er bosatt på denne stats territorium.

EØS-statene skal fremme bestrebelsene for at disse barna skal kunne delta i undervisningen på gunstigst mulige vilkår.

Annen del. Arbeidsformidling.

Avdeling I. Samarbeid mellom EFTA-statene og med EFTAs faste komité.1)

1) Jf. EØS-avtalens protokoll 1 nr. 4 bokstav d: Innenfor EØS skal de forvaltningsfunksjoner som Kommisjonen har på EF-siden, på EFTA-siden utføres etter ordninger som EFTA-statene selv skal fastsette. Etter Avtalen om EFTAs faste komité protokoll 1 artikkel 1 bokstav g skal Kommisjonens oppgaver mht å koordinere eller ta initiativ til handlinger fra medlemslandenes side, eller utføre felles handlinger sammen med dem, utføres av EFTAs faste komité når det gjelder spørsmål om fri bevegelighet for arbeidstakere. Det følger av forordningens avdeling IV at Kommisjonens oppgaver etter denne forordning skal utføres av et særskilt kontor ved Kommisjonen kalt «Det europeiske samordningskontor for arbeidsformidling». Det blir opp til EFTAs faste komité å avgjøre hvordan komiteen nærmere vil organisere sitt apparat for å ivareta de tilsvarende oppgavene på EFTA-siden, herunder om det skal opprettes et tilsvarende kontor. I EF vil medlemslandene fortsatt forholde seg til Kommisjonen som idag. De «EØS-tilpasninger» som er foretatt i forordningsteksten i det følgende, og som gjelder EFTA-statenes forpliktelser overfor hverandre og overfor EFTAs faste komité, viser med andre ord ikke de forpliktelser som EFs medlemsland og Kommisjonen fortsatt vil ha – men nå også som en EØS-forpliktelse overfor EFTA-statene, i og med at forordningen er gjort til en del av EØS-avtalen. Bestemmelsene her må også sees i sammmenheng med artikkel 92 i EØS-avtalens hoveddel, der det heter at EØS-komiteen skal sikre en effektiv gjennomføring av avtalen og se til at avtalen virker. Avtalepartene kan her utveksle synspunkter og opplysninger innenfor hele avtalens virkeområde, og det skal holdes rådslagning om alle saker av betydning som forårsaker vanskeligheter.

Art 13.

1. EFTA-statene eller EFTAs faste komité skal igangsette eller i fellesskap foreta de undersøkelser om sysselsetting og arbeidsløshet som de anser nødvendige innen rammen av gjennomføringen av fri bevegelighet for arbeidstakere innen EØS.1)

De sentrale arbeidskontorer i EFTA-statene skal ha et nært samarbeid med hverandre og med EFTAs faste komité med sikte på felles tiltak ved arbeidsformidling innen EØS2) og den plassering av arbeidstakere som følger av dette.

2. For dette formål skal EFTA-statene utpeke spesielle kontorer som skal ha til oppgave å organisere arbeidet på nevnte områder og å samarbeide med hverandre og med EFTAs faste komité.

EFTA-statene skal underrette EFTAs faste komité om enhver endring når det gjelder utpeking av disse kontorene, og EFTAs faste komité skal til orientering offentliggjøre endringene i De Europeiske Fellesskaps Tidendes EØS-avdeling.3)

1)Jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr 8.

2)Jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr 8.

3)Jf. brevveksling om publisering vedlagt sluttakten til EØS-avtalen.

Art 14.

1. EFTA-statene skal oversende EFTAs faste komité og EFTAs overvåkingsorgan1) alle opplysninger om problemer som oppstår i forbindelse med fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere samt opplysninger om situasjonen og utviklingen i sysselsettingen.

2. EFTAs faste komité skal fastsette i hvilken form opplysningene nevnt i nr. 1 skal utarbeides, idet den tar mest mulig hensyn til uttalelsen fra [Den faglige komité]2).

