Innhold
Innhold
L08.06.1984 nr. 55

Linjekonferanseloven

Lov om linjekonferanser m.v

L08.06.1984 nr. 55 Lov om linjekonferanser m.v.

§ 1. Lovens formål.
  • 1.

    Lovens formål er å gjennomføre regelverket i konvensjonen, jfr. § 2, i norsk rett i tråd med retningslinjene for tilsvarende lovgivning i Finland, Sverige, Danmark og de øvrige EF-stater samt andre OECD-stater, samt å:

    • a)

      bidra til å sikre at de forretningsmessige prinsipper som er anvendt av linjerederiene fra OECD-statene og i skipsfarten mellom OECD-statene, fortsatt kommer til anvendelse;

    • b)

      sikre en rimelig balanse mellom transportør- og transportbrukerinteressene i linjefarten; og

    • c)

      motvirke handlemåter som innebærer urimelig forskjellsbehandling av linjerederier eller transportbrukere;

    • d)

      sikre at linjerederier som står utenfor konferansen, ikke hindres i å drive linjefart basert på prinsippet om tilbørlig konkurranse på forretningsmessig grunnlag; og

    • e)

      sikre at transportbrukere etter eget valg kan benytte såvel utenforstående linjerederier som linjerederier som er medlem av en konferanse.

  • 2.

    Kongen fastsetter nærmere forskrifter til gjennomføring av denne lovens formål, herunder regler om linjekonferansers, linjerederiers, transportbrukeres og transportbrukerorganisasjoners opplysningsplikt overfor norske myndigheter.

  • 3.

    Kongen kan i medhold av loven også fastsette forskrifter for internasjonal linjefart med skip som ikke er undergitt konvensjonen, når dette skjer til gjennomføring av tiltak som regjeringene i Norge og andre stater som nevnt i første ledd er blitt enige om.

§ 1A.

EØS-avtalens vedlegg XIII nr. 52 (rådsforordning (EØF) nr. 0954/79) om stater tilsluttet Det europeiske økonomiske samarbeidsområdes ratifikasjon av eller tiltredelse til De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, gjelder som norsk lov med de presiseringer og begrensninger som følger av protokoll 1 til avtalen og avtalen forøvrig.

§ 2. Definisjoner.

I loven forstås med

  • a)

    «Konvensjonen»: De forente nasjoners konvensjon 6. april 1974 om et regelverk for linjekonferansers virksomhet;

  • b)

    «konvensjonsstat»: en stat som er bundet av konvensjonen;

  • c)

    «EF-stat»: en stat som er medlem av Det europeiske fellesskap;

  • d)

    «OECD-stat»: en stat som er medlem av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling;

  • e)

    «linjekonferanse» eller «konferanse»: to eller flere linjerederier som driver internasjonal linjefart for godsbefordring i en eller flere bestemte ruter innenfor et avgrenset geografisk område, og som driver virksomheten under ensartede eller felles fraktrater og andre omforente vilkår for slik linjefart;

  • f)

    «transportbrukerorganisasjon»: en sammenslutning som fremmer, representerer og ivaretar transportbrukernes interesser, og som om nødvendig er godkjent som sådan av offentlig myndighet i staten hvor de transportbrukere det gjelder, hører hjemme. Departementet kan ved enkeltvedtak eller forskrift fastsette hva som skal forstås med transportbrukerorganisasjon; og

  • g)

    «internasjonal megling»: internasjonal tvungen megling som omhandlet i kapittel VI i konvensjonen.

§ 3. Virkeområde.

Loven gjelder linjekonferanser og deres virksomhet i linjefart med skip mellom konvensjonsstater.

Første ledd gjelder ikke forskrifter fastsatt i medhold av lovens § 1.3.

§ 4. Gjensidighet.

Departementet kan bestemme at en part som hører hjemme i en annen konvensjonsstat, ikke skal kunne gjøre gjeldende rettigheter etter loven med tilhørende forskrifter dersom parter som hører hjemme i Norge, Finland, Sverige, Danmark eller i annen EF-stat eller OECD-stat, ikke gis tilsvarende rettigheter i den annen konvensjonsstat.

§ 5. Norsk jurisdiksjon. Foreldelse.

Tvist som gjelder anvendelsen av loven med tilhørende forskrifter eller som utspringer av rettsforhold som der er omhandlet, kan reises her i riket når den

  • a)

    vedrører en konferanse som betjener norsk utenrikshandel;

  • b)

    reises mot en part som har alminnelig verneting her;

  • c)

    ifølge avtale skal avgjøres her; eller

  • d)

    for øvrig har så nær tilknytning til norske forhold at den bør kunne kreves avgjort her.

En tvist kan likevel avvises dersom den på grunn av sin tilknytning til annen stat eller forholdene ellers er lite egnet for avgjørelse her.

