Innhold
Innhold
L11.06.1993 nr. 101

Luftfartsloven

Lov om luftfart (luftfartsloven)

L11.06.1993 nr. 101 Lov om luftfart (luftfartsloven).

Innledende bestemmelser

Kapittel I. Lovens virkeområde

§ 1-1. Lovens generelle virkeområde

Luftfart kan her i riket bare finne sted i samsvar med denne lov og forskrifter gitt med hjemmel i loven.

For luftfart som omfattes av EØS-avtalens bestemmelser, gjelder regler om utfylling og gjennomføring av EØS-avtalen på luftfartens område i denne lov foran lovens øvrige bestemmelser.

§ 1-2. Lovens virkeområde på kontinentalsokkelen og utenfor norsk område

Med mindre annet bestemmes av Kongen, får loven anvendelse på luftfart i tilknytning til petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

Loven gjelder også ellers for luftfart med norsk luftfartøy utenfor norsk område når annet ikke framgår av lovens innhold og det er forenlig med fremmed rett som skal få anvendelse i henhold til overenskomst med fremmed stat eller for øvrig ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger.

Reglene i kapittel X får anvendelse også på luftfart med utenlandsk luftfartøy utenfor norsk område i den utstrekning det følger av overenskomst med fremmed stat eller for øvrig av alminnelige rettsgrunnsetninger.

Med hensyn til straffebestemmelsenes anvendelse på handlinger foretatt utenfor norsk område gjelder reglene i straffeloven §§ 5 til 8, jf. nærværende lovs § 15-2 annet ledd.

Første del. Sivil luftfart

Kapittel II. Alminnelige bestemmelser

§ 2-1. Definisjoner

Med «luftfart» og «luftfartøy» menes i denne lovs første del sivil luftfart og sivilt luftfartøy.

§ 2-2. Krav til nasjonalitet

Luftfart innenfor norsk område kan bare foretas med fartøy som har:

  • 1.

    norsk nasjonalitet,

  • 2.

    fremmed nasjonalitet som i henhold til denne loven eller forskrift gitt med hjemmel i denne loven skal likestilles med norsk nasjonalitet,

  • 3.

    nasjonalitet i fremmed stat som har sluttet overenskomst med Norge om rett til slik fart eller

  • 4.

    særskilt tillatelse av luftfartsmyndigheten.

Tillatelsen som nevnt i første ledd nr. 4 gis i tilfelle på slike vilkår som i det enkelte tilfelle finnes påkrevd for å sikre at luftfarten foregår på en betryggende måte eller som for øvrig finnes nødvendig av allmenne hensyn. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.

§ 2-3. Særskilte begrensninger

Kongen kan av militære grunner eller av hensyn til den offentlige sikkerhet innskrenke eller forby adgangen til luftfart innenfor visse områder.

Når den offentlige sikkerhet krever det, eller under andre ekstraordinære forhold, kan Kongen midlertidig innskrenke eller forby adgangen til luftfart innenfor hele riket.

§ 2-4. Luftfart med overlydshastighet

Luftfart med overlydshastighet innenfor norsk område er forbudt.

Når særlige grunner taler for det, kan Kongen tillate luftfart med overlydshastighet innenfor norsk område. Det kan settes vilkår for tillatelsen.

Kapittel III. Registrering, nasjonalitet og merking. Rettigheter i luftfartøyer m.m.

A. Registrering av luftfartøyer

§ 3-1. Luftfartøyregisteret

Over norske luftfartøyer skal det føres et register av den myndighet som departementet bestemmer.

Det skal betales gebyr for registrering i luftfartøyregisteret. Departementet gir forskrifter om fastsettelse av gebyrene.

Registreringer i Norges luftfartøyregister kan skje i elektronisk register (EDB-register). Det som i lov eller forskrift er bestemt om registrering i dagbok og register, gjelder i så fall tilsvarende for registrering i EDB-registre. Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruken av EDB-registre ved tinglysning.

§ 3-1a.

(Opphevet ved lov 29 juni 2007 nr. 95.)

§ 3-2. Nasjonalitetsvilkår som ikke omfattes av EØS-avtalen på luftfartens område

Et luftfartøy kan bare bli registrert når det har norsk eier, hvis ikke annet følger av regler i denne lov, jf. særlig § 16-1. Som norsk regnes:

  • 1.

    den norske stat og innretninger som styres av staten,

  • 2.

    norske kommuner,

  • 3.

    norske statsborgere,

  • 4.

    stiftelser som har helt norsk styre med sete i Norge,

  • 5.

    foreninger, samvirkeforetak og lignende sammenslutninger som har helt norsk styre med sete i Norge, og hvor minst to tredjedeler av medlemmene er norske statsborgere eller likestilt med slike etter denne paragraf

  • 6.

    aksjeselskaper eller allmennaksjeselskaper som har helt norsk styre med sete i Norge, og hvor norske statsborgere eller noen dermed likestilt etter denne paragraf eier aksjer svarende til minst to tredjedeler av aksjekapitalen og kan utøve stemmerett i selskapets generalforsamlinger med minst to tredjedeler av alle stemmer,

  • 7.

    andre selskaper som utelukkende består av norske statsborgere eller noen dermed likestilt etter denne paragraf.

Når forholdene tilsier det, kan departementet tillate at et fartøy blir registrert, selv om eieren ikke oppfyller vilkårene etter første ledd.

§ 3-2a.

(Opphevet ved lov 29 juni 2007 nr. 95.)

§ 3-3. Luftfartøy innført i utenlandsk register m.v.

Et luftfartøy som er registrert i fremmed stat, kan ikke registreres her i riket før det er slettet i det utenlandske register. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak. Hviler det på fartøyet registrert rettighet som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, kan fartøyet ikke overføres til luftfartøyregisteret, med mindre rettighetshaveren er utløst eller samtykker i overføringen, eller rettigheten er falt bort ved tvangssalg.

Et fartøy som er ført inn i det militære luftfartøyregister (jf. §§ 17-2 og 17-3), kan ikke registreres etter nærværende kapittel før det er slettet i det militære register.

§ 3-4. Registreringssøknad m.v.

Registrering skjer på grunnlag av skriftlig søknad fra eieren. Søknaden skal inneholde alle opplysninger som trengs for registreringen, og være ledsaget av bevis for at søkeren er eier av fartøyet og for at vilkårene etter §§ 3-2 og 3-3 er oppfylt. Er det til søkerens eiendomsrett knyttet vilkår eller begrensninger som kan føre til at eiendomsretten går over til en annen, skal dette opplyses i søknaden.

Dersom søkeren gjør det sannsynlig at han er eier, men ikke kan føre tilstrekkelige bevis for sin adkomst, kan registreringsmyndigheten etter hans begjæring kunngjøre en oppfordring til mulige eiere om å melde seg innen en frist, som settes til minst 2 måneder. Melder ingen seg, kan registreringsmyndigheten godta søkeren som eier.

§ 3-5. Innføring i luftfartøyregisteret, opplysninger om fartøyene

Finner registreringsmyndigheten å kunne godta søknaden, registrerer den fartøyet og tildeler det registreringsmerke. I registeret skal innføres:

  • 1.

    fartøyets nasjonalitets- og registreringsmerker,

  • 2.

    nødvendige opplysninger til identifisering av fartøyet,

  • 3.

    opplysninger om eieren og hans erverv av fartøyet og i tilfelle om vilkår eller begrensninger som nevnt i § 3-4 første ledds tredje punktum,

  • 4.

    dagen for innføringen,

  • 5.

    andre opplysninger etter nærmere bestemmelse av departementet.

§ 3-6. Melding om endringer

Skjer det etter registreringen endring i fartøyets eiendomsforhold eller i eierens nasjonalitet, eller undergår fartøyet endring av betydning for dets identifisering, skal eieren uten opphold sende registreringsmyndigheten melding om endringen med nødvendige opplysninger og bevis. Tilsvarende gjelder når det skjer endring i andre registrerte forhold. Ved salg skal meldingen gis av kjøperen, men av selgeren hvis salget medfører at fartøyet ikke lenger er å anse som norsk.

Finner registreringsmyndigheten å kunne godta meldingen, skal den føres inn i registeret. I tilfelle som nevnt i § 3-7 eller § 3-8 skal fartøyet slettes eller anmerkning gjøres på dets blad i registeret.

§ 3-7. Slettelse av luftfartøy

Fartøyet skal slettes i registeret:

  • 1.

    når det begjæres av den som i registeret er oppført som eier,

  • 2.

    når fartøyet i 3 år ikke har hatt gyldig luft- og/eller miljødyktighetsbevis,

  • 3

    når vilkårene etter § 3-2 eller i forskrift gitt med hjemmel i § 16-1 om gjennomføring av EØS-avtalen på luftfartens område ikke lenger er til stede,

  • 4.

    når fartøyet er hugget opp eller totalt havarert,

  • 5.

    når fartøyet er forsvunnet.

Et fartøy ansees i alle fall som forsvunnet når det er gått 3 måneder etter at siste flyging ble påbegynt, og det ikke foreligger opplysninger om at det fremdeles er i behold.

Har det inntrådt noe forhold som nevnt foran under første ledd nr. 2-4, skal eieren uten opphold melde det til registreringsmyndigheten, om det ikke allerede er gjort etter § 3-6.

§ 3-8. Anmerkning istedenfor slettelse av beheftet luftfartøy

Hviler det registrert heftelse på fartøyet, skal det ikke slettes i registeret uten at rettighetshaveren samtykker. I stedet gjøres anmerkning om det forhold som skulle ha medført slettelse. Slik anmerkning berører ikke heftelsen, men har ellers samme virkning som slettelse.

§ 3-9. Foreløpig registrering av utenlandsk luftfartøy

Når et luftfartøy i utlandet eies av noen som oppfyller vilkårene etter § 3-2 og som akter å få det registrert i Norge, kan fartøyet etter søknad fra ham registreres foreløpig i registeret etter forskrifter som departementet fastsetter . Reglene i § 3-3 første ledd gjelder tilsvarende.

§ 3-10. Foreløpig registrering av luftfartøy under bygging

Luftfartøy som er under bygging her i riket, kan etter begjæring av eieren registreres foreløpig i registeret, såfremt fartøyet har nådd et slikt byggetrinn at det kan identifiseres, og eieren oppfyller vilkårene etter § 3-2.

§ 3-11. Virkningen av foreløpig registrering

Når et fartøy er blitt foreløpig registrert etter § 3-9 eller § 3-10, gjelder bestemmelsene i §§ 3-63-8 og §§ 3-173-40 så langt de passer. Blir fartøyet senere endelig registrert, skal de heftelser som er anmerket fortsatt stå ved lag.

B. Luftfartøyers nasjonalitet

§ 3-12. Utstedelse av nasjonalitets- og registreringsbevis

Når et luftfartøy er registrert etter § 3-5, har det norsk nasjonalitet.

Registreringsmyndigheten utsteder nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter forskrifter gitt av departementet.

§ 3-13. Retur av nasjonalitets- og registreringsbevis

Når et luftfartøy er slettet i registeret eller anmerkning gjort etter § 3-8, skal fartøyets eier eller – såfremt fartøyet er gått over til eier i utlandet – den tidligere eier uten opphold sende nasjonalitets- og registreringsbeviset tilbake til registreringsmyndigheten. Er det ellers ført inn i registeret endring i noe forhold som omhandles i beviset, skal eieren uten opphold sende inn beviset til registreringsmyndigheten, som gir det påskrift om endringen eller bytter det om med et nytt.

§ 3-14. Utstedelse av midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis

Når et luftfartøy er blitt foreløpig registrert etter § 3-9, skal det utstedes midlertidig nasjonalitets- og registreringsbevis for fartøyet etter nærmere regler som departementet gir.

Fartøyet har norsk nasjonalitet så lenge beviset står ved makt.

Reglene i § 3-13 gjelder tilsvarende.

§ 3-15. Krav om nasjonalitets- og registreringsbevis

Norsk fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal ha norsk nasjonalitets- og registreringsbevis i samsvar med reglene i dette kapittel.

Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha nasjonalitets- og registreringsbevis eller tilsvarende dokument fra fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til slik luftfart. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak.

Brukes et fartøy med særskilt tillatelse etter § 2-2 første ledd nr. 3, gjelder det som departementet fastsetter om bevis for slik tillatelse.

C. Merking av luftfartøyer

§ 3-16. Merking av luftfartøyer

Et luftfartøy som er innført i norsk register etter § 3-5 eller § 3-9, skal merkes med norsk nasjonalitetsmerke og det tildelte registreringsmerke. Disse merker skal fartøyet føre så lenge det står i registeret.

Fartøy som hører hjemme i fremmed stat som har overenskomst med Norge om rett til luftfart innenfor norsk område, skal ved slik fart være merket i samsvar med reglene i fartøyets hjemland. Tilsvarende gjelder for fartøy som tilhører internasjonalt luftfartsforetak.

Fartøy som brukes med tillatelse etter § 2-2 første ledd nr. 3, skal være merket i samsvar med forskrifter gitt av departementet.

D. Fremgangsmåte ved registrering. Rettigheter m.v.

1. Fremgangsmåte m.v.

§ 3-17. Innføring i dagbok og luftfartøyregisteret

Registreringsmyndigheten skal føre dagbok for dokumenter som forlanges registrert, og luftfartøyregister med blad for hvert enkelt luftfartøy. Registreringen foregår ved at et utdrag av dokumentet føres inn i dagboken og luftfartøyregisteret, og at dokumentet påføres attest om registrering. Regler om form og føring av dagbok og luftfartøyregister gis av departementet. Registrene er åpne for offentligheten på den måten som departementet bestemmer.

Dokument som kreves registrert, skal snarest mulig føres inn i dagboken for den dag det kommer inn til registreringsmyndigheten, og skal ansees som dagbokført denne dag (dagbokføringsdato). Dog skal dokument som kommer inn etter et av departementet fastsatt klokkeslett, føres inn i dagboken for den påfølgende dag.

Er det åpenbart at et dokument ikke kan registreres, kan det uten dagbokføring returneres til den som har krevet registrering. Han skal samtidig gjøres kjent med hvorfor dokumentet ikke kan registreres, og at det ikke er dagbokført. Likeså skal han gjøres kjent med at dokumentet vil bli dagbokført dersom dette kreves. Fremsettes slikt krav, skal dokumentet dagbokføres den dag kravet kommer inn (jf. annet ledd) og i tilfelle nektes registrert etter § 3-19. Dog kan dagbokføring ikke kreves før gebyr er betalt, med mindre annet er fastsatt av departementet.

Foreligger vilkårene for registrering, skal dokumentet innføres i luftfartøyregisteret snarest mulig og senest innen 2 uker etter innføringen i dagboken. Dette skjer ved at et kort utdrag av meldingen eller av de viktigste rettsstiftelser føres på vedkommende luftfartøys blad. Deretter skal dokumentet snarest mulig og senest innen 2 uker etter innføringen i luftfartøyregisteret sendes tilbake til den som har levert det inn, eller til den som han utpeker. Like hermed regnes det at dokumentet, etter anmodning fra person som nevnt, blir lagt klart for avhenting på registreringsmyndighetens kontor.

§ 3-18. Krav til dokumenter, bekreftelse av underskrift m.v.

Dokument som forlanges registrert, må være skrevet på norsk, dansk, svensk eller engelsk. Departementet kan gi forskrifter om dokumentets avfatning og form (herunder bruk av godkjent blankett).

Skal et skjøte eller pantedokument som ikke er utstedt av offentlig myndighet, kunne registreres, må underskriften være bekreftet av to myndige personer bosatt i Norge eller i samsvar med forskrifter gitt av departementet. Det skal uttrykkelig bekreftes at underskriften er skrevet eller vedkjent i vedkommendes nærvær, og erklæres om utstederen er over 18 år. Dette gjelder også meddelelse av samtykke etter § 3-24. Nærmere forskrifter om legitimasjon av utstederens identitet, alder og myndighet kan gis av departementet.

Regler om gjenparter gis i forskrifter av departementet. Med mindre annet er bestemt i forskriftene, må den som forlanger noe registrert, foruten dokumentet innlevere gjenpart eller avskrift av det. Gjenparten oppbevares på den måte som departementet bestemmer.

§ 3-19. Registreringsnektelse

Et dokument skal nektes registrert dersom gebyr ikke er betalt, eller dersom dokumentet ikke fyller de krav som er stilt i § 3-18 eller § 3-24, eller det er i strid med innskrenkninger i disposisjonsretten ifølge luftfartøyregisteret, eller dersom registreringsmyndigheten finner at dokumentet åpenbart er ugyldig.

Et dokument kan nektes registrert dersom det er utydelig eller uklart slik at det er tvilsomt hvordan det skal innføres i luftfartøyregisteret, eller dersom det ikke fyller de krav som er stilt i § 3-22, eller dersom det er formulert slik at det i vesentlige henseender er uklart hva som gjelder mellom partene.

Spørsmålet om å nekte registrering treffes på grunnlag av dokumentet selv og de andre dokumenter og bevis som foreligger. Når registreringsmyndigheten finner grunn til det, kan den selv innhente opplysninger.