3. I samsvar med regler utarbeidet av EFTAs faste komité [idet den tar mest mulig hensyn til uttalelsen fra Den faglige komité]3) skal det spesielle kontor i hver EFTA-stat oversende til de spesielle kontorer i de andre EFTA-statene og EFTAs faste komité4) [og til Det europeiske samordningskontor]5) opplysninger om leve- og arbeidsvilkår og situasjonen på arbeidsmarkedet med sikte på informasjon til arbeidstakerne i de andre EFTA-statene. Disse opplysningene skal ajourføres regelmessig.

De spesielle kontorene i de andre EFTA-statene skal sørge for at disse opplysningene får en omfattende distribusjon, særlig ved å sende dem til berørte arbeidskontorer og ved å bruke alle kommunikasjonsmidler som egner seg for informasjon til interesserte arbeidstakere.

1)Jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr 4 bokstav 4 a: Når medlemsstatene i EF skal sende informasjon til Kommisjonen, skal EFTA-statene sende samme informasjon til EFTAs overvåkningsorgan og til EFTAs faste komité. Kommisjonen og EFTAs overvåkningsorgan skal utveksle den informasjon de har innhentet.

2)Se fotnote 1 til overskriften til tredje del.

3)Se fotnote 1 til overskriften til tredje del.

4)Jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr 4 bokstav b: Når medlemsstatene i EF iflg vedkommende rettsakt skal utveksle informasjon innbyrdes, skal de for fremtiden også sende den til Kommisjonen. EFTA-statene skal på sin side utveksle tilsvarende informasjon med hverandre og sende den til EFTAs faste komité, som vil utveksle informasjonen med Kommisjonen.

5)Angående «Det europeiske informasjonskontor» vises til fotnote 1 til overskriften til annen del avdeling I: For EFTA-statene vil dette være EFTAs faste komité eller evt underorgan som komiteen måtte opprette. Heretter vises det i teksten til «EFTAs faste komité» der EF-forordningen viser til «Det europeiske samordningskontor».

Avdeling II. Formidlingsvirksomhet.
Art 15.

1. Det spesielle kontoret i hver EØS-stat skal jevnlig sende de spesielle kontorer i de andre EØS-statene og [Det europeiske samordningskontor]

  • a)

    tilbud om ledige stillinger som sannsynligvis vil kunne bli besatt med statsborgere i andre EØS-stater,

  • b)

    tilbud om ledige stillinger som er meldt til tredjestater,

  • c)

    søknad om arbeid fremlagt av personer som formelt har erklært at de ønsker å arbeide i en annen EØS-stat,

  • d)

    opplysninger for de forskjellige geografiske områder og næringer om arbeidssøkere som har erklært seg faktisk villige til å ta arbeid i en annen stat.

Det spesielle kontoret i hver EØS-stat skal snarest mulig oversende disse opplysningene til berørte arbeidskontorer og arbeidskraftetater.

2. De tilbud og søknader som er nevnt i nr. 1, skal fordeles etter en ensartet fremgangsmåte som skal utarbeides av [Det europeiske samordningskontor] i samarbeid med [Den faglige komité].

Endret ved frd nr. 2434/92.

Art 16.

1. Alle ledige stillinger i henhold til artikkel 15 som er meldt til arbeidskontorene i en EØS-stat skal meddeles og behandles av vedkommende arbeidskontorer i de andre berørte EØS-stater.

Disse arbeidskontorene skal sende nøyaktige og egnede søknader til arbeidskontorene i førstnevnte EØS-stat.

2. De søknader om arbeid som er nevnt i Artikkel 15 nr. 1 bokstav c, skal besvares av de berørte kontorer i EØS-statene innen en rimelig frist som ikke bør overstige en måned.

3. Arbeidskontorene skal gi arbeidstakere som er statsborgere i [EØS-statene] innen en rimelig frist som ikke bør overstige en måned.

Endret ved frd nr. 2434/92

Art 17.