Et krav er foreldet dersom tvist ikke er reist innen 2 år etter at kravet oppsto eller i tilfelle internasjonal megling, meglingen er avsluttet.

§ 6. Forholdet til internasjonal megling.

Dersom en tvist som kan kreves undergitt internasjonal megling reises her i riket, kan enhver motpart kreve at saksbehandlingen stanses og at tvisten henvises til internasjonal megling.

Reises tvisten her i riket etter at krav om internasjonal megling er fremsatt, skal saksbehandlingen stanses. Tilsvarende gjelder dersom tvisten allerede er reist på det tidspunkt internasjonal megling blir krevet.

Er saksbehandlingen blitt stanset, kan den kreves satt igang igjen når det er klart at tvisten ikke er løst på grunnlag av meglingsforslaget.

§ 7. Partsforhold m.v.

En linjekonferanse eller transportbrukerorganisasjon kan være part i tvist etter § 5.

Reises det tvist mot en konferanse som har et linjerederi med alminnelig verneting her i riket som medlem, kan forkynnelse foregå for linjerederiet.

§ 8. Internasjonalt meglingsforslag.

Et internasjonalt meglingsforslag som er bindende vedtatt, anses som utenlandsk offentlig forlik i forhold til reglene i tvisteloven § 19-16 og tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 annet ledd bokstav f.

§ 9. Straff.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer forskrifter fastsatt eller vedtak utferdiget med hjemmel i loven, straffes med bøter.

§ 10. Forholdet til konkurranseloven m.m.

Dersom en linjekonferanse eller noen av dens medlemmer på utilbørlig måte søker å hindre et utenforstående rederi i å konkurrere innenfor konferanseområdet, kan departementet

  • a)

    nedlegge forbud mot at medlemmene av konferansen fortsatt driver sin virksomhet etter konferanseavtalen med tilhørende regelverk;

  • b)

    bestemme at søknader om medlemskap i konferansen skal avgjøres etter objektive forhold uten urimelig forskjellsbehandling;

  • c)

    bestemme at transportbrukernes forpliktelser etter konferansens eksklusivordninger helt eller delvis skal settes til side for et angitt tidsrom; eller

  • d)

    nedlegge forbud mot handlemåter som har slik konkurransebegrensning til formål.

Reglene i første ledd gjelder tilsvarende dersom konferansen eller noen av medlemmene ved sin virksomhet hindrer utenforstående rederier i å konkurrere innenfor konferanseområdet om en trafikkdel av betydning, eller på annen måte misbruker sin dominerende markedsstilling. Dette gjelder selv om virksomheten foregår i samsvar med lovgivningen eller vedtak av offentlig myndighet i stat innenfor konferanseområdet.

Vedtak etter første eller annet ledd kan ikke påklages. Søksmål om lovmessigheten av vedtaket må reises innen den frist som er fastsatt i vedtaket.

§ 11. Ikrafttreden. Endring i andre lover.
  • 1.

    Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.

  • 2.

    – – –

EØS-avtalens vedlegg XIII nr. 52

(rådsforordning (EØF) nr. 954/79 av 15. mai 1979 om medlemsstatenes ratifikasjon av eller tiltredelse til De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet.)

[Rådet for de europeiske fellesskap har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2,

under henvisning til utkast til forordning fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komitè, og

ut fra følgende betraktinger:

En konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet er blitt utarbeidet av en konferanse i regi av De forente nasjoners konferanse for handel og utvikling, og den er åpen for ratifikasjon eller tiltredelse.

Spørsmålene som behandles i regelverket er viktige ikke bare for medlemsstatene, men også for Fellesskapet, særlig når det gjelder skipsfart og handelsforbindelser, og det er derfor viktig at det inntas et felles standpunkt til dette regelverket.

Dette felles standpunkt bør være i samsvar med traktatens prinsipper og mål og være et viktig bidrag for å imøtekomme utviklingslandenes ønsker på skipsfartsområdet, samtidig som det bør tilstreves å opprettholde på dette området de forretningsprinsipper som benyttes av rederiene i OECD-statene (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) og i skipsfartsforbindelsene mellom disse statene.

For å sikre at prinsippene følges og målene nås er det viktig at medlemsstatene ratifiserer konvensjonen eller tiltrer den med forbehold for visse ordninger fastsatt i denne forordning, ettersom konvensjonen ikke har bestemmelser som gjør at Fellesskapet som sådant kan tiltre den.