Blir et dagbokført dokument nektet registrert, gjøres anmerkning om det i dagbok og luftfartøyregister. Den som har forlangt registrering, skal straks i rekommandert brev eller på annen etterviselig måte underrettes om nektelsen og grunnen til den, om klageadgang og klagefrist, og om at søksmål om avgjørelsen ikke kan reises uten at han først har brukt klageadgangen, jf. § 3-21. Er det andre som saken direkte gjelder, skal slik underretning samtidig gis til dem.

Underretning som nevnt i fjerde ledd skal gis også i andre tilfelle hvor noen har forlangt en forretning og ikke fått medhold ved registreringsmyndighetens avgjørelse.

§ 3-20. Attest m.v.

På ethvert dokument som er registrert, gir registreringsmyndigheten attest om registreringen.

Står det noe i dokumentet om eierforhold, prioritet eller lignende, som avviker fra det som tidligere er registrert, skal det i attesten gjøres anmerkning om det. Er dokumentet en pantobligasjon eller et skadesløsbrev, skal det dessuten gjøres anmerkning om registrerte heftelser som kan øve innflytelse på panthaverens rett.

Enhver skal på begjæring få utskrift eller kopi av dagbok, luftfartøyregister (attestert registerutskrift) og arkiverte gjenparter.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om registreringsattesters form og innhold og om utskrifter (herunder masseutskrifter). Det kan bestemmes at attestert registerutskrift kan tre istedenfor anmerkning som nevnt i annet ledd.

§ 3-21. Retting av feil, klage over registreringsmyndighetens avgjørelser

Blir registreringsmyndigheten oppmerksom på at et dokument er innført i luftfartøyregisteret på uriktig måte, skal den rette feilen. Har noen på grunn av feilen fått uriktig opplysning, skal registreringsmyndigheten såvidt mulig underrette ham om rettingen i rekommandert brev.

Avgjørelser av registreringsmyndigheten kan påklages til departementet av enhver som har rettslig klageinteresse i saken.

Klagefristen er 3 uker, om ikke registreringsmyndigheten i særlige tilfelle setter en lengre frist. For den som har fått underretning om avgjørelsen, regnes fristen fra den dag da underretningen ble sendt. For andre regnes fristen fra den dag da vedkommende har fått eller burde ha skaffet seg kjennskap til avgjørelsen. Ved oversittelse av klagefristen gjelder reglene i forvaltningslovens § 31.

De innskrenkninger i adgangen til å ta anke til følge som er fastsatt i tinglysingsloven §§ 10 a og 10 b, gjelder tilsvarende ved klage over registreringsmyndighetens avgjørelser.

2. Rettighetsregistrering

§ 3-22. Hvilke rettsstiftelser som kan registreres

I luftfartøyregisteret kan anmerkes dokument som går ut på å stifte, forandre, overdra, behefte, anerkjenne eller oppheve en rett som har et registrert luftfartøy til gjenstand.

Når et søksmål, som er brakt inn for tingretten eller en høyere rett, gjelder rettighet som etter sin art kan registreres etter første ledd, kan retten ved kjennelse beslutte at stevningen eller et utdrag av den skal registreres. Det samme gjelder beslutning om en midlertidig forføyning i medhold av tvisteloven kapittel 32 og 34.

§ 3-23. Registerhjemmel m.v.

Registerhjemmel som eier av et luftfartøy har den luftfartøyregisteret utpeker som eier eller berettiget til å råde som eier. Tilsvarende gjelder for registerhjemmel med hensyn til andre rettigheter.

Den som har registerhjemmel til luftfartøyet, har også hjemmel til motorer, propeller, utstyr, instrumenter og annet som hører til fartøyet, når ikke registeret utpeker en annen som berettiget til disse.

Når en rettighet omfatter et luftfartøy med motorer og annet som er nevnt i annet ledd faller retten til disse ting ikke bort om tingene midlertidig blir skilt fra fartøyet.

§ 3-24. Registerhjemmel som vilkår for registrering

Dokument som gir uttrykk for frivillig rettsstiftelse, kan ikke registreres med mindre utstederen har registerhjemmel ved dagbokføringen eller samtykke fra den som da er hjemmelshaver. Dersom utstederen eller den som har samtykket er død, kan dokumentet likevel registreres, hvis han ved dagbokføringen står som hjemmelshaver. Dette gjelder selv om det er registrert attest eller melding etter annet eller tredje ledd.

Dokument utstedt av loddeierne mens privat skifte av hjemmelshaverens dødsbo pågår, kan registreres når det senest samtidig registreres attest fra tingretten om at boet er overtatt til privat skifte. Dette gjelder bare i inntil 2 år fra hjemmelshaverens død, med mindre retten forlenger fristen.

Dokument utstedt av tingretten mens offentlig skifte av hjemmelshaverens bo pågår, kan registreres når det senest samtidig registreres melding om at tingretten har overtatt boet som dødsbo eller til skifte av felleseie eller har åpnet konkurs.

Tvangssalgsskjøte kan ikke registreres med mindre tvangssalget etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren. Dom, kjennelse eller voldgiftsdom kan ikke registreres med mindre de etter norsk rett er bindende for hjemmelshaveren.

§ 3-25. Overføring av registerhjemmel

Ved registrering av dokument som gjelder en frivillig rettsstiftelse, overføres registerhjemmelen når dokumentet gir uttrykk for et ubetinget eiendoms- eller rettighetserverv. Gir dokumentet uttrykk for et betinget erverv, går hjemmelen over når det blir registrert bevis for eller er en vitterlig kjensgjerning at den betingelse som ervervet er gjort avhengig av, er oppfylt.

Bestemmelsen i første ledd gjelder også dokument utstedt av loddeiere eller tingrett i medhold av § 3-24 annet eller tredje ledd. Loddeiere som ønsker selv å overta registrert luftfartøy som de har arvet, får registerhjemmel ved registrering av erklæring om overtagelsen. Blir boet overtatt av gjenlevende ektefelle alene i medhold av lov 3. mars 1972 nr. 5 om arv m.m. § 6, går hjemmelen over til gjenlevende ektefelle ved registrering av attest fra retten om at boet er overtatt av den gjenlevende.

Ved registrering av dom, kjennelse eller voldgiftsdom som stadfester eller gir uttrykk for et ubetinget eiendoms- eller rettighetserverv, overføres registerhjemmelen. Er ervervet i henhold til avgjørelsen betinget, gjelder det samme når det registreres bevis for eller er en vitterlig kjensgjerning at betingelsen er oppfylt.

§ 3-26. Hovedregler om prioritet

Når et dokument er dagbokført , går rettsstiftelser som dokumentet gir uttrykk for, foran rettsstiftelse som ikke er dagbokført.

Kolliderer rettsstiftelser etter flere dagbokførte dokumenter, bestemmes rekkefølgen etter dagen for innføringen i dagboken. Rettsstiftelser etter dokumenter innført samme dag er likestillet; dog går utleggs- og arrestforretninger foran andre rettsstiftelser. Er flere utleggsforretninger innført samme dag, går den eldste foran.

Reglene i denne paragraf medfører ingen endring i det som er bestemt i pantelovens § 3-18 om rettsvern for salgspant i deler og tilbehør. Departementet kan gi nærmere regler om registrering av slikt salgspant.

§ 3-27. Unntak fra prioritetsreglene m.v.

En eldre rettsstiftelse går uten hensyn til reglene i § 3-26 foran en yngre, dersom:

  • 1.

    det yngre erverv bygger på avtale eller annet grunnlag som for erververen fremtrer som avtalelignende, og erververen da hans rett ble dagbokført, kjente eller burde kjenne den eldre rett, eller

  • 2.

    det yngre erverv er skjedd ved arv.

For lovbestemte rettigheter har registrering ingen betydning med mindre annet er bestemt ved lov.

Ved avhendelse eller annen eiendomsovergang skal rett som utledes fra den tidligere eier og som fremgår av den nye eiers hjemmelsdokument eller innføres i dagboken senest samme dag som dette, gå foran rett som utledes fra den nye eier. Det innbyrdes forhold mellom flere rettigheter som utledes fra den tidligere eier, bestemmes etter reglene i § 3-26. Det samme gjelder det innbyrdes forhold mellom flere rettigheter som utledes fra den nye eier, dog slik at frivillig stiftet panterett som godtgjøres å sikre lån gitt til erverv av luftfartøyet og som er innført i dagboken senest samme dag som hans hjemmelsdokument, går foran både tvungne og frivillige rettsstiftelser uansett når de er dagbokført.

Blir det overført heftelser fra utenlandsk register etter § 3-37, går de foran alle andre rettsstiftelser og har innbyrdes prioritet fra den opprinnelige registrering i det utenlandske register.

Bestemmelsene i § 3-26 får ikke anvendelse på:

  • 1.

    overdragelse av panterett,

  • 2.

    håndpantsettelse av pantobligasjon som følger reglene for omsetningsgjeldsbrev,

  • 3.

    pantsettelse av panterett som er knyttet til et innløsningspapir som ikke er omsetningsgjeldsbrev, eller

  • 4.

    utlegg i panterett knyttet til dokument som nevnt i nr. 2 eller 3.

§ 3-28. Prioritetsendringer

Prioritet for en registrert heftelse kan endres ved at den berettigede viker for en likestillet eller etterstående heftelse, forutsatt at hjemmelshaveren til det beheftede luftfartøy og rettighetshavere etter registrerte rettsstiftelser med mellomliggende prioritet samtykker.

Samtykke fra rettighetshaverne er dog ikke nødvendig hvor en panterett viker for en annen panterett som ikke lyder på større beløp enn det vikelsen gjelder.

Den som viker for en heftelse, får prioritet etter mulige heftelser med mellomliggende prioritet, med mindre rettighetshaverne samtykker i å stå tilbake.

Samtykke som nevnt i første ledd er ikke noe vilkår for å få registrert en prioritetsvikelse.

§ 3-29. Opptrinnsrett

Når ikke annet er avtalt eller følger av stiftelsesgrunnlaget eller av § 3-30, rykker etterstående rettsstiftelser opp, uten endring av den innbyrdes prioritet, i den utstrekning en foranstående heftelse faller bort ved innfrielse. Bortfall av rettsvernet etter § 3-34 ansees ikke som innfrielse.

§ 3-30. Opplåning og ombytting av pantobligasjoner m.v.

En helt eller delvis innfridd pantobligasjon kan etter avtale med hjemmelshaveren til det beheftede luftfartøy gjenopplånes (utnyttes påny), slik at den gir sikkerhet for det nye beløp med samme prioritet som det innfridde beløp. Dette gjelder dog ikke hvor innfrielsen er registrert eller det er gitt påtegning på obligasjonen om innfrielsen. Heller ikke kan en obligasjon opplånes eller gjenopplånes etter at det er registrert utlegg som panthaveren har fått varsel om eller på annen måte kjennskap til, med mindre panthaveren ikke godt kan avbryte kredittforholdet uten å risikere å lide tap.

Hvor en pantobligasjon slettes og det senest samtidig registreres en ny pantobligasjon (ombytting), får den nye samme prioritet som den slettede, forutsatt at utstederen har avgitt erklæring om dette og den nye obligasjonen ikke lyder på et større beløp enn den slettede.

Skadesløsbrev er likestillet med pantobligasjoner i denne paragraf.

§ 3-31. Rettsvern ved konkurs og akkord

For at en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern i konkurs, må retten være dagbokført senest dagen før konkursåpningen. Likevel har rettserverv som nevnt i § 3-27 tredje, fjerde og femte ledd rettsvern i konkurs uten hensyn til om og når ervervet er dagbokført.

Har det vært åpnet forhandling om tvangsakkord under en umiddelbart forutgående gjeldsforhandling, jf. lov om fordringshavernes dekningsrett § 1-4 sjette ledd, må retten være dagbokført senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord. Når retten er stiftet med samtykke av gjeldsnemnda, er dog dens rettsvern overfor konkursboet ikke avhengig av registrering.

For at en frivillig stiftet rett skal ha rettsvern ved tvangsakkord, må retten være dagbokført senest dagen før åpningen av forhandling om tvangsakkord. Unntaket i første ledds annet punktum gjelder tilsvarende.

§ 3-32. Prioritet i tilfelle av registreringsfeil m.v.

Blir et dokument innført på uriktig måte i luftfartøyregisteret, kan det likevel gjøres gjeldende i samsvar med sitt innhold overfor et senere registrert rettserverv.

Ved dom kan det imidlertid bestemmes at et senere registrert frivillig rettserverv skal gå foran det tidligere registrerte. Vilkårene for dette er:

  • 1.

    at erververen av den senere registrerte rett var i god tro da hans erverv ble dagbokført,

  • 2.

    at erververen om hans rett skulle stå tilbake, ville lide uforskyldt tap fordi han har stolt på luftfartøyregisteret, og

  • 3.

    at tapet for erververen ville være vesentlig større enn for den annen om dennes rett måtte vike, eller at det ville føre til vesentlige forstyrrelser i senere registrerte rettsforhold om den registrerte, men feilaktig innførte rett skulle gå foran.

Tilsvarende gjelder når et dokument ikke er innført i luftfartøyregisteret innen 2 uker etter at det ble dagbokført.

Blir det i luftfartøyregisteret innført et dokument som ikke først er dagbokført, får dette også den virkning som en innføring i dagboken har.

Når et dokument som er dagbokført, senere nektes registrert, blir det ved anvendelsen av reglene i §§ 3-26, 3-27 og 3-31 å anse som om det ikke hadde vært innført.

§ 3-33. Mangler ved medkontrahentens hjemmel m.v.

Den som mener å være eier eller rettighetshaver, eller medberettiget som sådan, uten å avlede dette fra hjemmelshaveren, kan ikke overfor tredjemann gjøre gjeldende at hjemmelshaveren var uberettiget til å inngå en avtale med tredjemann, dersom avtalen er registrert og tredjemann var i god tro ved dagbokføringen.

Det som er sagt i første ledd, gjelder ikke hvor hjemmelen skyldes et dokument som er ugyldig på grunn av falsk, forfalskning, mindreårighet eller tvang som nevnt i avtalelovens § 28.

3. Foreldelse av rettsvern m.v.

§ 3-34. Foreldelse av rettsvern

Dersom en registrert heftelse skal hvile på luftfartøyet i en klart bestemt tid eller frem til et klart angitt tidspunkt, faller virkningen av registreringen bort 5 år deretter. At hovedstol og avdragenes størrelse er angitt i et pantedokument, er ikke tilstrekkelig til at dette ledd får anvendelse.

For panterett stiftet ved utleggsforretning faller virkningen av registreringen bort 5 år etter at dokumentet ble dagbokført. For arrestforretning og annen midlertidig forføyning under tvangsfullbyrdelse er fristen 2 år.

Skal en heftelse ikke hvile på luftfartøyet for alltid, uten at reglene i første eller annet ledd kommer til anvendelse, faller virkningene av registreringen bort 10 år etter at dokumentet ble dagbokført, men ikke før 5 år etter minstetidens utløp dersom dokumentet angir en minstetid.

Virkningen av registreringen faller ikke bort dersom ny registrering skjer før fristens utløp. Registrering av påtegning på et tidligere registrert dokument avbryter ikke fristen, med mindre påtegningen inneholder en uttrykkelig gjentagelse av rettsstiftelsen. Som sådan regnes forhøyelse av beløpet i pantedokument. Fra ny registrering løper en ny frist av samme lengde som den opprinnelige.

§ 3-35. Slettelse av heftelser

En heftelse skal slettes av luftfartøyregisteret når det blir registrert bevis for at den er falt bort eller for at den berettigede samtykker i slettelse.

For at en pantobligasjon som er omsetningsgjeldsbrev, skal kunne slettes, må dokumentet sammen med kvittering eller samtykke leveres inn til registreringsmyndigheten. Er det umulig eller uforholdsmessig vanskelig å få kvittering eller samtykke, kan registreringsmyndigheten, når dokumentet innleveres og det sannsynliggjøres at heftelsen er falt bort eller ikke består, på hjemmelshaverens forlangende kunngjøre en oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg innen 2 måneder. Melder ingen seg, slettes heftelsen.

En heftelse som er falt bort ved tvangssalg eller annet salg etter tvangsfullbyrdelsesloven, eller ved salg etter konkursloven § 117a, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres skjøte som viser at heftelsen er falt bort. Tilsvarende gjelder når det godtgjøres at en heftelse er falt bort ved tvangssalg av fartøyet i utlandet, forutsatt at tvangssalget etter norske interlegale rettsregler er bindende for rettighetshaveren.

En pantheftelse som er falt bort ved tvangsakkord, skal uten hensyn til bestemmelsen i annet ledd første punktum slettes når det registreres en stadfestelseskjennelse etter konkursloven § 52, jf. § 53, som viser at heftelsen er falt bort.

Enhver heftelse som er over 10 år gammel, kan slettes etter oppfordring som nevnt i annet ledds annet punktum når det sannsynliggjøres at den er opphørt.

Heftelse som registreringsmyndigheten finner er åpenbart opphørt, skal den slette av eget tiltak. Det samme skal gjøres når virkningen av registreringen er bortfalt etter reglene i § 3-34.