1. De tiltak som er nevnt i artikkel 16, skal gjennomføres av de spesielle kontorer. I den utstrekning det foreligger fullmakt fra de sentrale arbeidskontorer, og i den utstrekning organiseringen av arbeidskontorene i en EFTA-stat og fremgangsmåten ved formidling gjør det mulig, skal likevel

  • a)

    de regionale arbeidskontorer i EFTA-statene

    • i)

      drive direkte arbeidsformidling på grunnlag av de underretninger 1) som er nevnt i artikkel 15 med etterfølgende egnede tiltak,

    • ii)

      opprette direkte forbindelser for formidling ved

      • arbeidstilbud som lyder på navn,

      • enkeltpersoners søknader om arbeid rettet til et bestemt arbeidskontor eller til en arbeidsgiver innen dette kontors område,

      • formidlingstiltak for sesongarbeidere, når ansettelsen må skje så raskt som mulig,

  • b)

    vedkommende arbeidskontorer i grenseområdene i to eller flere EØS-stater regelmessig utveksle opplysninger om tilbud og søknader om arbeid i sine områder, og formidle direkte seg i mellom på samme måte som med andre arbeidskontorer i egen stat,

Om nødvendig skal vedkommende arbeidskontorer i grenseområdene dessuten etablere samarbeids- og tjenestestrukturer med henblikk på å tilby:

  • brukerne flest mulig praktiske opplysninger om de ulike aspekter ved den frie bevegelighet, og

  • partene i arbeids- og næringslivet, sosiale tjenester (særlig offentlige, private eller allmennyttige) og alle berørte institusjoner et sett samordnede tiltak med hensyn til fri bevegelighet,

  • c)

    formidlingsavdelingene for bestemte yrker eller persongrupper samarbeide direkte med hverandre.

2. Vedkommende EFTA-stater skal sende EFTAs faste komité en liste, utarbeidet ved felles overenskomst, over arbeidskontorer som nevnt i nr. 1, og EFTAs faste komité skal offentliggjøre listen og alle endringer i den til orientering i De Europeiske Fellesskaps Tidendes EØS-avdeling.

Endret ved frd nr. 2434/92.

Art 18.

Anvendelse av de fremgangsmåter ved ansettelse som blir benyttet av de organer som er opprettet til gjennomføring av avtaler som er inngått mellom to eller flere EØS-stater, skal ikke være obligatorisk.

Avdeling III. Regulerende tiltak for å fremme likevekten på arbeidsmarkedet.
Art 19.

1. På grunnlag av en rapport som EFTAs faste komité 1) skal utarbeide med utgangspunkt i opplysninger fra EFTA-statene, skal EFTAs faste komité minst en gang i året analysere resultatene av EØS' virksomhet med hensyn til tilbud og søknader om arbeid.

2. EØS-statene og Kommisjonen og EFTAs faste komité skal undersøke alle muligheter for å gi statsborgere i EØS-statene prioritet ved ansettelse i ledige stillinger for å skape likevekt mellom tilbud og søknad om arbeid i EØS. De skal vedta alle nødvendige tiltak for å oppnå dette.

3. Kommisjonen skal hvert annet år sende Europaparlamentet, Rådet og den økonomiske og sosiale komité en rapport om gjennomføringen av annen del av denne forordning med et sammendrag av mottatte opplysninger og data fra undersøkelser og forskning som er utført, der alle relevante opplysninger om utviklingen på Fellesskapets arbeidsmarked fremkommer.

Endret ved frd nr. 2434/92.

1)Jf EØS-avtalens protokoll 1 nr 5: Når Kommisjonen skal utarbeide en rapport, skal EFTAs overvåkingsorgan eller EFTAs faste komité utarbeide en tilsvarende rapport. Kommisjonen og vedkommende EFTA-organ skal rådslå om utarbeidelsen. Etter avtalen om EFTAs faste komité protokoll 1 artikkel 1 bokstav a skal EFTAs faste komité ha til oppgave å lage sammendrag av, samstille eller på annen måte behandle informasjon fra EFTA-statene i de tilfelle Kommisjonen har denne oppgaven overfor EFs medlemsstater.