Det er erkjent at linjekonferansene har en stabiliserende rolle som garanterer avskiperne pålitelige tjenester, men at det er nødvendig å unngå at konferansene eventuelt overtrer traktatens konkurranseregler. Kommisjonen vil derfor fremlegge for Rådet et forslag til forordning om anvendelsen av disse regler på sjøtransport –

vedtatt denne forordning:]

Art. 1

1. Når de kontraherende parter ratifiserer eller tiltrer De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, skal de skriftlig underrette De forente nasjoners generalsekretær om at ratifikasjonen eller tiltredelsen har funnet sted i samsvar med denne forordning.

2. Ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet skal ledsages av forbeholdene angitt i vedlegg 1.

Art. 2

1. Hver gruppe rederier av samme nasjonalitet som er medlemmer av en eksisterende konferanse, skal ved forretningsmessige forhandlinger med et annet rederi av samme nasjonalitet avgjøre om dette kan delta som nasjonalt rederi i konferansen.

Dersom det opprettes en ny konferanse, skal rederiene av samme nasjonalitet ved forretningsmessige forhandlinger avgjøre hvilket eller hvilke av dem som kan delta som nasjonalt rederi i den fremtidige konferansen.

2. Dersom forhandlingene nevnt i nr. 1 ikke fører fram til enighet, kan hver kontraherende part på anmodning fra et av de berørte rederier og etter uttalelse fra alle rederiene treffe nødvendige tiltak for å løse tvisten.

3. Hver kontraherende part skal sørge for at alle rederier som driver skipsfart og som er etablert på dens territorium i samsvar med traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, får samme behandling som rederier som har sitt hovedkontor og faktisk kontrolleres på dets territorium.

Art. 3

1. Når en linjekonferanse benytter en ordning med fastsatte trafikkandeler eller en havneanløpsavtale, seilingsavtale og/eller en hver annen form for trafikkdelingsavtale i samsvar med konvensjonens artikkel 2, skal det finne sted en omfordeling av den fraktmengden som etter regelverket skal fordeles på hver kontraherende parts gruppe av nasjonale rederier som deltar på fartsområdet eller på de kontraherende statenes rederier som deltar på fartsområdet som tredjestatsrederier, med mindre annen beslutning treffes av alle rederier som er medlemmer av konferansen og omfattes av reglene for omfordeling. Omfordelingen av fraktandelene skal gjøres på grunnlag av en enstemmig beslutning av de rederier som er medlemmer av konferansen og deltar i omfordelingen, med det formål å sikre alle rederier en rimelig andel av konferansetrafikken.

2. Den andel som til slutt fordeles på hver deltaker, skal fastsettes etter forretningsmessige prinsipper, der det særlig skal tas hensyn til:

  • a)

    den fraktmengden som transporteres av konferansen og som er frembrakt av de kontraherende parter hvis fartsområde betjenes av konferansen,

  • b)

    rederienes tidligere deltakelse på det fartsområdet som omfattes av ordningen med fastsatte trafikkandeler,

  • c)

    den fraktmengden som transporteres av konferansen og som utskipes gjennom de kontraherende parters havner,

  • d)

    behovene til de avskiperne hvis frakt transporteres av konferansen.

3. Dersom det ikke oppnås enighet om omfordeling av frakt som nevnt i nr. 1, skal saken på anmodning fra en av partene bringes inn for megling etter fremgangsmåten fastsatt i vedlegg II. Alle tvister som ikke bilegges gjennom fremgangsmåten for megling, kan med partenes samtykke bringes inn for voldgift. I så fall skal voldgiftsdommen være bindende for partene.

4. Fraktandelene fordelt i samsvar med bestemmelsene i nr. 1, 2 og 3 skal vurderes på ny med regelmessige mellomrom som fastsettes på forhånd, og i denne forbindelse skal det tas hensyn til kriteriene oppstilt i nr. 2, med særlig vekt på at avskiperne skal sikres hensiktsmessige og effektive tjenester.

Art. 4

1. I en konferansetrafikk mellom en av de kontraherende parter og en stat som er part i konvensjonen men ikke er en OECD- stat, kan et rederi i en annen OECD-stat som ønsker å delta i omfordelingen fastsatt i denne forordnings artikkel 3 gjøre det, under forutsetning av gjensidighet som definert på regjerings- eller rederiplan.

2. Med forbehold for nr. 3 i denne artikkel får konvensjonens artikkel 2 ikke anvendelse på konferansetrafikk mellom de kontraherende parter og, på grunnlag av gjensidighet, på konferansetrafikk mellom disse stater og de øvrige OECD-stater som er parter i konvensjonen.

3. Nr. 2 i denne artikkel skal ikke være til hinder for at et utviklingslands rederier, som er anerkjent som nasjonale rederier i samsvar med konvensjonen, deltar som tredjestatsrederier i denne konferansetrafikk i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 2, når de:

  • a)

    allerede er medlemmer av en konferanse som betjener fartsområdene, eller

  • b)

    er gitt adgang til en slik konferanse som i henhold til konvensjonens artikkel 1 nr. 3.