I tilfelle av uriktig slettelse gjelder § 3-32 tilsvarende.

4. Forskjellige bestemmelser

§ 3-36. Erverv av registerhjemmel etter kunngjøring

Når det gjøres sannsynlig at eiendomsretten til et registrert fartøy er gått over til en annen enn den som har registerhjemmel, og at erververen ikke kan skaffe seg hjemmel i samsvar med reglene i §§ 3-243-25, gjelder reglene foran i § 3-4, annet ledd tilsvarende.

§ 3-37. Overføring av heftelser

Dersom det ved registreringen av et fartøy påhviler dette rettsbeskyttet panterett eller annen heftelse som er stiftet her i riket og som etter regelen i dette kapittel trenger registrering for å få rettsvern, beholder heftelsen sin prioritet, såfremt dokumentet kommer inn til registrering innen 3 måneder etter at fartøyet ble ført inn i registeret. Er fartøyet foreløpig ført inn etter § 3-9 eller § 3-10, regnes fristen fra den dag dette skjedde.

Er heftelsen tinglyst, kan registreringsmyndigheten slette den når dokumentet er registrert eller fristen etter første ledd er utløpt.

§ 3-38. Overføring fra utenlandsk register

Når et fartøy blir overført til norsk register fra utenlandsk register, skal registrerte heftelser som hviler på fartøyet og som etter overenskomst med fremmed stat skal anerkjennes her i riket, føres over til dets blad i registeret.

Andre utenlandske heftelser kan bare registreres med samtykke av eieren og da med prioritet etter reglene i §§ 3-26 flg.

Rettigheter som ikke rettsgyldig kan stiftes etter norsk lov, kan ikke føres over til norsk register.

§ 3-39. Pantsetting av reservedeler

Pantsetting av et registrert luftfartøy kan også omfatte reservedeler som til enhver tid er lagret på bestemte steder her i riket, når de tilhører eieren av luftfartøyet, og deres art og omtrentlige antall framgår av pantebrevet. Det samme gjelder lagre i en fremmed stat som har sluttet seg til den internasjonale konvensjon om anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om panteretten og panthaverens navn og adresse.

Til reservedeler reknes deler av et luftfartøy, motorer, propeller, utstyr, instrumenter og andre ting som holdes lagret for å erstatte deler av fartøyet eller tilbehør som blir utskiftet.

Sikkerheten i reservedeler som avhendes og bortføres fra lageret, faller ikke bort dersom erververen forsto eller burde forstå at avhendelsen var uberettiget av hensyn til panthaveren.

Ved utleggsforretning kan eieren av luftfartøyet kreve at reservedeler som hører til fartøyet og er lagret her i riket, skal tas med som tilbehør. Den som har panterett i fartøyet med reservedeler, kan motsette seg at det blir tatt særskilt utlegg i reservedelene.

§ 3-40. Statens erstatningsansvar

Staten skal erstatte tap som noen lider uforskyldt ved:

  • 1.

    at han har stolt på en registreringsattest, en panteattest, en slettelsesattest eller en attestert registerutskrift,

  • 2.

    at et dokument ikke er blitt registrert eller at det er blitt dagbokført for sent, eller at det ikke snarest mulig og senest innen 4 uker etter innføringen i dagboken er blitt sendt tilbake eller lagt klart for avhenting, jf. § 3-17 fjerde ledd,

  • 3.

    at et dokument etter § 3-32 må stå tilbake for et senere registrert dokument eller,

  • 4.

    at et dokument som nevnt i § 3-33 annet ledd er blitt registrert og noen i god tro har fått dagbokført en rett han har ervervet ved avtale i tillit til at det registrerte dokument var gyldig.

§ 3-41. Forskrifter. Beregning av frister m.v.

Departementet kan gi de forskrifter som finnes påkrevet til gjennomføring av reglene foran i dette kapittel.

Om beregning av frister gjelder reglene i domstolsloven.

Med pantobligasjon forstås gjeldsbrev som gir panterett. Med pantedokument forstås ethvert dokument som gir uttrykk for en panterett stiftet ved avtale.

E. Anerkjennelse av rettigheter i utenlandske luftfartøyer i henhold til konvensjon av 19. juni 1948

§ 3-42. Anvendelsesområde

Bestemmelsene i dette avsnitt gjelder utenlandske luftfartøyer som er innført i nasjonalitetsregister i en stat som har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen av 19. juni 1948 om internasjonal anerkjennelse av rettigheter i luftfartøyer. Bestemmelsene i § 3-47 skal dog også gjelde norske luftfartøyer.

Like med en konvensjonsstat regnes ethvert territorium som en konvensjonsstat har ratifisert eller tiltrådt konvensjonen for, såfremt det føres særskilt nasjonalitetsregister for luftfartøyer i territoriet.

Et luftfartøys hjemland er den stat eller det territorium hvor det er innført i nasjonalitetsregister.

§ 3-43. Anerkjennelse av rettigheter

Følgende rettigheter i et luftfartøy skal anerkjennes her i riket, såfremt de er gyldig stiftet i samsvar med loven i en konvensjonsstat hvor fartøyet var registrert på stiftelsestiden, og dessuten er innført i et offentlig rettighetsregister i hjemlandet:

  • 1.

    eiendomsrett,

  • 2.

    besitterens rett etter kjøpeavtale til å erverve eiendomsretten,

  • 3.

    bruksrett etter leieavtale for minst seks måneder,

  • 4.

    panterett og andre rettigheter som grunner seg på avtale og skal sikre betalingen av et pengekrav på eller inntil et bestemt beløp.

Andre rettigheter i et luftfartøy enn lovbestemt panterett for krav som er nevnt i § 3-47, kan ikke anerkjennes eller stiftes her i riket med prioritet foran de under nr. 1-4 nevnte rettigheter.

Til luftfartøyet regnes også motorer og annet som er nevnt i § 3-23 annet ledd, selv om tingene midlertidig er skilt fra fartøyet.

§ 3-44. Rettigheters prioritet og gyldighet

Rettighetenes innbyrdes prioritet og de virkninger som registreringen ellers har i forhold til tredjemann, bedømmes etter loven i den konvensjonsstat hvor rettigheten er registrert.

Blir en rettighet senere overført til en annen konvensjonsstats register, bedømmes hver registrerings gyldighet etter loven i den stat som ved registreringen var fartøyets hjemland.

§ 3-45. Prioritetens rekkevidde

Den prioritet som tilkommer en panterett eller annen i § 3-43 nr. 4 nevnt rettighet, omfatter alle beløp som rettigheten skal sikre.

Prioritet for renter anerkjennes dog ikke for så vidt de er påløpt mer enn 3 år før tvangsfullbyrdelse er påbegynt.

§ 3-46. Rettigheter i reservedeler m.v.

Skal en registrert rettighet som anerkjennes etter § 3-43, sikre betalingen av et pengekrav, og omfatter rettigheten etter loven i fartøyets hjemland tillike reservedeler, anerkjennes også retten i reservedeler som til enhver tid er lagret her i riket, såfremt lagringsstedet er nevnt i stiftelsesdokumentet, og en fortegnelse som viser arten og det omtrentlige antall av de reservedeler rettigheten omfatter, er tatt inn i eller heftet ved dokumentet. Hvert lager skal ha et oppslag som gir opplysning om den registrerte rettighet og om innehaverens navn og adresse.

Bestemmelsene i § 3-39 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

§ 3-47. Bergelønn m.v.

Dersom et krav på bergelønn eller erstatning for ekstraordinære utgifter som har vært nødvendige for å bevare et luftfartøy som er forulykket eller stedt i nød, har panterett i fartøyet etter loven i en konvensjonsstat hvor arbeidet ble avsluttet, skal panteretten anerkjennes her i riket med prioritet foran alle andre rettigheter i fartøyet. Er det flere slike panterettigheter, går de som grunner seg på en senere hendelse, foran dem som grunner seg på en tidligere.

Panteretten kan dog ikke anerkjennes dersom det er gått 3 måneder uten at den er anmerket i fartøyets rettighetsregister og beløpet godkjent eller sak reist om panteretten. Om søksmålsfristen er overholdt, bedømmes etter loven i den stat hvor saken er reist.

§ 3-48. Tvangsforretning

Blir et luftfartøy eller en rettighet i fartøyet gjenstand for arrest, utlegg eller tvangssalg, og saksøkte med kjennskap til forfølgningen overdrar eller stifter en rettighet som nevnt i § 3-43, kan overdragelsen eller rettigheten ikke anerkjennes til skade for saksøkeren eller tvangssalgskjøperen.

§ 3-49. Inndragning m.v.

Bestemmelsene i dette avsnitt er ikke til hinder for inndragning, tilbakeholdelse eller andre forholdsregler som er eller blir fastsatt for å sikre overholdelsen av lover om inn- og utførsel, innvandring eller luftfart.

F. Særregler om tvangssalg av utenlandske luftfartøyer m.v.

§ 3-50. Særregler om fremgangsmåten ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy

Ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy som nevnt i § 3-42 gjennom medhjelper skal underretningen til rettighetshaverne og saksøkte etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-16 første ledd sendes i rekommandert brev, om mulig som luftpost. Medhjelperen skal sørge for at det gis offentlig varsel om tvangssalget på det sted der luftfartøyet er registrert, i samsvar med loven der. Medhjelperen kan pålegge saksøkeren å sørge for det. Foreleggelse av bud etter tvangsfullbyrdelsesloven § 11-29 kan tidligst skje seks uker etter at det er sendt underretning etter § 11-16 første ledd, og tidligst en måned etter at det er gitt offentlig varsel på det sted der luftfartøyet er registrert.

Ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy som nevnt i § 3-42 ved auksjonssalg skal tid og sted for auksjonen fastsettes minst seks uker i forveien. Rettighetshaverne og saksøkte skal med minst en måneds varsel gis meddelelse om tid og sted for auksjonen. Meddelelsen sendes i rekommandert brev, om mulig som luftpost. Tingretten skal sørge for at det minst en måned i forveien gis offentlig varsel om auksjonen på det sted der luftfartøyet er registrert, i samsvar med loven der. Retten kan pålegge saksøkeren å sørge for det.

Fristen for å angripe en stadfestelseskjennelse ved anke er seks måneder for anker som grunnes på at første eller annet ledd er overtrådt.

§ 3-51. Særregler om fordelingen av kjøpesummen ved tvangssalg av utenlandsk luftfartøy

Har et luftfartøy som er registrert i utlandet, her i riket voldt skade på person eller eiendom nede på jorden, og det er begjært tvangssalg av luftfartøyet for et erstatningskrav som ikke er dekket av godkjent ansvarsforsikring, kan ikke mer enn fire femdeler av kjøpesummen brukes til dekning av foranstående heftelser med mindre alle erstatningskrav får full dekning. Første punktum gjelder også ved tvangssalg av andre luftfartøyer som tilhører samme eier som det skadevoldende luftfartøyet, og som er beheftet til fordel for de samme fordringshaverne.

§ 3-52. Særregler om fordelingen av kjøpesummen ved særskilt tvangssalg av reservedeler til utenlandske luftfartøyer

Særskilt tvangssalg av reservedeler til et utenlandsk luftfartøy kan gjennomføres etter begjæring fra en utleggshaver selv om foranstående heftelser som hviler på både reservedelene og luftfartøyet, ikke får full dekning, når kjøpesummen er minst to tredeler av reservedelenes verdi som fastsatt av namsmannen og to rettsvitner med særlige forutsetninger for å ta del i verdsettelsen. Namsmannen kan til fordel for saksøkeren bestemme at de foranstående rettighetshavernes andel av kjøpesummen skal begrenses til to tredeler av kjøpesummen etter fradrag for omkostningene.

G. Internasjonale sikkerhetsretter i luftfartøysløsøre

§ 3-53. Internasjonale sikkerhetsretter

For panterett eller tilsvarende sikkerhetsretter som faller inn under Cape Town-konvensjonen 16. november 2001 om internasjonale sikkerhetsrettigheter i mobilt løsøre og protokoll 16. november 2001 om særlige forhold for luftfartøysløsøre, har konvensjonens og protokollens regler forrang så langt de gjelder foran bestemmelsene i denne lovens kapittel III.

Kapittel IV. Luftdyktighet og miljødyktighet

§ 4-1. Krav om luft- og miljødyktighet

Fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal være luftdyktig og miljødyktig.

Et fartøy kan ikke ansees som luftdyktig, med mindre det er slik konstruert, bygd, utstyrt og vedlikeholdt og har slike flygeegenskaper at det tilfredsstiller sikkerhetens krav. Departementet gir nærmere forskrifter om luftdyktighet.

Et fartøy kan ikke anses som miljødyktig med mindre det oppfyller de krav som departementet fastsetter for å motvirke støy, luftforurensning og andre former for miljøforstyrrelser til skade eller ulempe for person eller eiendom utenfor fartøyet.

§ 4-2. Besiktigelse av luftfartøy

Luftfartsmyndigheten foretar besiktigelse av luftfartøyer og fører også ellers tilsyn med at fartøyer som brukes til luftfart etter denne lov, er luftdyktige og miljødyktige.

Luftfartsmyndigheten kan la besiktigelse og tilsyn foreta ved norsk eller utenlandsk sakkyndig som den oppnevner, eller ved utenlandsk myndighet.

§ 4-3. Utstedelse og fornyelse av luftdyktighets- og miljøbevis

Når det ved besiktigelse eller på annen måte er godtgjort at et luftfartøy er luftdyktig og miljødyktig, utsteder luftfartsmyndigheten luftdyktighetsbevis henholdsvis miljødyktighetsbevis for fartøyet. Bevisene kan utstedes for bestemt tid og kan begrenses til å gjelde luftfart av bestemt art eller innenfor bestemt område. Departementet kan bestemme at det i vedkommende bevis eller i særskilt dokument som skal følge med dette, skal tas inn nærmere anvisninger om de forutsetninger med hensyn til bruken av fartøyet som må iakttas, for at dette kan regnes for luftdyktig henholdsvis miljødyktig.

Bevisene skal på begjæring fornyes, såfremt fartøyet oppfyller de krav til luftdyktighet, henholdsvis miljødyktighet som gjelder når fornyelsen skal skje. Luftfartsmyndigheten kan overlate til sakkyndig eller myndighet som iverksetter besiktigelse i henhold til § 4-2 annet ledd, å foreta fornyelsen.

§ 4-4. Krav til luftdyktighets- og miljøbevis ved bruk av luftfartøy

Norsk fartøy som skal brukes til luftfart etter denne lov, skal ha luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten.

Utenlandsk fartøy skal ved luftfart innenfor norsk område ha enten luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis som nevnt i første ledd eller luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis utstedt eller godkjent i fremmed stat som har overenskomst med Norge om at slike bevis skal anerkjennes her i riket.

Luftfartsmyndigheten kan gi et fartøy særskilt tillatelse til luftfart uten hinder av reglene i første og annet ledd. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.

§ 4-5. Ugyldighet

Dersom ikke luftfartsmyndigheten bestemmer noe annet, blir et norsk luftdyktighetsbevis henholdsvis miljødyktighetsbevis ugyldig:

  • 1.

    når fartøyet ikke har undergått foreskrevet besiktigelse,

  • 2.

    når det er foretatt endring med fartøyet eller dets utstyr som kan ha betydning for luftdyktigheten eller miljødyktigheten,

  • 3.

    når fartøyet eller dets utstyr har lidd skade som åpenbart har betydning for luftdyktigheten eller miljødyktigheten.

  • 4.

    når fartøyet ikke er forsikret i henhold til bestemmelsene i luftfartsloven.

Luftfartsmyndigheten kan erklære et luftdyktighetsbevis eller miljødyktighetsbevis ugyldig når det ellers har inntrådt forhold som etter dens skjønn kan ha betydning for luftdyktigheten henholdsvis miljødyktigheten.

I tilfelle som nevnt i første ledd nr. 3 varer ugyldigheten inntil skaden er utbedret i samsvar med nærmere forskrifter som departementet gir. Ellers varer ugyldigheten inntil fartøyet er erklært luftdyktig henholdsvis miljødyktig.

Når et bevis er blitt ugyldig, kan luftfartsmyndigheten kreve det innlevert.

§ 4-6. Godkjenning av utenlandsk bevis

Det som er bestemt foran i §§ 4-3 og 4-5 om utstedelse, fornyelse og ugyldighet av luftdyktighetsbevis, og miljødyktighetsbevis, gjelder tilsvarende for luftfartsmyndighetens godkjenning av utenlandsk bevis.

§ 4-7. Eiers og brukers ansvar

Eieren eller brukeren av et fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal påse at fartøyet er luftdyktig og miljødyktig, og har foreskrevne luftdyktighetsbevis og miljødyktighetsbevis.

Har det inntrådt noe forhold av betydning for luftdyktigheten eller miljødyktigheten, skal han snarest mulig gi luftfartsmyndigheten melding om det i samsvar med nærmere forskrifter som departementet fastsetter . Han plikter å gi luftfartsmyndigheten de opplysninger som trengs for utøvingen av tilsynet med luftdyktigheten og miljødyktigheten.