Art 20.

(Opphevet ved frd nr. 2434/92.)

[Avdeling IV.1) Det europeiske samordningskontor.]

1) Se fotnote 1 til overskriften til annen del avdeling I: Det europeiske samordningskontor ivaretar Kommisjonens oppgaver iht denne forordningen innenfor EF. I EØS skal EFTAs faste komité ivareta de tilsvarende oppgavene overfor EFTA-statene.

[Art 21.

Det europeiske samordningskontor for arbeidsformidling, opprettet ved Kommisjonen og i denne forordning kalt Det europeiske samordningskontor, skal ha som generell oppgave å fremme arbeidsformidling på fellesskapsplan. Det skal særlig ha ansvar for alle faglige oppgaver som etter denne forordning påhviler Kommisjonen på dette området, blant annet å bistå nasjonale arbeidskontorer.

Det europeiske samordningskontor skal utarbeide en oversikt over opplysningene nevnt i artikkel 14 og 15 samt de opplysninger som har fremkommet ved de undersøkelser og studier som er gjennomført etter artikkel 13, slik at alle hensiktsmessige detaljer om forventet utvikling på arbeidsmarkedet i Fellesskapet blir klarlagt; disse opplysningene skal meddeles de spesielle kontorer i medlemsstatene samt Den rådgivende komité og Den faglige komité.]

[Art 22.

1. Det europeiske samordningskontor skal særlig ha til oppgave

  • a)

    å samordne de praktiske tiltak som er nødvendige for arbeidsformidling innen Fellesskapet og analysere arbeidstakernes flytting som følge av arbeidsformidlingen,

  • b)

    i samarbeid med Den faglige komité å bidra til disse mål ved å muliggjøre felles tiltak på det forvaltningsmessige og faglige plan,

  • c)

    i samarbeid med de spesielle kontorer å utføre arbeidsformidling når det foreligger et særskilt behov, men disse kontorer skal likevel gjennomføre endelig formidling.

2. Det europeiske samordningskontor skal oversende til de spesielle kontorer de tilbud og søknader om arbeid som er sendt direkte til Kommisjonen, og skal underrettes om den videre behandling av dem.]

[Art 23.

I samarbeid med vedkommende myndighet i hver medlemsstat og i samsvar med de vilkår og regler som Kommisjonen fastsetter etter uttalelse fra Den faglige komité, kan Kommisjonen organisere besøk og tjenesteopphold for tjenestemenn fra andre medlemsstater og videreutdanning for faglig personale.]

[Tredje del.1) Organer som skal sikre et nært samarbeid mellom medlemsstatene når det gjelder fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere.]

1) Tredje del gjelder interne komiteprosedyrer i EF. Etter EØS-avtalen protokoll 1 nr 2 skal EØS-avtalens artikler 81, 100, 101 og protokoll 31 gjelde istedet. Etter avtalen om EFTAs faste komité artikkel 5 nr 1 kan EFTAs faste komité vedta å opprette underkomiteer og andre organer til hjelp i dens arbeid.

[Avdeling I. Den rådgivende komité.]
[Art 24.

Den rådgivende komité skal ha til oppgave å bistå Kommisjonen i behandlingen av de spørsmål som reiser seg ved anvendelsen av traktaten og tiltakene til gjennomføring av den når det gjelder fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere.]

[Art 25.