4. Konvensjonens artikkel 3 og artikkel 14 nr. 9 får ikke anvendelse på konferansetrafikk mellom de kontraherende parter og, på grunnlag av gjensidighet, på konferansetrafikk mellom disse stater og de øvrige OECD-stater som er parter i konvensjonen.

5. I konferansetrafikk mellom de kontraherende parter og mellom disse stater og de øvrige OECD-stater som er parter i konvensjonen, skal de kontraherende parters avskipere og redere ikke kreve at fremgangsmåten for bileggelse av tvister fastsatt i konvensjonens kapittel VI anvendes i deres innbyrdes forbindelser eller, på grunnlag av gjensidighet, i forhold til avskipere og redere i andre OECD-stater, dersom de seg imellom avtaler andre fremgangsmåter for bileggelse av tvister. Spesielt skal de fullt ut benytte mulighetene som konvensjonens artikkel 25 nr. 1 og 2 gir for å bilegge tvister etter andre fremgangsmåter enn dem fastsatt i konvensjonens kapittel VI.

Art. 5

Ved beslutninger om forhold som er definert i konferanseavtalen og angår en kontraherende parts fart, unntatt forhold som er nevnt i denne forordnings artikkel 3, skal denne statens nasjonale rederier konsultere alle andre rederier i de kontraherende stater som er medlemmer av konferansen, før de gir eller nekter å gi sitt samtykke.

Art. 6

På passende tidspunkter og etter å ha rådspurt EFTAs overvåkingsorgan skal de kontraherende parter vedta de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning.

Denne forordning er i alle deler bindende og kommer [direkte] til anvendelse i alle de kontraherende parter.

Vedlegg I. Forbehold

Ved ratifikasjon av eller tiltredelse til konvensjonen skal de kontraherende parter ta de tre følgende forbehold og forbeholdet nedenfor om fortolkning:

1. Ved anvendelsen av regelverket kan uttrykket «nasjonalt rederi, når det gjelder en kontraherende part, omfatte alle rederier som driver skipsfart og som er etablert på denne kontraherende parts territorium i samsvar med traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap/EØS-avtalen.

2.

  • a)

    Uten at bestemmelsen i bokstav b) i dette forbehold berøres, får konvensjonens artikkel 2 ikke anvendelse på konferansetrafikk mellom de kontraherende parter og, på grunnlag av gjensidighet, på konferansetrafikk mellom disse stater og de øvrige OECD-stater som er parter i konvensjonen.

  • b)

    bestemmelsen i bokstav a) skal ikke være til hinder for at et utviklingslands rederier, som er anerkjent som nasjonale rederier i samsvar med konvensjonen, deltar som tredjestatsrederier i denne konferansetrafikk i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 2, når de:

    i) allerede er medlemmer av en konferanse som betjener fartsområdene, eller

    ii) er gitt adgang til en slik konferanse i henhold til konvensjonens artikkel 1 nr. 3.

3. Konvensjonens artikkel 3 og artikkel 14 nr, 9 får ikke anvendelse på konferansetrafikk mellom de kontraherende parter og, på grunnlag av gjensidighet, på konferansetrafikk mellom disse stater, og de øvrige OECD-stater som er parter i konvensjonen.

4. I konferansetrafikk der konvensjonens artikkel 3 får anvendelse, vil siste punktum i artikkelen bli fortolket slik:

  • a)

    de to gruppene av nasjonale rederier skal samordne sine standpunkter før de stemmer over spørsmål som gjelder farten mellom de to land,

  • b)

    dette punktum får bare anvendelse på spørsmål som konferanseavtalen angir krever samtykke fra de to berørte grupper av nasjonale rederier, og ikke på alle spørsmål konferanseavtalen omfatter.

Vedlegg II. Megling som omhandlet i artikkel 3 nr. 3

Partene i tvisten skal utnevne en eller flere meglere.

Dersom de ikke kommer fram til enighet om dette, skal hver part i tvisten utnevne én megler, og de meglerne som utnevnes på denne måten, skal i fellesskap velge ytterligere en megler som skal fungere som formann. Dersom en av partene avstår fra å utnevne en megler, eller dersom meglerne utnevnt av partene ikke kan bli enige om valg av formann, skal presidenten for Det internasjonale handelskammer på anmodning fra en av partene foreta de nødvendige utnevnelser.

Meglerne skal gjøre alt de kan for å bilegge tvisten, De skal fastsette fremgangsmåten som skal følges. Deres godtgjørelse skal betales av partene i tvisten.

Med Norsk Lovkommentar blir arbeidsmiljøloven lettere å forstå

SmartLawyer Writer forenkler ditt juridiske skrivearbeid 

Rettsdata Total ditt juridiske arbeidsverktøy