§ 4-8. Myndighetenes tilsynsrett

Luftfartsmyndigheten kan kreve adgang til ethvert fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, og har rett til å foreta enhver undersøkelse av fartøyet og dets utstyr som den finner nødvendig for å kunne utføre besiktigelse og tilsyn. Herunder kan luftfartsmyndigheten kreve den hjelp som den trenger av eieren eller brukeren og besetningen. Den kan således kreve fartøyet klargjort til besiktigelse, lasten losset og prøveflyging og andre nødvendige prøver utført. Undersøkelser m.m. etter denne paragraf skal foregå på slik måte at det ikke voldes unødig ulempe med hensyn til fartøyets trafikk eller på annen måte.

Det som i første ledd er sagt om luftfartsmyndigheten, får tilsvarende anvendelse på norsk og utenlandsk sakkyndig og utenlandsk myndighet som foretar besiktigelse eller tilsyn i henhold til § 4-2 annet ledd.

§ 4-9. Unntak

Når det gjelder å prøve et luftfartøys egenskaper eller det foreligger andre særlige grunner, kan luftfartsmyndigheten etter nærmere forskrifter som departementet gir, gjøre unntak fra det som er bestemt i eller i medhold av dette kapittel.

§ 4-10. Særskilt godkjenning

Departementet kan bestemme at bygging av luftfartøy, fremstilling av tilbehør og reservedeler og utføring av nærmere angitt vedlikeholds-, reparasjons- og endringsarbeider på luftfartøy, tilbehør og reservedeler bare kan foretas av personer med særskilt godkjenning eller ved godkjent bedrift.

For særskilt godkjenning av personer som nevnt i første ledd kan departementet i forskrift stille krav til vandel, regulere hvilke typer personell som må oppfylle krav til vandel, og hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Departementet gir nærmere regler om suspensjon og tilbakekall av slik særskilt godkjenning som nevnt i første ledd.

§ 4-11. Alkoholpåvirkning mv.

Departementet kan bestemme i forskrift at §§ 6-11, 6-12 og 6-13 skal gjelde tilsvarende for den som har oppgaver av betydning for sikkerheten i forbindelse med bygging av luftfartøy, fremstilling av tilbehør og reservedeler og utføring av vedlikeholds-, reparasjons- og endringsarbeider på luftfartøy, tilbehør og reservedeler.

Departementet kan ved forskrift presisere hvilke typer personell som omfattes av første ledd.

Kapittel V. Bemanning

§ 5-1. Bemanning

Fartøy som brukes til luftfart etter denne lov, skal være bemannet på betryggende måte.

Departementet gir nærmere forskrifter om bemanningen.

Eieren eller brukeren av fartøyet skal sørge for at dette er behørig bemannet.

§ 5-2. Tilsyn med bemanningen

Luftfartsmyndigheten fører tilsyn med at bestemmelsene om bemanning blir overholdt. Den kan la tilsyn foreta ved norsk eller utenlandsk sakkyndig som den oppnevner, eller ved utenlandsk myndighet.

§ 5-3. Krav til tjenestegjørende på luftfartøy

Den som skal gjøre tjeneste på luftfartøy, må oppfylle de vilkår departementet fastsetter med hensyn til statsborgerforhold, alder, fysisk og psykisk skikkethet, vandel, edruskap, utdanning og øvelse m.m.

Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest ved vurdering av søknad om luftfartssertifikat for tjenestegjørende om bord i luftfartøy.

§ 5-4. Om sertifikater

Sertifikat for tjeneste på luftfartøy som fører eller i annen egenskap som departementet bestemmer, utstedes av luftfartsmyndigheten til den som godtgjør at han fyller de fastsatte vilkår for den tjeneste sertifikatet gjelder.

Sertifikatet kan begrenses til å omfatte luftfart med bestemte arter av luftfartøyer, luftfart av bestemt art eller luftfart innenfor bestemt område.

Sertifikatet utstedes for bestemt tid. Det skal på begjæring fornyes for bestemt tid, såfremt innehaveren oppfyller de vilkår som gjelder for tjenesten når fornyelsen skal skje.

§ 5-5. Krav til sertifisering for tjenestegjørende på luftfartøy m.v.

Den som gjør tjeneste på luftfartøy i egenskap som nevnt i § 5-4, skal ha sertifikat som er utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten, eller sertifikat utstedt eller godkjent i fremmed stat som har overenskomst med Norge om at slike sertifikater skal anerkjennes her i riket.

I internasjonal luftfart skal dog den som gjør tjeneste på norsk fartøy, ha sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten.

For luftfart innenfor norsk område kan luftfartsmyndigheten nekte å godta sertifikat utstedt i fremmed stat til norsk statsborger.

Luftfartsmyndigheten kan gi særskilt tillatelse til tjenestegjøring på luftfartøy uten hinder av bestemmelsen i første ledd. Tillatelsen kan når som helst tilbakekalles.

§ 5-6. Tilbakekall av sertifikater

Luftfartsmyndigheten kan tilbakekalle norsk sertifikat for bestemt tid, inntil videre eller for resten av gyldighetstiden, dersom innehaveren i eller utenfor tjeneste gjør seg skyldig i lovbrudd av betydning for denne eller om han ellers ikke fyller vilkårene for å gjøre den tjeneste sertifikatet gjelder.

Sertifikatet skal tilbakekalles for minst ett år dersom innehaveren blir ilagt straff for å ha gjort tjeneste ombord påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel. Det samme gjelder ved overtredelse av bestemmelsen i § 6-12 tredje ledd. Er han tidligere i de siste fem år ilagt straff for én av de nevnte overtredelser, skal sertifikatet tilbakekalles for alltid.

Når luftfartsmyndigheten finner grunn til å anta at det foreligger et forhold som kan begrunne tilbakekalling, kan den straks sette sertifikatet ut av kraft inntil spørsmålet om tilbakekalling er avgjort. Er det innledet politietterforsking mot innehaveren, har politiet tilsvarende adgang til å sette sertifikatet foreløpig ut av kraft, men ikke for lengre tid enn 3 uker uten samtykke av luftfartsmyndigheten.

Blir vedtak om tilbakekalling påklaget, kan klagemyndigheten forkorte eller forlenge tilbakekallingstiden. Er sertifikatet tilbakekalt etter reglene i annet ledd, kan klagemyndigheten etter søknad sette ned tilbakekallingstiden også under den minstetid som der er fastsatt, når det foreligger særdeles formildende omstendigheter og tilbakekalling for så lang tid som fastsatt vil virke urimelig hardt.

Når et sertifikat er tilbakekalt eller satt ut av kraft, skal dokumentet innleveres til luftfartsmyndigheten.

§ 5-7. Om utenlandsk sertifikat

Det som er bestemt foran i §§ 5-5 og 5-6 om utstedelse, fornyelse og tilbakekalling av sertifikat, gjelder tilsvarende for luftfartsmyndighetens godkjenning av utenlandsk sertifikat.

§ 5-8. Om meldeplikt for sertifikatinnehaveren m.v.

Den som har sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten, skal snarest mulig melde fra til denne om forhold som kan ha betydning for spørsmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten.

Sertifikatinnehaveren er pliktig til når som helst å underkaste seg de undersøkelser og prøver som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.

§ 5-9. Unntak

Luftfartsmyndigheten kan tillate at et luftfartøy brukes til luftfart i utdanningsøyemed og ellers når det foreligger særlig grunn, selv om fartøyet ikke er bemannet på den måte som er fastsatt i eller i medhold av dette kapittel.

Kapittel VI. Fartøysjefen og tjenesten ombord

§ 6-1. Fartøysjefen

På norsk fartøy, som brukes til luftfart etter denne lov, skal det være en fartøysjef.

Fartøysjefen har høyeste myndighet ombord.

§ 6-2. Fartøysjefens plikter

Fartøysjefen skal påse at fartøyet er luftdyktig, miljødyktig og behørig utrustet, bemannet og lastet, og at flygingen ellers forberedes og gjennomføres i samsvar med gjeldende bestemmelser.

Bestemmelsen i § 4-7 annet ledd om plikt til å gi melding om forhold av betydning for luftdyktigheten og miljødyktigheten og til å gi opplysninger som trengs for utøvingen av tilsynet, gjelder tilsvarende for fartøysjefen. Han plikter videre i samsvar med nærmere forskrifter som fastsettes av departementet, å gi melding til luftfartsmyndigheten om forhold av betydning for spørsmålet om besetningsmedlemmenes tjenestedyktighet.

§ 6-3. Fartøysjefens myndighet overfor besetningsmedlemmer og passasjerer

Fartøysjefen fører oppsyn med fartøy, besetning, passasjerer og gods.

Når han finner det nødvendig, kan han midlertidig anvise besetningsmedlemmer annen tjeneste enn den de er tilsatt for.

Passasjerer plikter å rette seg etter de anvisninger for god skikk og orden ombord som gis av fartøysjefen, den ansvarlige i kabinen eller andre besetningsmedlemmer som fartøysjefen bemyndiger. Passasjerer må ikke opptre slik at sikkerheten til fartøy, besetning eller andre passasjerer settes i fare.

Fartøysjefen kan nekte å ta ombord og har rett til å sette av besetningsmedlemmer, passasjerer og gods når forholdene krever det.

§ 6-4. Fartøysjefens iverksettelse av maktbruk m.v.

Når det er nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet eller for å beskytte person eller eiendom ombord eller for å opprettholde orden og lydighet ombord, har fartøysjefen rett til å bruke makt og iverksette andre tiltak i den utstrekning det etter forholdene kan ansees forsvarlig.

Ethvert medlem av besetningen plikter å yte fartøysjefen hjelp. Etter oppfordring av fartøysjefen kan også passasjerer yte hjelp.

Når det er påtrengende nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet eller for å beskytte person eller eiendom ombord, kan besetningsmedlemmer og passasjerer uten oppfordring fra fartøysjefen iverksette forebyggende tiltak og herunder bruke makt, i den utstrekning det etter forholdene kan ansees forsvarlig.

§ 6-5. Om forøvelse av straffbare handlinger ombord m.v.

Blir det ombord på luftfartøy forøvd straffbar handling av alvorligere art, skal fartøysjefen så vidt mulig foreta det som trengs for å sikre bevis, og som ikke uten skade kan utsettes.

Fartøysjefen skal såvidt mulig sørge for at den skyldige ikke unnviker, og kan i det øyemed om nødvendig ta ham i forvaring. Uten eget samtykke kan den skyldige ikke holdes i forvaring lenger enn inntil han kan overleveres til politiet i Norge eller til vedkommende myndighet i utlandet.

Fartøysjefen kan ta i forvaring gjenstander som antas å ha betydning som bevismidler. Han skal gi politi eller myndighet som nevnt i annet ledd de nødvendige opplysninger og bevismidler som han har sikret seg etter første punktum.

Reglene i § 6-4 annet ledd gjelder tilsvarende.

§ 6-6. Erstatningskrav som følge av tiltak etter §§ 6-4 og 6-5

Blir tiltak etter §§ 6-4 eller 6-5 iverksatt på forsvarlig måte, kan det for skade som derved voldes den som tiltaket var rettet mot, ikke kreves erstatning av fartøysjefen, besetningsmedlemmer eller passasjerer, og heller ikke av fartøyets eier eller bruker eller den på hvis vegne reisen ble foretatt.

§ 6-7. Om fartøydokumenter

Fartøysjefen skal påse at foreskrevne fartøydokumenter er ombord og blir forskriftsmessig ført.

§ 6-8. Fartøysjefens plikter i nødsituasjoner

Kommer fartøyet i nød, skal fartøysjefen gjøre alt som står i hans makt for å trygge fartøy, ombordværende og gods. Må fartøyet forlates, skal han såvidt mulig sørge for å bringe fartøydokumentene i sikkerhet.

§ 6-9.

(Opphevet ved lov 3 juni 2005 nr. 35.)

§ 6-10. Tjenestegjørendes plikter

Den som gjør tjeneste på luftfartøy, skal lyde sine foresattes ordrer i tjenesten, vise omsorg for fartøy, ombordværende og gods og ellers samvittighetsfullt utføre sine tjenesteplikter.

§ 6-11. Alkoholpåvirkning mv.

Ingen må gjøre eller forsøke å gjøre tjeneste om bord når han eller hun er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller når sykdom, legemidler, tretthet eller lignende årsak gjør vedkommende uskikket til å utføre tjenesten på en betryggende måte.

Som påvirket av alkohol anses i alle tilfelle den som har

  • 1.

    en alkoholkonsentrasjon i blodet som er større enn 0,2 promille, eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til så stor alkoholkonsentrasjon i blodet, eller

  • 2.

    en større alkoholkonsentrasjon i utåndingsluft enn 0,1 milligram per liter luft.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om når en person i alle tilfelle må anses som påvirket av annet berusende eller bedøvende middel enn alkohol.

En person skal ikke regnes som påvirket dersom vedkommende har brukt legemiddel i tråd med de krav som er knyttet til sertifikat gitt i medhold av denne loven kapittel V.

Villfarelse om alkoholkonsentrasjonens størrelse fritar ikke for straff. Det samme gjelder villfarelse med hensyn til størrelsen av konsentrasjonen av annet berusende eller bedøvende middel.

§ 6-12. Pliktmessig avhold

Den som gjør tjeneste om bord, må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i tjenestetiden. Tjenestetiden omfatter tidsrommet fra vedkommende i henhold til sine tjenesteplikter påbegynner utførelsen av slikt arbeid som stillingen krever, og inntil arbeidet avsluttes.

Forbudet i første ledd gjelder også i et tidsrom av åtte timer før tjenestetiden begynner.

Den som har gjort tjeneste om bord, må ikke nyte alkohol eller ta annet berusende eller bedøvende middel i de første seks timer etter tjenestetidens opphør, når han eller hun forstår eller må forstå at det kan bli innledet politietterforskning vedrørende hans eller hennes forhold i tjenesten. Dette gjelder ikke etter at blodprøve eller utåndingsprøve er tatt, eller politiet har avgjort at det ikke skal tas slik prøve.

§ 6-13. Alkotest, utåndingsprøve, blodprøve

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om en person er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel, når

  • 1.

    det er grunn til å tro at vedkommende har overtrådt bestemmelsene i §§ 6-1 eller 6-12,

  • 2.

    personen med eller uten egen skyld er innblandet i en luftfartsulykke eller luftfartshendelse, eller

  • 3.

    når det blir krevd som ledd i kontroll av luftfartsvirksomheten.

Dersom testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at bestemmelsene i §§ 6-11 eller 6-12 er overtrådt, kan politiet foreta særskilt undersøkelse av om det forekommer tegn eller symptomer på ruspåvirkning og fremstille personen for utåndingsprøve, blodprøve, spyttprøve eller klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen. Slik fremstilling skal i alminnelighet finne sted for den som nekter å medvirke til alkotest eller foreløpig test av om føreren er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel.

Utåndingsprøve skal tas av politiet. Blodprøve og spyttprøve kan tas av lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør. Klinisk legeundersøkelse foretas når det er mistanke om påvirkning av annet middel enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om tester og undersøkelser som nevnt i paragrafen her.

§ 6-14. Kapittelets anvendelsesområde

Kongen fastsetter i hvilken utstrekning bestemmelsene i dette kapittel kommer til anvendelse for utenlandsk luftfartøy innenfor norsk område.

Kapittel VII. Landingsplasser, bakketjenesten , flysikringstjenester og sikkerhetskritisk virksomhet utenfor luftfartsanlegg

A. Alminnelige bestemmelser

§ 7-1. Om landingsplass

Område som innrettes til landingsplass for luftfartøyer, og andre luftfartsanlegg skal tilfredsstille de sikkerhetskrav og andre krav departementet fastsetter.

Departementet kan gi forskrifter om under hvilke vilkår et område kan brukes som landingsplass uten å være særskilt innrettet for det.

Departementet gir forskrifter om drift og vedlikehold av landingsplasser og luftfartsanlegg.

§ 7-2. Tilsyn

Luftfartsmyndigheten fører tilsyn med landingsplasser og luftfartsanlegg og påser for øvrig at de bestemmelser som er gitt i eller i medhold av dette kapittel, blir overholdt. Den kan til enhver tid kreve adgang til plasser og anlegg og til annen eiendom i den utstrekning det er nødvendig for utøving av tilsynet.

§ 7-3. Regulering av lufttrafikken

Departementet kan fastsette områder hvor lufttrafikken skal være undergitt særskilt regulering.

§ 7-4. Flysikringstjeneste

For å trygge og effektivisere luftfarten opprettes en flysikringstjeneste.

Departementet gir nærmere forskrifter om flysikringstjenesten og bestemmer i hvilken utstrekning den kan varetas av andre enn statsorganer.

Departementet fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende i flysikringstjenesten, og gi regler om sertifikat eller autorisasjon for slik tjeneste. I forskriftene kan det stilles krav til vandel og bestemmes hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Departementet gir nærmere regler om suspensjon og tilbakekall av slikt sertifikat som nevnt i tredje ledd.