Den rådgivende komité skal særlig ha til oppgave

  • a)

    å behandle problemer i forbindelse med fri bevegelighet og sysselsetting innen rammen av de enkelte staters arbeidsmarkedspolitikk med sikte på samordning av medlemsstatenes sysselsettingspolitikk på fellesskapsplan, noe som vil bidra til å utvikle statenes økonomi og bedre likevekten på arbeidsmarkedet,

  • b)

    å undersøke generelt virkningene av gjennomføringen av denne forordning og eventuelle tilleggsbestemmelser,

  • c)

    eventuelt fremlegge for Kommisjonen grunngitte forslag til endringer av denne forordning,

  • d)

    på anmodning fra Kommisjonen eller av eget tiltak å avgi grunngitte uttalelser om generelle eller prinsipielle spørsmål, særlig om utveksling av opplysninger om utviklingen på arbeidsmarkedet, om arbeidstakernes flytting mellom medlemsstatene, om programmer eller tiltak som fremmer yrkesveiledning og yrkesrettet opplæring og som kan øke mulighetene for fri bevegelighet og sysselsetting, samt om enhver form for bistand til arbeidstakere og deres familie, herunder sosialhjelp og bolig.]

[Art 26.

1. Den rådgivende komité skal bestå av seks medlemmer fra hver medlemsstat, og av disse skal to representere regjeringen, to arbeidstakerorganisasjonene og to arbeidsgiverorganisasjonene.

2. For hver gruppe nevnt i nr. 1 skal det oppnevnes et varamedlem fra hver medlemsstat.

3. Medlemmene og varamedlemmene skal ha en funksjonstid på to år. De kan gjenoppnevnes.

Når funksjonstiden er utløpt, skal medlemmene og varamedlemmene fortsette i tjenesten inntil de blir avløst eller gjenoppnevnt.]

[Art 27.

Medlemmene av Den rådgivende komité og deres varamedlemmer skal oppnevnes av Rådet, som ved utvelgelsen av representanter for arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene skal bestrebe seg på å oppnå en rettferdig representasjon for de forskjellige sektorer i næringslivet.

Rådet skal offentliggjøre listen over medlemmer og varamedlemmer til orientering i De Europeiske Fellesskaps Tidende.]

[Art 28.

Et medlem av Kommisjonen eller hans stedfortreder skal være formann i Den rådgivende komité. Formannen skal ikke delta i avstemninger. Komiteen skal møte minst to ganger i året. Den skal innkalles av formannen enten av eget tiltak eller på anmodning fra minst en tredjedel av medlemmene.

Kommisjonens kontorer skal ivareta sekretariatsfunksjonene.]

[Art 29.

Formannen kan som observatører eller sakkyndige innby til møtene personer eller representanter for organer med bred erfaring når det gjelder sysselsettingsspørsmål og arbeidstakeres flytting. Formannen kan bistås av faglige rådgivere.]

[Art 30.

1. Den rådgivende komité skal være beslutningsdyktig når to tredjedeler av medlemmene er til stede.

2. Uttalelser skal ha grunner og skal vedtas med absolutt flertall av de stemmer som er avgitt på gyldig måte; de skal tilføyes en merknad om mindretallets oppfatning når mindretallet anmoder om det.]

[Art 31.

Den rådgivende komité skal fastsette sin arbeidsmåte i en forretningsorden som trer i kraft når Rådet har godtatt den etter uttalelse fra Kommisjonen. Endringer som Den rådgivende komité eventuelt vedtar, skal tre i kraft etter samme fremgangsmåte.]

[Avdeling II. Den faglige komité.]
[Art 32.

Den faglige komité skal ha til oppgave å bistå Kommisjonen med å forberede, fremme og følge opp resultatene av alle faglige arbeider og tiltak til gjennomføring av denne forordning og eventuelle tilleggsbestemmelser.]

[Art 33.

Den faglige komité skal særlig ha til oppgave å

  • a)

    fremme og forbedre samarbeidet mellom berørte myndigheter i medlemsstatene i alle faglige spørsmål i forbindelse med fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere,

  • b)

    utarbeide fremgangsmåter for organiseringen av berørte myndigheters felles virksomhet,

  • c)

    lette innsamling av formålstjenlige opplysninger for Kommisjonen og gjennomføring av de undersøkelser og studier som er fastsatt i denne forordning, samt å fremme utveksling av opplysninger og erfaringer mellom berørte myndigheter,

  • d)

    undersøke på faglig plan hvordan medlemsstatenes kriterier for vurdering av situasjonen på arbeidsmarkedet kan harmoniseres.]