§ 7-4a. Alkoholpåvirkning mv.

Departementet kan i forskrift bestemme at §§ 6-11, 6-12 og 6-13 skal gjelde tilsvarende for den som har oppgaver av betydning for sikkerheten innen flysikringstjenesten, innen bakketjeneste på landingsplasser, samt i ervervsmessig luftfartsforetak og derunder arbeider med kontroll av luftfartøy i luften eller i radiosambandstjenesten.

Departementet kan ved forskrift presisere hvilke typer personell som omfattes av første ledd.

§ 7-4b. Gjennomføring av konvensjonsbestemmelser om erstatningsansvar

Kongen kan gi forskrift som gjennomfører konvensjonsbestemmelser om erstatningsansvar for ytere av flysikringstjenester og for personer som utfører arbeid for disse.

Regler gitt i medhold av første ledd går foran andre norske rettsregler om erstatningsansvar.

B. Konsesjon

§ 7-5. Konsesjon til landingsplass

For å anlegge, drive eller inneha landingsplass kreves konsesjon fra departementet.

Departementet kan bestemme at en landingsplass etter første ledd under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne anlegges, drives eller innehas uten konsesjon.

Det kreves ikke konsesjon for landingsplass der det er eller vil bli foretatt ubetydelig rydnings-, anleggs- eller bygningsvirksomhet og antall flybevegelser er av et ubetydelig omfang, med mindre flysikkerhetsmessige eller støymessige hensyn tilsier at første ledd kommer til anvendelse.

Departementet kan gi utfyllende forskrifter om konsesjon til landingsplass.

§ 7-6. Når konsesjon kan gis

Konsesjonen må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn. Før avgjørelsen treffes, skal det være innhentet uttalelse fra vedkommende kommunale og andre myndigheter.

Myndighetene etter denne lov og kommunen som plan- og bygningsmyndighet, skal etter forholdene foreta en samordnet søknadsbehandling.

Konsesjon for tiltak etter denne lov kan ikke gis i strid med vedtatte arealplaner etter plan- og bygningsloven,

Konsesjon til tiltak etter denne lov kan likevel gis i strid med bindende arealplan etter plan- og bygningsloven dersom det foreligger samtykke fra vedkommende plan- og bygningsmyndighet til ferdigbehandling av søknaden.

§ 7-7. Konsesjonens innhold

Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.

§ 7-8. Om innløsing m.v.

Når konsesjonstiden for landingsplass til allmenn bruk er utløpt, har staten rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens anlegg med rettigheter og løst tilbehør mot erstatning etter skjønn. Erstatningen fastsettes til det som det ville koste å anskaffe et tilsvarende nytt anlegg, beregnet etter prisene på innløsningstiden og med fradrag for verdiforringelsen på grunn av elde, bruk, nedsatt anvendelighet eller lignende. For ting som ikke lenger kan skaffes, skal dog omsetningsverdien legges til grunn.

Innløsing kan foretas i konsesjonstiden med ett års varsel, når allmenne hensyn eller offentlige interesser gjør det nødvendig, og da mot erstatning etter vanlige ekspropriasjonsregler.

§ 7-9. Tilbakekall

Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.

§ 7-10.

(Opphevet ved lov 4 mai 2001 nr. 18 (i kraft 1 juli 2001 iflg. res. 4 mai 2001 nr. 445).)

C. Godkjenning

§ 7-11. Teknisk og operativ godkjenning av landingsplass m.v.

Landingsplass må være godkjent av luftfartsmyndigheten.

Departementet kan gi forskrifter om at en landingsplass etter første ledd under hensyn til dens karakter, trafikkens omfang eller varighet eller andre særlige forhold skal kunne drives uten teknisk og operativ godkjenning.

For godkjenningen settes slike vilkår som luftfartsmyndigheten finner påkrevd.

Tilfredsstiller anlegget ikke de krav som til enhver tid gjelder for godkjenning av slike anlegg, eller blir de fastsatte vilkår vesentlig tilsidesatt, kan luftfartsmyndigheten tilbakekalle godkjenningen.

Er det inntrådt noe forhold som kan medføre at anlegget ikke lenger tilfredsstiller kravene, plikter innehaveren å gi melding til luftfartsmyndigheten så snart han får kjennskap til forholdet. Er det farlig å bruke anlegget, skal innehaveren straks sette dette ut av drift i den utstrekning det er nødvendig, uten å vente på luftfartsmyndighetens avgjørelse.

D. Luftfartshindringer

§ 7-12. Plan over luftfartshindringer m.v.

Vedkommende departement kan bestemme at det for en landingsplass skal utarbeides og fastsettes en plan over de høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som finnes nødvendige i området utenfor landingsplassen med hensyn til bebyggelse, master, ledninger, beplantning, forstyrrende virksomhet og andre luftfartshindringer. I sjø- og isflyhavner kan planen også omfatte selve havneområdet.

Restriksjoner skal normalt fastsettes gjennom utarbeiding av reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Særskilt plan i medhold av første punktum skal bare utarbeides dersom det etter en konkret vurdering anses nødvendig.

I planen skal angis grensene for det område den omfatter.

Planens gyldighet kan begrenses til et bestemt tidsrom.

§ 7-13. Utarbeidelse av plan etter § 7-12

Når det er truffet bestemmelse etter § 7-12, skal luftfartsmyndigheten i samråd med de berørte kommuner og fylkeskommunens planleggingsmyndigheter, utarbeide forslag til plan.

Forslaget legges ut på et høvelig sted til ettersyn for dem saken vedkommer. Utleggingen og kunngjøringen om utleggingen skal skje etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven § 5-2 annet og tredje ledd.

Når saken er ferdigbehandlet, gir luftfartsmyndigheten tilråding til departementet, som fastsetter planen.

Luftfartsmyndigheten kan kreve at innehaveren av plassen skaffer opplysninger om materialet og yter annen hjelp som trengs for behandlingen av saken. Departementet kan pålegge innehaveren helt eller delvis å utføre gjøremål som etter første og annet ledd påhviler luftfartsmyndigheten.

§ 7-14. Kunngjøring av plan m.v.

Planen legges ut og kunngjøres på samme måte som bestemt i § 7-13 annet ledd. Departementet kan bestemme at planen også skal kunngjøres på annen måte.

Etter krav fra departementet skal planen tinglyses for de eiendommer som antas å ville bli berørt i vesentlig grad av rådighetsinnskrenkningene. Er skjønn forlangt etter § 7-18, skal slik tinglysing alltid kreves for så vidt angår de eiendommer som skjønnsbegjæringen gjelder.

Utgiftene til kunngjøring og tinglysing bæres av plassens innehaver.

§ 7-15. Overskridelse av plan m.v.

De høydebegrensninger og andre rådighetsinnskrenkninger som er fastsatt i planen, må ikke overskrides uten samtykke av departementet. For slikt samtykke kan settes vilkår, f.eks. om endring eller merking av den bebyggelse e.l. som det er tale om.

I tilfelle av overskridelse uten samtykke skal luftfartsmyndigheten sette vedkommende en frist til å rette forholdet. Det samme kan luftfartsmyndigheten gjøre når vilkårene for et samtykke etter første ledd ikke blir overholdt.

Blir fristen oversittet, kan luftfartsmyndigheten la det nødvendige utføre ved namsmyndighetens hjelp og på vedkommendes bekostning. Får staten ikke sine utlegg dekket hos ham, kan den kreve dem erstattet av plassens innehaver.

§ 7-16. Om fjerning av luftfartshinder

Finnes det i området ved planens ikraftreden luftfartshindring som er i strid med planen, skal hindringen fjernes om ikke departementet samtykker i at den blir stående. Reglene i § 7-15 første ledds annet punktum, annet og tredje ledd gjelder tilsvarende. Utgifter til tiltak etter § 7-15 tredje ledd skal dog bæres av plassens innehaver, bortsett fra tilfelle hvor § 7-15 annet ledds annet punktum er brakt til anvendelse.

§ 7-17. Erstatning ved rådighetsinnskrenkninger

Når en eiendom berøres av rådighetsinnskrenkninger, har eieren rett til erstatning fra plassens innehaver for så vidt innskrenkningene medfører at eiendommen ikke kan utnyttes på regningssvarende måte, hensett til dens størrelse og beliggenhet og forholdene forøvrig, eller at eieren på annen måte lider et formuestap som han etter alminnelige rettsgrunnsetninger har krav på å få erstattet. Det som her er bestemt, gjelder tilsvarende for rettigheter i fast eiendom.

Likeså kan det kreves erstatning fra innehaveren dersom noen lider skade eller tap ved tiltak etter § 7-16.

Erstatning kan dog ikke kreves uten at det forgjeves er søkt dispensasjon etter § 7-15 første ledd. Staten innestår for at erstatningen blir betalt.

§ 7-18. Om skjønn

Saker om erstatning etter § 7-17 avgjøres ved skjønn.

Skjønn må forlanges av den som krever erstatning, innen en frist som fastsettes i planen. Fristen må ikke settes kortere enn 2 år fra kunngjøringen. Regelen om oppfriskning i tvisteloven §§ 16-12 til 16-14 gjelder tilsvarende.

Skjønnskostnadene bæres av plassens innehaver, om ikke retten bestemmer noe annet.

§ 7-19. Innehavers plikter

Innehaveren av plassen skal påse at de fastsatte rådighetsinnskrenkninger blir overholdt. I tilfelle av overtredelse skal han uten opphold gi melding til luftfartsmyndigheten.

§ 7-20. Lempning m.v.

Planen kan endres på samme måte som bestemt for istandbringelse av ny plan. Lempninger i fastsatte rådighetsinnskrenkninger kan dog foretas uten at forslag blir lagt ut på forhånd.

§ 7-21. Gyldighetstid

Planen blir stående ved makt til den blir opphevd av departementet eller dens gyldighetstid er utløpt.

I tilfelle av oppheving gjelder bestemmelsene i § 7-14 tilsvarende.

§ 7-22. Om områder som ikke går inn under noen plan

For område som ikke går inn under noen plan, kan departementet gi bestemmelser om luftfartshindringer. Reglene i § 7-15 første og annet ledd og tredje ledds første punktum og §§ 7-167-18 gjelder i så fall tilsvarende, dog slik at utgifter som etter §§ 7-167-18 skulle påhvile plassens innehaver, bæres av staten.

Departementet kan gi forskrifter om rapportering og merking av luftfartshindringer. Tiltakshaver eller eier bærer kostnadene for merking av luftfartshindre og vedlikehold av merkingen.

E. Andre bestemmelser

§ 7-23. Om bruk av landingsplass

Departementet kan gi forskrifter om hvilke landingsplasser som kan brukes til internasjonal eller innenriks luftfart eller til visse arter luftfart ellers.

§ 7-24. Om bruk av, adgang til og ferdsel på landingsplass m.v.

Departementet kan gi forskrifter om luftfartøyers manøvrering og opphold på landingsplasser.

Departementet kan gi forskrifter om personers adgang til og ferdsel på landingsplasser og andre luftfartsanlegg. I forskrift kan det også stilles krav til vandel og bestemmes hvilke vandelskrav som skal gjelde, herunder kan det stilles krav om akkreditering, jf. forskrift fastsatt med hjemmel i politiregisterloven § 69 første ledd nr. 13. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Dersom et luftfartøy eller deler av det eller gjenstander fra det er til hinder eller ulempe for virksomheten på en landingsplass, kan dens innehaver fjerne eller flytte det for fartøyeierens regning hvis ikke fartøyeieren selv gjør det innen en frist fastsatt av landingsplassens innehaver. Ved fastsettelsen av fristen skal det tas tilbørlig hensyn til landingsplassens drift og fartøyets verdi.

For sine utgifter har landingsplassens innehaver panterett i gjenstander nevnt i annet ledd som fjernes, forvares eller berges. Panteretten har fortrinnsrett foran alle andre fordringer etter bestemmelsene om legalpanterett, dog med forbehold for det som er bestemt i § 12-3. Oppnås ikke full dekning av utgiftene, er fartøyets eier ansvarlig for restbeløpet.

§ 7-25. Kontroll av personer m.v.

Når hensynet til sikkerheten i luftfarten tilsier det, kan kontroll av personer, reisegods, gods og øvrige gjenstander som befinner seg på landingsplasser, andre luftfartsanlegg eller annet anlegg for pakking eller prosessering av gjenstander som transporteres med luftfartøy, foretas i samsvar med forskrifter gitt av departementet.

Departementet kan gi forskrift som stiller krav til vandel for personer som utfører oppgaver på landingsplasser og andre luftfartsanlegg, samt personer som utfører oppgaver av betydning for sikkerheten i luftfarten andre steder. Endelig kan departementet gi forskrift om hvilke vandelskrav som skal gjelde. Luftfartsmyndigheten kan kreve ordinær, uttømmende og utvidet politiattest.

Departementet kan, på samme vilkår, gi forskrifter om at innehaver av landingsplass til allmenn bruk (etter § 7-5), flyselskaper, fraktagenter eller andre som driver virksomhet i tilknytning til landingsplass og andre luftfartsanlegg, skal utarbeide og gjennomføre en sikkerhetsinstruks.

§ 7-26. Fastsettelse av avgifter

Departementet kan gi forskrifter om beregningen av avgifter for benyttelse av landingsplasser som er til allmenn bruk og avgifter for å stille andre luftfartsanlegg eller tjenester til rådighet for luftfartøy uavhengig av faktisk bruk, samt i forskrift pålegge betaling av slike avgifter. Departementet kan også gi forskrifter om at foretak som beregner og mottar avgifter etter forskrifter som nevnt i første punktum, skal gi brukerne, luftfartsmyndigheten og departementet tilgang til opplysninger om de kostnadene som ligger til grunn for fastsettelsen av avgiftene.

Departementet kan gi forskrifter om at luftfartsmyndigheten skal føre tilsyn med beregningen av kostnader som danner grunnlag for avgifter som nevnt i første ledd, og om at luftfartsmyndigheten skal kunne fastsette avgifter på grunnlag av nærmere bestemte objektive kriterier. I forskrift kan departementet også bestemme at luftfartsmyndigheten kan utpeke et annet organ til å opptre på sine vegne, og vilkårene som må være til stede for slik utpeking.

Foretak som mottar avgifter etter forskrifter som nevnt i første ledd, skal legge til rette for inspeksjoner og besiktigelser, herunder kontroller på stedet, som foretas av luftfartsmyndigheten eller et annet organ som opptrer på luftfartsmyndighetens vegne. Første punktum gjelder tilsvarende for foretak som har bistått den som yter tjenester som nevnt i første ledd, med regnskapsføring eller kostnadsberegninger, og som sitter på opplysninger det er nødvendig å ha tilgang til for å kunne utføre inspeksjoner og besiktigelser som nevnt. Luftfartsmyndigheten eller annet organ som opptrer på dennes vegne, skal uten hinder av taushetsplikt ha rett til å:

  • 1.

    granske regnskaper, eiendomsfortegnelser, lagerlister og annet materiale som kan ha betydning ved fastsettelsen av de aktuelle avgiftene,

  • 2.

    ta kopier av eller lage utdrag fra slike dokumenter,

  • 3.

    be om muntlig forklaring på stedet,

  • 4.

    kreve adgang til relevant eiendom, områder eller transportmidler, eller

  • 5.

    kreve opphør av overtredelse av forskrift gitt i medhold av første eller annet ledd.

Departementet kan ved forskrift fastsette nærmere regler om måten tilsynet etter annet og tredje ledd skal utøves på.

Om nødvendig kan luftfartsmyndigheten kreve bistand fra politiet til å gjennomføre tiltak som nevnt i tredje ledd.

§ 7-27. Særskilt avgift

Med samtykke fra Stortinget kan departementet bestemme at det skal innkreves midler (avgift) fra passasjerer på en statlig landingsplass til spesiell finansiering av bestemte utbyggingstiltak på vedkommende lufthavn. Departementet fastsetter satsenes størrelse og hvilke passasjerkategorier som omfattes av ordningen. Det kan settes vilkår for bruken av midlene (avgiften).

Midlene (avgiften) kan tilfalle et særskilt finansieringsselskap med formål å finansiere et utbyggingstiltak som nevnt i første ledd. Departementet kan gjennomføre kontroll med selskapets virksomhet.

Departementet kan gi bestemmelser om plikt for luftfartøyets eier eller bruker til å medvirke til gjennomføring av ordningen og kan gjennomføre kontroll med at medvirkningen skjer i samsvar med de bestemmelser som er fastsatt.

Bestemmelsene i luftfartsloven §§ 13-2 og 13-7 gis tilsvarende anvendelse.

§ 7-28. Utenlandske luftfartøyers adgang til landingsplass m.v.

Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til allmenn bruk skal være åpne for utenlandske luftfartøyer på samme vilkår som for norske fartøyer i tilsvarende internasjonal luftfart, når det er sluttet overenskomst om det med vedkommende fremmede stat.

§ 7-29. Sertifisering og tilbakekall, suspensjon m.v.

Departementet fastsetter de vilkår som må oppfylles av tjenestegjørende på landingsplass, ved annet luftfartsanlegg eller forøvrig utenfor luftfartøy i stilling som er av betydning for luftfartens sikkerhet, og gir regler om sertifikat for slik tjeneste.

Departementet kan fastsette at tjenestegjørende som omfattes av første ledd, snarest mulig skal melde fra til luftfartsmyndigheten om forhold som kan ha betydning for spørsmålet om han fremdeles fyller vilkårene for tjenesten. § 5-8 annet ledd gjelder tilsvarende.

Departementet gir regler om suspensjon og tilbakekall av sertifikat som nevnt i første ledd.

Kapittel VIII. Ervervsmessig luftfartsvirksomhet m.m.

A. Luftruter

§ 8-1. Krav til konsesjon

For luftfart i ervervsmessig og regelbundet trafikk (rutefart) innenfor norsk område kreves konsesjon fra Kongen, hvis ikke annet følger av regler gitt i denne lov, jf. særlig § 16-1.

For luftfart som er hjemlet i en luftfartsavtale kreves godkjennelse fra departementet.

Departementet kan bestemme at det for visse arter rutefart skal være tilstrekkelig med tillatelse etter § 8-8.

§ 8-2. Når konsesjon kan gis

Konsesjon må bare gis når det finnes forenlig med allmenne hensyn.

§ 8-3. Krav til norsk nasjonalitet

Konsesjon til å drive rutefart utelukkende innenfor riket kan bare gis til noen som etter § 3-2 regnes for norsk.

Oppfyller konsesjonshaveren ikke lenger vilkårene etter første ledd, faller konsesjonen bort, om ikke forholdet blir rettet innen en frist som vedkommende departement fastsetter.

Når særlige grunner taler for det, kan Kongen gjøre unntak fra det som er bestemt i denne paragraf.

§ 8-4. Innhold av konsesjon

Konsesjon gis for bestemt tid og på slike vilkår som finnes påkrevd.

§ 8-5. Statens innløsningsrett

Staten har rett til helt eller delvis å innløse konsesjonshaverens bedrift i samsvar med reglene i § 7-8. Kongen kan gjøre unntak fra denne bestemmelse for så vidt angår konsesjon til rutefart mellom Norge og utlandet.

§ 8-6. Tilbakekall

Konsesjonen kan tilbakekalles dersom konsesjonsvilkår, lovbestemmelser eller forskrifter som gjelder for konsesjonshaverens virksomhet, på vesentlig måte blir overtrådt under utøving av virksomheten.

§ 8-7. Unntak pga. overenskomst med annen stat

Ved meddelelse av konsesjon kan bestemmelse i dette kapittel fravikes i den utstrekning overenskomst med fremmed stat gjør det påkrevd.

B. Annen luftfartsvirksomhet

§ 8-8. Krav om tillatelse

Den som innenfor norsk område vil drive annen ervervsmessig luftfartsvirksomhet enn rutefart, må ha tillatelse fra vedkommende departement, om ikke annet blir bestemt av Kongen. Når det gjelder skoleflyging, oppvisningsflyging, konkurranseflyging eller annen luftfartsvirksomhet av særlig art, kan departementet bestemme at slik tillatelse skal kreves selv om virksomheten ikke drives ervervsmessig.

For slike tillatelser gjelder bestemmelsene i §§ 8-28-4, 8-6 og 8-7 tilsvarende.

Departementet kan fastsette forskrifter for luftfartsvirksomhet som omfattes av første ledd.

C. Forskjellige bestemmelser

§ 8-9. Adgangen til å overlate luftfartøy m.v. til en annen

Departementet kan gi forskrifter om adgangen til å overlate luftfartøy, tilbehør eller reservedeler til en annen til bruk for egen regning.

§ 8-10.

(Opphevet ved lov 10 aug 2012 nr. 63.)

§ 8-11.

(Opphevet ved lov 4 mai 2001 nr. 18 (i kraft 1 juli 2001 iflg. res. 4 mai 2001 nr. 445).)

Kapittel IX. Bestemmelser om lufttrafikk m.m.

§ 9-1. Forskriftsfullmakt om lufttrafikk og operative forhold

Departementet gir forskrifter om hva som skal iakttas for å unngå sammenstøt mellom luftfartøyer eller andre luftfartsulykker og ellers for å trygge mot farer og ulemper herunder støy som følge av luftfart.

Departementet gir nærmere forskrifter om operative forhold.

§ 9-1 a. Restriksjonsområder

Departementet gir forskrifter om opprettelse av restriksjonsområder i luftrommet for å unngå sammenstøt mellom luftfartøyer eller andre luftfartsulykker, og for å ivareta viktige samfunnsmessige interesser.

Ved akutte eller uavklarte militære situasjoner kan den militære luftfartsmyndigheten opprette restriksjonsområder i luftrommet. Ansvarlig yter av lufttrafikktjenester skal i så fall være orientert og konsultert på forhånd.

Luftfartsmyndigheten skal umiddelbart gis skriftlig varsel ved opprettelse av restriksjonsområder i luftrommet etter annet ledd.

§ 9-2. Fastsettelse av flygeveier m.v.

Departementet kan fastsette flygeveier som luftfartøyer skal følge innenfor norsk område, og gi særlige forskrifter for fartøyer som skal passere rikets grense, således om hvor grensen kan passeres og hvilke landingsplasser fartøyene skal bruke ved avgang eller ankomst.

§ 9-3. Om pålegg om landing m.v.

Når hensynet til den offentlige orden eller sikkerhet krever det, kan vedkommende myndighet pålegge et luftfartøy å lande. Landingen skal foretas snarest mulig. Er ikke annen anvisning gitt, skal fartøyet lande på nærmeste, innenlandske landingsplass til allmenn bruk hvor landing er mulig.

Kommer et fartøy inn i et område hvor luftfart er forbudt, skal fartøyet uten opphold forlate området, på hurtigste måte underrette vedkommende myndighet og, for så vidt myndigheten ikke gir annen anvisning, lande på nærmeste innenlandske landingsplass til allmenn bruk hvor landing er mulig.

Etterkommer et fartøy ikke bestemmelsene i første eller annet ledd, kan vedkommende myndighet ved tvangsmidler hindre fartøyet i å fortsette flygingen.

§ 9-4. Om føring av krigsmateriell

Krigsmateriell må ikke føres med luftfartøy uten tillatelse fra vedkommende departement. Departementet gir forskrifter om hva som skal forstås med krigsmateriell og kan gjøre unntak fra bestemmelsen i første punktum.

Departementet kan av hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet forby eller gi regulerende forskrifter om føring av annet gods enn krigsmateriell.

Departementet kan forby eller gi regulerende forskrifter om adgangen til å medføre og bruke fotografiapparater i luftfartøy.

§ 9-5. Om fartøydokumenter

For så vidt forholdet ikke er regulert ved særskilt lovbestemmelse, fastsetter departementet hvilke fartøydokumenter et luftfartøy skal ha, i hvilken utstrekning de skal medføres ombord, og hvorledes de skal opprettes, føres og oppbevares.

§ 9-6. Innsyn i fartøydokumenter

Enhver som det har rettslig interesse for, kan kreve å bli kjent med innholdet av fartøydokumenter.

§ 9-7. Krav til dokumenter m.v. for tjenestegjørende ombord på luftfartøy

Departementet gir forskrifter om i hvilken utstrekning de som gjør tjeneste på luftfartøy, skal ha med seg sertifikater og andre dokumenter.

§ 9-8. Myndighetens undersøkelsesrett

Vedkommende myndighet har rett til å undersøke luftfartøyer og kontrollere fartøydokumentene og de dokumenter som de tjenestegjørende ombord skal være forsynt med.

Annen del. Militær luftfart og annen statsluftfart med offentligrettslig formål

Kapittel XVII. Militær luftfart

§ 17-1. Krav om norsk nasjonalitet

For at et fartøy skal kunne brukes til norsk militær luftfart, må det enten ha norsk nasjonalitet etter § 17-2 eller gå inn under bestemmelsen i § 17-11.

§ 17-2. Definisjon

Et fartøy regnes som norsk militært luftfartøy:

  • 1.

    når det er ført inn i det militære luftfartøyregister,

  • 2.

    når det midlertidig brukes til militær luftfart i samsvar med § 17-10.

§ 17-3. Om militært luftfartøyregister

Det militære luftfartøyregister føres av den militære myndighet som Kongen bestemmer.

Et fartøy som er ført inn i det sivile luftfartøyregister, kan ikke føres inn i det militære register før det er slettet i det sivile.

Kongen gir nærmere forskrifter om det militære register og om vilkårene for og fremgangsmåten ved registrering.

Militære luftfartøyer skal merkes i samsvar med regler som Kongen gir.

§ 17-4. Krav til bemanning og luftdyktighet

Norske militære luftfartøyer skal med hensyn til luftdyktighet og bemanning tilfredsstille de krav som Kongen fastsetter.

§ 17-5. Krav til landingsplass m.v.

Landingsplasser og andre luftfartsanlegg til militær bruk skal tilfredsstille de krav som Kongen fastsetter, og være godkjent av den myndighet Kongen bestemmer.

§ 17-6. Bestemmelser som også gjelder militær luftfart

De bestemmelser som er gitt foran i §§ 5-8, 6-11, 6-12, 6-13, §§ 7-12 til 7-22, §§ 7-24, 11-1 og 13-1, gjelder tilsvarende for norsk militær luftfart.

§ 17-7. Forskrifter som også gjelder militær luftfart

Forskrifter som blir gitt i medhold av §§ 7-3, 7-4 og 9-1, skal gjelde også for norsk militær luftfart for så vidt ikke annet blir bestemt av Kongen.

§ 17-8. Andre bestemmelser vedrørende militær luftfart

Kongen kan fastsette at også andre bestemmelser i denne lovs første del enn de som er nevnt foran, skal gjelde tilsvarende for norsk militær luftfart.

§ 17-9. Rett til innsyn i fartøydokumenter

Enhver som det har rettslig interesse for, kan kreve å bli kjent med innholdet av fartøydokumenter for norske militære luftfartøyer, med mindre vedkommende militære myndighet finner at innholdet må hemmeligholdes av militære sikkerhetsgrunner.

§ 17-10. Bruk av sivilt luftfartøy til militær luftfart

Uten hensyn til det som er bestemt i første del, kan et fartøy som er ført inn i det sivile luftfartøyregister, midlertidig brukes til norsk militær luftfart, såfremt fartøyet er forsynt med særskilt tilleggsmerke og luftfartsmyndigheten på forhånd er underrettet.

I brukstiden er fartøyet fremdeles undergitt reglene i kapittel III. Når bruken er opphørt, skal det sendes melding til luftfartsmyndigheten.

§ 17-11. Bruk av utenlandsk fartøy til militær luftfart

De regler som er gitt foran i dette kapittel, gjelder også, så langt de passer og internasjonal overenskomst ikke er til hinder, når utenlandsk fartøy brukes av den norske stat til militær luftfart.

§ 17-12. Forskriftskompetanse

Kongen kan gi nærmere forskrifter til gjennomføring og utfylling av reglene foran i dette kapittel, herunder om at militær myndighet kan tre i stedet for luftfartsmyndigheten ved håndheving av de bestemmelser i første del som kommer til anvendelse på norsk militær luftfart.

§ 17-13. Forskriftsfullmakt

Kongen kan gi ytterligere forskrifter om norsk militær luftfart.

§ 17-14. Om utenlandske fartøyers adgang til norsk område

Kongen bestemmer om og på hvilke vilkår luftfartøyer som brukes til militær luftfart av fremmed stat eller internasjonal organisasjon, kan gis adgang til norsk område.

For så vidt ikke annet følger av forskrifter fastsatt etter første ledd, og internasjonal overenskomst eller folkerettslige grunnsetninger ikke er til hinder, skal de regler som er gitt foran om norsk militær luftfart, gjelde tilsvarende for fremmed militær luftfart innenfor norsk område.

§ 17-15. Om straff

Den som overtrer noen bestemmelse som er fastsatt eller gjort gjeldende med hjemmel i §§ 17-117-13, straffes etter reglene i kapittel XIV.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse såfremt forholdet rammes av den militære straffelov, med mindre det gjelder overtredelse av bestemmelsene §§ 6-11, jf. 17-6.

§ 17-16. Overtredelse av § 17-14

Den som overtrer noen bestemmelse som er fastsatt eller gjort gjeldende med hjemmel i § 17-14, straffes etter reglene i kapittel XIV.

Kapittel XVIII. Annen statsluftfart med offentligrettslig formål

§ 18-1. Norsk statsluftfart med offentligrettslig formål

For norsk statsluftfart som utelukkende har offentligrettslig formål, men ikke er militær, gjelder bestemmelsene i denne lovs første del tilsvarende, dog ikke §§ 11-2 og 12-3 tredje og fjerde ledd .

Kongen kan for slik luftfart gjøre ytterligere unntak fra bestemmelsene i første del eller gi særlige forskrifter. Dog kan det ikke gjøres endring i bestemmelser av privatrettslig eller strafferettslig innhold.

§ 18-2. Om vilkår (for luftfartøyer med utenlandsk bruker m.v.) for adgang til norsk område

Kongen bestemmer om og på hvilke vilkår luftfartøyer som brukes av fremmed stat eller internasjonal organisasjon til slikt formål som nevnt i § 18-1, kan gis adgang til norsk område.

For så vidt ikke annet følger av forskrifter fastsatt etter første ledd, og internasjonal overenskomst eller folkerettslige grunnsetninger ikke er til hinder, gjelder bestemmelsene i denne lovs første del, bortsett fra §§ 3-423-49, 11-2 og 12-3 tredje og fjerde ledd , tilsvarende for luftfart innenfor norsk område med fartøy som nevnt i første ledd.

Slutningsbestemmelser

Kapittel XIX. Ikrafttredelse og overgangsregler

§ 19-1. Ikrafttredelse

Denne lov trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer.

Det kan bestemmes at visse deler av loven skal tre i kraft fra et tidligere tidspunkt enn andre.

§ 19-2. Endringer i og opphevelse av andre lover

Fra den tid Kongen bestemmer oppheves eller endres følgende lover slik:

  • 1.

    Lov av 16. desember 1960 nr. 1 om luftfart oppheves.

  • 2.

    – – –

§ 19-3. Om Warszawa-konvensjonen m.v. og ikrafttredelse

Så lenge den opprinnelige Warszawa-konvensjon av 12. oktober 1929 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal lov av 12. juni 1936 om befordring med luftfartøy og forskrifter gitt i medhold av denne lov vedbli å gjelde for internasjonal luftbefordring når avgangsstedet og bestemmelsesstedet etter fraktavtalen ligger i konvensjonsstater som ikke begge har sluttet seg til Haag-protokollen, eller når disse steder ligger i en konvensjonsstat som ikke har sluttet seg til Haag-protokollen, og mellomlandingssted i en annen stat er avtalt, selv om dette ikke er en konvensjonsstat. Videre får reglene i luftfartsloven § 10-25, slik paragrafen lød ved vedtakelsen 11. juni 1993, tilsvarende anvendelse i tilfelle som omhandlet i dette ledd. Det samme gjelder §§ 10-31 10-36 og 10-38 annet ledd annet punktum slik den lød ved vedtakelsen 11. juni 1993. Likeledes får § 10-23 annet ledd, slik den lød ved vedtakelsen 11. juni 1993, anvendelse for så vidt gjelder befordring utført av en annen fraktfører enn den som har sluttet fraktavtalen. Henvisningene i §§ 10-25, slik paragrafen lød ved vedtakelsen av loven 11. juni 1993, og 10-3110-36 til bestemmelsene i kap. X gjelder i stedet de tilsvarende bestemmelser i nevnte lov av 12. juni 1936 med tilhørende forskrifter.

I den utstrekning loven av 12. juni 1936 fortsatt gjelder, skal annet punktum i dens § 8 annet ledd lyde: «I tilfelle av forsinkelse skal meddelelsen gis senest 14 dager regnet fra den dag da godset ble utlevert.»

Så lenge Warszawa-konvensjonen med endringer etter Haag-protokollen 28. september 1955 ikke er trådt ut av kraft i forhold til Norge, skal luftbefordring som omfattes av konvensjonen, reguleres av bestemmelsene i lov av 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX, slik de lød før endringene ved lov av 18. desember 1987 nr. 94.

I forhold til en stat som er bundet av Warszawa-konvensjonen slik den lyder etter Montreal-protokoll nr. 4 av 25. september 1975, skal for så vidt gjelder befordring av passasjerer og reisegodsreglene i lov 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX gjelde, slik de lød før endringene ved lov av 18. desember 1987 nr. 94. Hva gjelder befordring av gods skal reglene i lov 16. desember 1960 om luftfart kapittel IX gjelde, slik de lød etter endringene av 18. desember 1987 nr. 94.

Opphører Warszawa-konvensjonen slik den lyder i sin opprinnelige form 12. oktober 1929 eller i sin endrede form gjennom Haag-protokollen 28. september 1955 å gjelde mellom Norge og andre stater som følge av oppsiing fra norsk side, skal departementet kunngjøre dette.