[Art 34.

1. Den faglige komité skal bestå av representanter for medlemsstatenes regjeringer. Hver regjering skal oppnevne som medlem av Den faglige komité ett av de medlemmer som representerer den i Den rådgivende komité.

2. Hver regjering skal oppnevne som varamedlem en av sine øvrige representanter i Den rådgivende komité, enten et medlem eller et varamedlem.]

[Art 35.

Et medlem av Kommisjonen eller hans stedfortreder skal være formann i Den faglige komité. Formannen skal ikke delta i avstemninger. Formannen og medlemmene av komiteen kan bistås av faglige rådgivere.

Kommisjonens kontorer skal ivareta sekretariatsfunksjonene.]

[Art 36.

Den faglige komités forslag og uttalelser skal fremlegges for Kommisjonen og gjøres kjent for Den rådgivende komité. Forslagene og uttalelsene kan tilføyes en merknad om synspunktene til de enkelte medlemmer i Den faglige komité når de anmoder om det.]

[Art 37.

Den faglige komité skal fastsette sin arbeidsmåte i en forretningsorden som skal tre i kraft når Rådet har godtatt den etter uttalelse fra Kommisjonen. Endringer som Den faglige komité eventuelt vedtar, skal tre i kraft etter samme fremgangsmåte.]

Fjerde del. Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser.

Avdeling I. Overgangsbestemmelser.
Art 38.

Inntil EFTAs faste komité har vedtatt den ensartede fremgangsmåte som er nevnt i artikkel 15 nr. 2, skal komiteen selv foreslå hensiktsmessige tiltak for utarbeiding og fordeling av de oppgaver som er nevnt i artikkel 15 nr. 1.

[Art 39.

Den forretningsorden som gjelder for Den rådgivende komité og Den faglige komité når denne forordning trer i kraft, skal fortsatt anvendes. ]1)

1) Se fotnote 1 til overskriften til annen del avdeling IV: Artikkel 39 kan ikke ansees relevant for EFTA-statene.

[Art 40.1)

Inntil de tiltak trer i kraft som medlemsstatene skal treffe i henhold til rådsdirektiv av 15. oktober 1968, og i den utstrekning den arbeidstillatelse som er fastsatt i artikkel 22 i forordning (EØF) nr. 38/64 er nødvendig for fastsettelse av gyldighetstid for og forlengelse av oppholdsbevis etter de bestemmelser som medlemsstatene har truffet i henhold til rådsdirektiv av 25. mars 1964, skal medlemsstatene i stedet anvende en ansettelseserklæring fra arbeidsgiveren eller et arbeidsbevis, som angir arbeidsforholdets varighet. Alle arbeidsgivererklæringer og arbeidsbevis som viser at arbeidstakeren er ansatt for en ubestemt tidsperiode, skal ha samme rettsvirkning som en permanent arbeidstillatelse.]

1) Se EØS-avtalen vedlegg V punkt 2 bokstav b til d: Artiklene 40 og 41 og artikkel 42 nr 1 er ikke relevante for EØS.

[Art 41.

Dersom en medlemsstat som følge av at arbeidstillatelsen er avskaffet ikke lenger kan videreføre bestemte statistikker over sysselsetting av utenlandske arbeidstakere, kan den for statistiske formål opprettholde arbeidstillatelsen for statsborgere fra andre medlemsstater inntil nye statistiske metoder er innført, men ikke lenger enn til 31. desember 1969. Arbeidstillatelsen skal innvilges uten videre og være gyldig inntil arbeidstillatelsen faktisk blir avskaffet i medlemsstaten.]