§ 19-4. Overgangsbestemmelser

Forskrifter gitt i medhold av noen bestemmelse som oppheves ved denne lov, vedblir for så vidt de er forenlige med loven, å gjelde inntil de i tilfelle blir opphevet eller endret med hjemmel i denne lov. Om forskrifter som nevnt i § 19-3 gjelder det som der er bestemt.

§ 19-5. Henvisninger i andre lover

Henvisninger i andre lover til bestemmelser som oppheves ved denne lov, skal gjelde tilsvarende bestemmelser i denne lov.

EØS-avtalen vedlegg XIII nr. 68aa (forordning (EF) nr. 2027/97 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved lufttransport av passasjerer og deres bagasje), som endret ved forordning (EF) nr. 889/2002.

[Rådet for Den europeiske union har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 84 nr. 2,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité,

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 189 C og

ut fra følgende betraktninger:

  • (1)

    Innenfor rammen av den felles transportpolitikk er det nødvendig å bedre beskyttelsen av passasjerer som blir utsatt for luftfartsulykker.

  • (2)

    Reglene om erstatningsansvar ved luftfartsulykker er omhandlet i overenskomsten om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Warszawa 12. oktober 1929, eller i overenskomsten slik den er endret i Haag 28. september 1955 samt i konvensjonen som ble vedtatt 18. september 1961 i Guadalajara, alt etter hvilken som får anvendelse, hver av dem heretter kalt «Warszawa-overenskomsten». Warszawa-overenskomsten anvendes over hele verden til beste for både passasjerer og luftfartsselskaper.

  • (3)

    De ansvarsgrensene som er fastsatt i Warszawa-overenskomsten, er for lave etter dagens økonomiske og sosiale forhold og fører ofte til langvarige rettssaker som skader luftfartens omdømme. Medlemsstatene har derfor hver for seg hevet ansvarsgrensene og dermed skapt ulike transportvilkår i det indre luftfartsmarked.

  • (4)

    Dessuten gjelder Warszawa-overenskomsten bare for internasjonal luftfart. I det indre luftfartsmarked skjelnes det ikke lenger mellom innenriks- og utenriksflyging. Det vil derfor være hensiktsmessig at erstatningsansvaret for innenriks- og utenriksflyging har samme omfang og karakter.

  • (5)

    En fullstendig gjennomgåelse og revisjon av Warszawa-overenskomsten har lenge vært påkrevd og vil på lang sikt være en mer ensartet og gjennomførlig løsning når det gjelder luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker. Bestrebelsene på å heve de ansvarsgrensene som er fastsatt i Warszawa-overenskomsten, bør fortsette gjennom forhandlinger på multilateralt plan.

  • (6)

    I samsvar med nærhetsprinsippet er det ønskelig med en innsats på fellesskapsplan for å oppnå en harmonisering av luftfartsselskapers erstatningsansvar, som igjen kan tjene som retningslinje for bedret beskyttelse av passasjerer på verdensplan.

  • (7)

    Det vil være hensiktsmessig å oppheve alle økonomiske ansvarsgrenser fastsatt i Warszawa-overenskomstens artikkel 22 nr. 1, eller andre rettslige eller avtalefestede begrensninger, i samsvar med utviklingen på internasjonalt plan.

  • (8)

    For å unngå at ofre for ulykker ikke får erstatning, bør EF-luftfartsselskaper ikke kunne påberope seg Warszawa-overenskomstens artikkel 20 nr. 1 i forbindelse med krav om skadeserstatning som følge av at en passasjer er blitt drept eller skadd på legeme eller helbred som omhandlet i artikkel 17 i Warszawa-overenskomsten, dersom kravet ligger innenfor en viss grense.

  • (9)

    EF-luftfartsselskaper kan fritas for erstatningsansvar dersom den berørte passasjeren har medvirket til skaden ved egen uaktsomhet.

  • (10)

    Det er nødvendig å klargjøre de forpliktelser som følger av denne forordning på bakgrunn av artikkel 7 i rådsforordning (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper. I så henseende bør EF-luftfartsselskaper være forsikret opptil en viss grense fastsatt i denne forordning.

  • (11)

    EF-luftfartsselskaper bør alltid kunne reise krav mot tredjemenn.

  • (12)

    Rask utbetaling av et forskuddsbeløp kan være til stor hjelp for skadde passasjerer eller erstatningsberettigede personer, for å dekke umiddelbare kostnader etter en luftfartsulykke.

  • (13)

    Reglene om erstatningsansvarets karakter og begrensning dersom en passasjer blir drept eller skadd på legeme eller helbred, inngår i transportvilkårene i transportavtalen mellom luftfartsselskapet og passasjeren. For å minske risikoen for konkurransevridning bør luftfartsselskaper fra tredjestater gi passasjerene tilstrekkelige opplysninger om sine transportvilkår.

  • (14)

    Det er hensiktsmessig og nødvendig å gjennomgå de økonomiske begrensningene i denne forordning på nytt for å ta hensyn til den økonomiske utviklingen og utviklingen i internasjonale fora.

  • (15)

    Den internasjonale organisasjon for sivil luftfart (ICAO) holder for tiden på med å revidere Warszawa-overenskomsten. Inntil resultatet av revisjonen foreligger vil midlertidige fellesskapstiltak gi passasjerene bedre beskyttelse. Rådet bør ta denne forordning opp til ny vurdering snarest mulig etter at ICAO har revidert Warszawa-overenskomsten –

vedtatt denne forordning:]

Nedenfor gjengis fortalen til Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 889/2002 av 13. mai 2002 om endring av rådsforordning (EF) nr. 2027/97 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker.

[Europaparlamentet og Rådet for den europeiske union har –

under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap, særlig artikkel 80 nr. 2,

under henvisning til forslag fra Kommisjonen,

under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité,

etter samråd med Regionkomiteen,

etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251 og

ut fra følgende betraktninger:

  • 1)

    Innenfor rammen av den felles transportpolitikk er det viktig å sikre et rimelig erstatningsnivå for passasjerer som blir utsatt for luftfartsulykker.

  • 2)

    Ved en ny overenskomst om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring som ble vedtatt i Montreal 28. mai 1999, ble det fastsatt nye internasjonale regler om erstatningsansvar ved luftfartsulykker som erstatter reglene i Warszawa-konvensjonen fra 1929 og senere endringer av den.

  • 3)

    Warszawa-konvensjonen vil fortsatt være gjeldende ved siden av Montreal-konvensjonen på ubestemt tid.

  • 4)

    Ved Montreal-konvensjonen innføres det en ordning med ubegrenset erstatningsansvar dersom flypassasjerer blir drept eller skadd.

  • 5)

    Fellesskapet har undertegnet Montreal-konvensjonen og vist at det har til hensikt å tiltre konvensjonen ved å ratifisere den.

  • 6)

    Rådsforordning (EF) nr. 2027/97 av 9. oktober 1997 om luftfartsselskapers erstatningsansvar ved ulykker bør endres for å tilpasse den til bestemmelsene i Montreal-konvensjonen for på den måten å skape en ensartet ansvarsordning for internasjonal lufttransport.

  • 7)

    Denne forordning og Montreal-konvensjonen styrker vernet av passasjerer og personer de forsørger og kan ikke tolkes slik at den svekker vernet av disse personene i forhold til gjeldende lovgivning på denne forordnings vedtakelsesdato.

  • 8)

    I det indre luftfartsmarked skjelnes det ikke lenger mellom innenriks- og utenriksflyging, og det vil derfor være hensiktsmessig at erstatningsansvaret for innenriks- og utenriksflyging har samme omfang og karakter innenfor Fellesskapet.

  • 9)

    I samsvar med nærhetsprinsippet er det ønskelig med en innsats på fellesskapsplan for å skape et ensartet regelverk for alle EF-luftfartsselskaper.

  • 10)

    Med tanke på et sikkert og moderne lufttransportsystem er det hensiktsmessig med en ordning med ubegrenset erstatningsansvar dersom passasjerer blir drept eller skadd.

  • 11)

    EF-luftfartsselskaper bør ikke kunne påberope seg Montreal-konvensjonens artikkel 21 nr. 2 med mindre de kan bevise at skaden ikke skyldes uaktsomhet eller annen feilaktig handling eller unnlatelse fra selskapets side eller fra selskapets eller selskapets ansattes eller agenters side.

  • 12)

    Ensartede grenser for erstatningsansvar ved tap av, skade på eller ødeleggelse av bagasje og ved skade som skyldes forsinkelse, som gjelder alle reiser med EF-luftfartsselskaper, vil sikre enkle og klare regler for både passasjerer og luftfartsselskaper samt gjøre det mulig for passasjerer å vite når tilleggsforsikring er nødvendig.

  • 13)

    Det ville være upraktisk for EF-luftfartsselskaper og forvirrende for deres passasjerer dersom det skulle gjelde forskjellige ansvarsordninger på forskjellige deler av deres rutenett.

  • 14)

    Det er ønskelig å hjelpe ofre for ulykker og personer de forsørger så de slipper økonomiske problemer på kort sikt i tiden umiddelbart etter en ulykke.

  • 15)

    I henhold til Montreal-konvensjonens artikkel 50 skal partene sikre at luftfartsselskapene er tilstrekkelig forsikret, og det er nødvendig å ta hensyn til artikkel 7 i rådsforordning (EØF) nr. 2407/92 av 23. juli 1992 om lisenser til luftfartsselskaper for å overholde denne bestemmelsen.

  • 16)

    Det er ønskelig at alle passasjerer får grunnleggende opplysninger om gjeldende regler for erstatningsansvar for at de eventuelt skal kunne forsikre seg ytterligere før reisen.

  • 17)

    Det er nødvendig å gjennomgå beløpene i denne forordning på nytt for å ta hensyn til inflasjonen og eventuelle endringer av grensene for erstatningsansvar i Montreal-konvensjonene.

  • 18)

    I den grad ytterligere regler er nødvendig for å gjennomføre Montreal-konvensjonen på de punkter som ikke omfattes av forordning (EF) nr. 2027/97, er det medlemsstatenes ansvar å fastsette slike bestemmelser –

vedtatt denne forordning:]

Art 1. Denne forordning gjennomfører de relevante bestemmelser i Montreal-konvensjonen med hensyn til lufttransport av passasjerer og deres bagasje og fastsetter visse tilleggsbestemmelser. Den utvider også bestemmelsenes virkeområde til å omfatte lufttransport innenfor en enkelt medlemsstat [EØS-stat].

Art 2. 1. I denne forordning menes med

  • a)

    «luftfartsselskap»: et lufttransportforetak som har gyldig lisens,

  • b)

    «EF[EØS]-luftfartsselskap»: et luftfartsselskap som har gyldig lisens utstedt av en medlemsstat i samsvar med bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 2407/92,

  • c)

    «person som har rett til erstatning»: en passasjer eller enhver person som etter gjeldende lovgivning har rett til å reise krav i forbindelse med en passasjer,

  • d)

    «bagasje»: med mindre annet er oppgitt, både innsjekket og ikke-innsjekket bagasje, som definert i Montreal-konvensjonens artikkel 17 nr. 4,

  • e)

    «SDR»: spesiell trekkrettighet som er fastsatt av Det internasjonale valutafond,

  • f)

    «Warszawa-konvensjonen»: overenskomsten om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Warszawa 12. oktober 1929, eller Warszawa-overenskomsten som endret i Haag 28. september 1955 og tilleggskonvensjonen til Warszawa-overenskomsten vedtatt i Guadalajara 18. september 1961,

  • g)

    «Montreal-konvensjonen»: overenskomsten om innføring av visse ensartede regler om internasjonal luftbefordring, undertegnet i Montreal 28. mai 1999.

2. Begreper i denne forordning som ikke er definert i nr. 1, skal tilsvare begrepene i Warszawa-konvensjonen.

Art 3. 1. Et EF-luftfartsselskaps erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje er underlagt de bestemmelser i Montreal-konvensjonen som er relevante for den typen erstatningsansvar.

2. Med forsikringsplikten fastsatt i artikkel 7 i forordning (EØF) nr. 2407/92 når det gjelder erstatningsansvar for passasjerer menes et krav om at et EF[EØS]-luftfartsselskap skal være forsikret for et beløp som er tilstrekkelig til å sikre at alle personer som har rett til erstatning, får utbetalt hele det beløpet de har rett til i henhold til denne forordning.

Art 3a. Tilleggsbeløpet som EF[EØS]-luftfartsselskaper i henhold til artikkel 22 nr. 2 i Montreal-konvensjonen kan kreve når en passasjer gir særlig uttrykk for et ønske om å få bagasjen levert på bestemmelsesstedet, skal fastsettes etter en takst som bygger på tilleggskostnadene ved transport og forsikring av den aktuelle bagasjen utover kostnadene for bagasje hvis verdi ligger på eller under ansvarsgrensen. Passasjerene skal på anmodning få opplysninger om taksten.

Art 4. (Opphevet ved frd 889/2002.)

Art 5. 1. EF[EØS]-luftfartsselskapet skal omgående, og ikke under noen omstendighet senere enn 15 dager etter at identiteten til den person som har rett til erstatning, er fastslått, utbetale et forskudd som dekker umiddelbare økonomiske behov, og som står i forhold til omfanget av den skade som er lidt.

2. Med forbehold for nr. 1 skal forskuddet ikke være mindre enn 16 000 SDR uttrykt i euro per passasjer ved død.

3. Utbetaling av forskudd er ikke ensbetydende med erkjennelse av ansvar, og forskuddet kan trekkes fra ethvert beløp som senere utbetales på grunnlag av EF[EØS]-luftfartsselskapets ansvar; beløpet skal tilbakebetales bare i de tilfellene som er nevnt i Montreal-konvensjonens artikkel 20, eller dersom personen som mottok forskuddet, ikke var den person som hadde rett til erstatning.

Art 6. 1. Alle luftfartsselskaper skal, når de selger lufttransport i Fellesskapet[EØS], sikre at passasjerene har tilgang til en oversikt over de viktigste bestemmelsene om erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje, herunder opplysninger om fristene for å reise krav om erstatning og muligheten for å avgi en særlig erklæring om bagasjen, på alle utsalgssteder, herunder ved salg over telefon og via Internett. For å oppfylle dette informasjonskravet skal EF[EØS]-luftfartsselskaper bruke dokumentet i vedlegget. En slik oversikt eller et slikt dokument kan ikke legges til grunn for et krav om erstatning eller fortolkningen av bestemmelsene i denne forordning eller i Montreal-konvensjonen.

2. I tillegg til informasjonskravet fastsatt i nr. 1 skal alle luftfartsselskaper i forbindelse med lufttransport som ytes eller kjøpes i Fellesskapet[EØS], gi alle passasjerer skriftlige opplysninger om:

Den grensen som gjelder på denne flygingen for luftfartsselskapets erstatningsansvar ved dødsfall eller personskade, dersom det finnes en slik grense.

Den grensen som gjelder på denne flygingen for luftfartsselskapets erstatningsansvar ved ødeleggelse, tap av eller skade på bagasje, samt en advarsel om at dersom verdien på bagasjen overstiger dette beløp, bør luftfartsselskapet underrettes ved innsjekkingen eller passasjeren bør fullforsikre bagasjen før avreise.

Den grensen som gjelder på denne flygingen for luftfartsselskapets erstatningsansvar ved tap som skyldes forsinkelse.

3. Ved all lufttransport som utføres av EF[EØS]-luftfartsselskaper skal de grenser som oppgis i samsvar med informasjonskravet i nr. 1 og 2, være de samme som er fastsatt i denne forordning, med mindre EF[EØS]-luftfartsselskapene frivillig innfører høyere grenser. Når det gjelder lufttransport som utføres av luftfartsselskaper som ikke er EF[EØS]-luftfartsselskaper, får nr. 1 og 2 anvendelse bare i forbindelse med lufttransport til, fra eller innenfor Fellesskapet.

Art 7. Senest tre år etter at forordning (EF) nr. 889/2002 er trådt i kraft, skal Kommisjonen utarbeide en rapport om anvendelsen av denne forordning. Kommisjonen skal særlig undersøke behovet for å revidere beløpene omhandlet i relevante artikler i Montreal-konvensjonen i lys av den økonomiske utviklingen og meldinger fra ICAO.

Art 8. Denne forordning trer i kraft ett år etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Vedlegg. Luftfartsselskapers erstatningsansvar for passasjerer og deres bagasje

Dette dokument inneholder et sammendrag av de regler for erstatningsansvar som gjelder for EF[EØS]-luftfartsselskaper i henhold til Fellesskapets regelverk og Montreal-konvensjonen.

Erstatning ved dødsfall eller personskade

Det er ingen økonomiske grenser for erstatningsansvaret dersom passasjerer blir drept eller skadd. For skader opptil 100.000 SDR (omtrentlig beløp i lokal valuta) kan luftfartsselskapet ikke bestride erstatningskrav. Ved høyere beløp kan luftfartsselskapet motsette seg krav dersom det kan bevise at det ikke har handlet uaktsomt eller på annen måte har voldt skaden.