Avdeling II. Sluttbestemmelser.
Art 42.

1. [Denne forordning berører ikke bestemmelsene i traktaten om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap om anerkjente kull- og stålfagarbeidere, bestemmelsene i traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap om adgang til fagarbeid innen det kjernefysiske område, og bestemmelsene til gjennomføring av disse traktatene.

Denne forordning kommer likevel til anvendelse på de arbeidstakerkategorier som er nevnt i første ledd og deres familiemedlemmer i den utstrekning deres rettslige stilling ikke er regulert i ovennevnte traktater eller bestemmelser.]

2. Denne forordning berører ikke de bestemmelser som vedtas i samsvar med EØS-avtalen artikkel 29.1)

3. Denne forordning berører ikke forpliktelser som påhviler EØS-statene

  • som følge av særlige forbindelser eller av fremtidige avtaler med enkelte ikke-europeiske stater og territorier på grunnlag av institusjonelle bånd, som består når denne forordning trer i kraft, eller

  • som følge av avtaler med enkelte ikke-europeiske stater og territorier på grunnlag av institusjonelle bånd, som består når denne forordning trer i kraft.

Arbeidstakere fra disse stater og territorier som i samsvar med denne bestemmelse utøver lønnet virksomhet på territoriet til en av disse EØS-stater, kan ikke påberope seg bestemmelsene i denne forordning på de andre EØS-staters territorium.

1) Jf EØS-avtalen vedlegg V nr 2 bokstav e.

Art 43.

EFTA-statene skal, i perioden mellom dagen for undertegning og dagen for ikrafttreden, til orientering oversende EFTAs faste komité og EFTAs overvåkningsorgan1) teksten til de avtaler, konvensjoner og overenskomster som de inngår med hverandre på arbeidskraftområdet.

1) Se fotnote 1 til Artikkel 14.

[Art 44.1)

Kommisjonen skal vedta de gjennomføringstiltak som er nødvendige for å iverksette denne forordning. I denne forbindelse skal den ha et nært samarbeid med medlemsstatenes sentrale myndigheter. ]

1) Jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr 3: I EØS gjelder de generelle reglene om beslutningstaking i EØS-avtalen. Det innebærer her at EØS-komiteen blir det besluttende organ.

[Art 45.1)

Kommisjonen skal fremlegge forslag for Rådet med sikte på å oppheve, på de vilkår som er fastsatt i traktaten, restriksjoner på adgangen til arbeid for medlemsstatenes statsborgere i den utstrekning fri bevegelighet for arbeidstakere kan hindres av at diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis ikke er gjensidig godkjent.]

1) Jf. EØS-avtalen protokoll 1 nr 3: I EØS gjelder de generelle reglene om beslutningstaking i EØS-avtalen.

[Art 46.1) Administrasjonsutgiftene for de komiteer som er nevnt i tredje del, skal føres opp på budsjettet for De europeiske fellesskap i kapitlet for Kommisjonen.]

1) Se fotnote 1 til overskriften til annen del avdeling IV. Artikkel 46 kan ikke ansees relevant for EFTA-statene.

Art 47.

Denne forordning får anvendelse på EØS-statenes territorier og statsborgere, med forbehold for bestemmelsene i artikkel 2, 3, 10 og 11.

[Art 48.1)

Bestemmelsene i forordning EØF nr. 38/64 opphører å gjelde fra det tidspunkt denne forordning trer i kraft.

Denne forordning er i alle deler bindende og og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.]

1) Jf. EØS-avtalen vedlegg V punkt 2 bokstav f: Denne bestemmelsen er ikke relevant i EØS.

Vedlegg.

(Opphevet ved frd nr. 2434/92.)

Med Norsk Lovkommentar blir arbeidsmiljøloven lettere å forstå

SmartLawyer Writer forenkler ditt juridiske skrivearbeid 

Rettsdata Total ditt juridiske arbeidsverktøy