Forskuddsbetalinger

Dersom en passasjer blir drept eller skadd, skal luftfartsselskapet senest 15 dager etter at identiteten til den person som har rett til erstatning, er fastslått, utbetale et forskudd som dekker umiddelbare økonomiske behov. Ved dødsfall skal forskuddet ikke være mindre enn 16 000 SDR (omtrentlig beløp i lokal valuta).

Forsinkelse av passasjerer

Dersom passasjerene blir forsinket, er luftfartsselskapet erstatningsansvarlig med mindre det har tatt alle rimelige forholdsregler for å unngå skaden eller det var umulig å ta slike forholdsregler. Erstatningsansvaret ved forsinkelse av passasjerer er begrenset til 4 150 SDR (omtrentlig beløp i lokal valuta).

Forsinkelse av bagasje

Dersom bagasjen blir forsinket, er luftfartsselskapet erstatningsansvarlig med mindre det har tatt alle rimelige forholdsregler for å unngå skaden eller det var umulig å ta slike forholdsregler. Erstatningsansvaret ved forsinkelse av bagasje er begrenset til 1 000 SDR (omtrentlig beløp i lokal valuta).

Ødelagt, tapt eller skadd bagasje

Luftfartsselskapet er erstatningsansvarlig for ødeleggelse, tap av eller skade på bagasje med opptil 1 000 SDR (omtrentlig beløp i lokal valuta). Når det gjelder innsjekket bagasje er luftfartsselskapet erstatningsansvarlig selv om det ikke har voldt skaden, med mindre bagasjen var defekt. Når det gjelder ikke-innsjekket bagasje er luftfartsselskapet erstatningsansvarlig bare dersom det har voldt skaden.

Høyere grenser for bagasje

Passasjerer kan oppnå en høyere grense for erstatningsansvar ved å avgi en særlig erklæring ved innsjekkingen og betale en tilleggsavgift.

Klager i forbindelse med bagasje

Ved skadet, forsinket eller ødelagt bagasje må passasjeren snarest mulig levere en skriftlig klage til luftfartsselskapet. Ved skader på innsjekket bagasje må passasjeren levere en skriftlig klage innen sju dager, og ved forsinkelse innen 21 dager, i begge tilfeller regnet fra den dagen da bagasjen ble stilt til passasjerens rådighet.

Erstatningsansvar for kontraherende luftfartsselskaper og de luftfartsselskaper som utfører flygingen

Dersom luftfartsselskapet som utfører flygingen ikke er det samme som det kontraherende luftfartsselskap, har passasjeren rett til å klage til eller reise et krav om erstatning mot begge. Dersom et luftfartsselskaps navn eller kode er påført billetten, er dette luftfartsselskapet det kontraherende luftfartsselskap.

Frist for søksmål

Erstatningssaker skal anlegges for domstolene innen to år fra den dag da luftfartøyet ankom eller burde ha ankommet.

Opplysningsgrunnlag

Ovennevnte regler bygger på Montreal-konvensjonen av 28. mai 1999, som gjennomføres i Fellesskapet ved forordning (EF) nr. 2027/97, endret ved forordning (EF) nr. 889/2002 og medlemsstatenes nasjonale lovgivning.

Forordning (EU) nr. 376/2014. Europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 av 3. april 2014 om rapportering, analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart, om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 og om oppheving av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF og kommisjonsforordning (EF) nr. 1321/2007 og (EF) nr. 1330/2007

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR –

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 100 nr. 2,

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité,

etter samråd med Regionkomiteen,

etter den ordinære regelverksprosessen og

ut fra følgende betraktninger:

  • 1)

    Det bør sikres et høyt allment sikkerhetsnivå innen sivil luftfart i Unionen, og alt bør gjøres for å redusere antall ulykker og hendelser for å sikre offentlighetens tillit til lufttransport.

  • 2)

    Antall ulykker med dødelig utgang innen sivil luftfart har vært relativt konstant i den siste tiårsperioden. Økt lufttrafikk og stadig mer teknisk kompliserte luftfartøyer kan imidlertid føre til at antall ulykker stiger i de neste tiårsperiodene.

  • 3)

    Formålet med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 996/2010 er å forebygge ulykker ved å fremme rask gjennomføring av effektive sikkerhetsundersøkelser av høy kvalitet. Denne forordning bør ikke være til hinder for undersøkelser av ulykker og hendelser som håndteres av nasjonale myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, som definert i forordning (EU) nr. 996/2010. Ved en eventuell ulykke eller alvorlig hendelse skal tilfellet også meldes i henhold til forordning (EU) nr. 996/2010.

  • 4)

    I henhold til unionens eksisterende regelverksakter, særlig europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 216/2008 og dens gjennomføringsforordninger, er visse organisasjoner pålagt å innføre systemer for rapportering av tilfeller som skal inngå i deres sikkerhetsstyringssystemer. Overholdelse av forordning (EF) nr. 216/2008 og dens gjennomføringsforordninger bør ikke frita organisasjoner for å overholde denne forordning. Overholdelse av denne forordning bør ikke frita organisasjoner for å overholde forordning (EF) nr. 216/2008 og dens gjennomføringsforordninger. Dette bør imidlertid ikke føre til at det innføres to parallelle rapporteringssystemer, og forordning (EF) nr. 216/2008, dens gjennomføringsforordninger og denne forordning bør anses som utfyllende.

  • 5)

    Erfaring viser at det før en ulykke ofte har inntruffet sikkerhetsrelaterte hendelser og mangler som tydet på at det forelå sikkerhetsfarer. Sikkerhetsopplysninger er derfor en viktig ressurs for å oppdage potensielle sikkerhetsfarer. Selv om det er svært viktig å kunne ta lærdom av en ulykke, er det i tillegg vist at rent reaktive systemer har begrenset nytte med henblikk på å bedre sikkerheten. For å oppnå en faktisk bedring av flysikkerheten bør reaktive systemer derfor utfylles med proaktive systemer der det brukes andre typer sikkerhetsopplysninger. Unionen, medlemsstatene, Det europeiske flysikkerhetsbyrå («Byrået») og organisasjoner bør bidra til å bedre flysikkerheten ved å innføre mer proaktive og kunnskapsbaserte sikkerhetssystemer der det fokuseres på forebygging av ulykker gjennom en analysering av alle relevante sikkerhetsopplysninger, herunder opplysninger om tilfeller som inntreffer innen sivil luftfart.

  • 6)

    For å bedre flysikkerheten bør relevante sikkerhetsopplysninger om sivil luftfart rapporteres, samles inn, lagres, vernes, utveksles, videreformidles og analyseres, og det bør treffes egnede sikkerhetstiltak på grunnlag av disse opplysninger. Denne proaktive og kunnskapsbaserte strategien bør innføres av berørte flysikkerhetsmyndigheter i medlemsstatene, av organisasjoner som en del av deres sikkerhetsstyringssystem og av Byrået.

  • 7)

    Pålegget om at organisasjoner skal rapportere tilfeller bør stå i forhold til den berørte organisasjonens størrelse og omfanget av dens aktivitet. Særlig for mindre organisasjoner bør det derfor være mulig å gruppere eller slå sammen organisasjonens funksjoner knyttet til håndtering av tilfeller, å dele oppgaver i forbindelse med rapportering av tilfeller med andre organisasjoner av samme type eller å sette ut innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller til spesialiserte enheter som er godkjente av vedkommende myndigheter i medlemsstatene. Slike enheter bør overholde prinsippene om vern og fortrolighet som fastsettes ved denne forordning. En organisasjon som setter ut oppgaver til andre, bør beholde en tilstrekkelig grad av kontroll med oppgavene som settes ut, og bør være den som i siste instans har ansvar for at kravene fastsatt i denne forordning oppfylles.

  • 8)

    Det må sikres at luftfartspersonale i fremste linje rapporterer om tilfeller som utgjør en betydelig risiko for flysikkerheten. Systemene for obligatorisk rapportering bør suppleres med systemer for frivillige rapportering, og disse systemene bør gjøre det mulig for enkeltpersoner å rapportere om flysikkerhetsrelaterte tilfeller. Det bør opprettes systemer for obligatorisk og frivillig rapportering i organisasjoner, Byrået og hos vedkommende myndigheter i medlemsstatene. Med henblikk på å bedre flysikkerheten bør opplysningene som samles inn, oversendes til myndigheten med ansvar for egnet overvåking. Organisasjonene bør analysere de tilfeller som kan påvirke sikkerheten, for å identifisere sikkerhetsfarer og treffe egnede korrigerende eller forebyggende tiltak. Organisasjonene bør sende de foreløpige resultatene av sine analyser til vedkommende myndighet i medlemsstaten eller til Byrået og også de endelige resultatene dersom det i disse er identifisert en faktisk eller potensiell flysikkerhetsrisiko. Vedkommende myndigheter i medlemsstatene og Byrået bør innføre en lignende framgangsmåte for tilfeller som rapporteres direkte til dem, og bør foreta en egnet overvåking av organisasjonens vurdering og eventuelle korrigerende eller forebyggende tiltak som er iverksatt.

  • 9)

    Forskjellige kategorier av personale som arbeider innen eller på annen måte er tilknyttet sivil luftfart, er vitne til hendelser som er relevante når det gjelder forebygging av ulykker. De bør derfor ha tilgang til verktøy som gjør det mulig å rapportere om slike hendelser, og de bør sikres vern. For å oppmuntre personale til å rapportere om tilfeller og sikre at de bedre forstår at slik rapportering har en positiv innvirkning på flysikkerheten, bør de informeres regelmessig om tiltak som er iverksatt innenfor rammen av rapporteringssystemene.

  • 10)

    Farene og risikoene som er forbundet med motordrevne, teknisk kompliserte luftfartøyer, er svært forskjellige fra de som er forbundet med andre typer luftfartøyer. Selv om hele luftfartssektoren bør omfattes av denne forordning, bør kravene som fastsettes ved denne forordning, stå i forhold til de forskjellige typer luftfartøyers virksomhetsområde og kompleksitet. Opplysninger som samles inn om tilfeller som omfatter andre luftfartøyer enn motordrevne, teknisk kompliserte luftfartøyer, bør derfor omfattes av forenklede rapporteringskrav som er bedre tilpasset denne del av luftfarten.

  • 11)

    I tillegg til systemene som kreves i henhold til denne forordning, bør det oppmuntres til å utvikle andre metoder for innsamling av sikkerhetsopplysninger for å kunne samle inn ytterligere opplysninger som kan bidra til å bedre flysikkerheten. Dersom organisasjoner har eksisterende og velfungerende systemer for innsamling av sikkerhetsopplysninger, bør de kunne fortsette å bruke disse systemene sammen med systemene som skal innføres i henhold til denne forordning.

  • 12)

    Myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og alle enheter som er tillagt oppgaven å regulere sikkerheten innen sivil luftfart i Unionen, bør ha fullstendig tilgang til innsamlede opplysninger om tilfeller og rapporter om tilfeller som medlemsstaten har lagret, for å kunne fastslå hvilke tilfeller som krever at det iverksettes en sikkerhetsundersøkelse, samt for å identifisere områder det er mulig å ta lærdom av når det gjelder flysikkerhet, og oppfylle tilsynsforpliktelsene.

  • 13)

    Det er svært viktig at dataene er fullstendige og av høy kvalitet, idet analyser og trender som utarbeides på grunnlag av unøyaktige data, kan gi villedende resultater og føre til at det iverksettes uegnede tiltak. Unøyaktige data kan dessuten føre til manglende tillit til opplysningene som genereres av systemene for rapportering av tilfeller. For å sikre at rapportene om tilfeller er fullstendige og av god kvalitet bør de inneholde visse minsteopplysninger, som kan variere ut fra hvilken kategori tilfellet tilhører. Det bør også innføres framgangsmåter for å kontrollere opplysningenes kvalitet og unngå manglende samsvar mellom en rapport om et tilfelle og de første opplysningene som ble samlet inn om nevnte tilfelle. Med støtte fra Kommisjonen bør det også utarbeides egnet veiledende materiale, særlig for å sikre at dataene holder god kvalitet, er fullstendige og at de registreres i databaser på en konsekvent og ensartet måte. Det bør også opprettes arbeidsgrupper, særlig av Kommisjonen, for å gi den nødvendige støtte.

  • 14)

    Kommisjonen bør utarbeide en felles europeisk risikoklassifiseringsordning for å identifisere eventuelle raske tiltak som må iverksettes som reaksjon på enkeltstående sikkerhetsrelaterte tilfeller med høy risiko. Ordningen bør også gjøre det mulig å identifisere sentrale risikoområder på grunnlag av aggregerte opplysninger. En slik ordning bør være til hjelp for berørte enheter når de skal vurdere tilfeller og bestemme hvor tiltak skal iverksettes. En felles europeisk risikoklassifiseringsordning bør fremme en integrert og harmonisert tilnærming til risikohåndtering i hele det europeiske luftfartssystemet og dermed gjøre det mulig for organisasjoner, medlemsstater, Kommisjonen og Byrået å fokusere på tiltak for å bedre sikkerheten på en harmonisert måte.

  • 15)

    En felles europeisk risikoklassifiseringsordning bør også gjøre det mulig å identifisere sentrale risikoområder i Unionen på grunnlag av aggregerte opplysninger fra et europeisk perspektiv, og støtte arbeidet som gjøres innenfor rammen av det europeiske flysikkerhetsprogram og den europeiske flysikkerhetsplan. Kommisjonen bør sørge for hensiktsmessig støtte for å sikre en konsekvent og ensartet klassifisering av risikoer i alle medlemsstater.

  • 16)

    For å fremme utveksling av opplysninger bør rapporter om tilfeller lagres i databaser som bør være kompatible med ECCAIRS (European Coordination Centre for Aircraft Incident Reporting Systems) (programvaren alle medlemsstater og det europeiske sentrale datalageret bruker til lagring av rapporter om tilfeller) og med ADREP-taksonomien (taksonomien til Den internasjonale organisasjon for sivil luftfart (ICAO), som også brukes i ECCAIRS-programvaren). Byrået og Kommisjonen bør sørge for teknisk støtte for å sikre at systemene er kompatible.

  • 17)

    Organisasjoner bør lagre rapporter om tilfeller som er utarbeidet på grunnlag av opplysninger som er samlet inn via systemene for obligatorisk og, der det er relevant, frivillig rapportering, i én eller flere databaser. Databasenes kompleksitet bør kunne stå i forhold til den berørte organisasjonens størrelse og/eller betydning med hensyn til målene i denne forordning, og de bør minst bestå av en datafil som inneholder felles obligatoriske datafelt og, der det er relevant, særskilte obligatoriske datafelt.

  • 18)

    Et tilfelle som omfatter et luftfartøy som er registrert i en medlemsstat, eller som driftes av en organisasjon som er etablert i en medlemsstat, må rapporteres, selv om tilfellet inntraff utenfor nevnte medlemsstats territorium.

  • 19)

    Det bør utveksles opplysninger om tilfeller i Unionen, slik at det i større grad blir mulig å identifisere faktiske eller potensielle farer. En slik utveksling av opplysninger bør også gjøre det mulig for medlemsstatene å få tilgang til alle opplysninger om tilfeller som inntreffer på deres territorium eller i deres luftrom, men som rapporteres til en annen medlemsstat. Det bør også gjøre det mulig for Byrået å innhente nøyaktige opplysninger om tilfeller og å få tilgang til alle rapporter om tilfeller som er samlet inn i Unionen, med sikte på å treffe eventuelle nødvendige korrigerende tiltak mot en risiko som er identifisert i Unionen. En slik utveksling av opplysninger bør gjøre det mulig for vedkommende myndigheter i medlemsstatene å innhente nøyaktige opplysninger om tilfeller som inntreffer i deres luftrom, og å treffe eventuelle nødvendige korrigerende tiltak mot en risiko som er identifisert på deres territorium.

  • 20)

    Målet med utvekslingen av opplysninger om tilfeller bør være forebygging av luftfartsulykker og -hendelser. Dette bør ikke brukes til å fordele skyld eller ansvar eller til å fastsette referanseverdier for sikkerhetsnivået.

  • 21)

    Den mest effektive måten å sikre utveksling av store mengder sikkerhetsopplysninger mellom medlemsstatene, Kommisjonen og Byrået på, er gjennom det europeiske sentrale datalageret, forutsatt at medlemsstatene, Kommisjonen og Byrået har full tilgang til det.

  • 22)

    Alle sikkerhetsrelaterte opplysninger som stammer fra rapporter om tilfeller som samles inn i Unionen, bør innen rimelig tid overføres til det europeiske sentrale datalageret. Dette bør omfatte innsamling av opplysninger om hendelser, men også om ulykker og alvorlige hendelser i henhold til forordning (EU) nr. 996/2010.

  • 23)

    Denne forordning bør få anvendelse for opplysninger om tilfeller som er lagret i organisasjoners, medlemsstaters eller Byråets databaser.

  • 24)

    Alle sikkerhetsrelaterte opplysninger i det europeiske sentrale datalageret skal være tilgjengelig for enheter som er tillagt oppgaven å regulere sikkerheten i sivil luftfart i Unionen, herunder Byrået, og for myndigheter med ansvar for å undersøke ulykker og hendelser i Unionen.

  • 25)

    For berørte parter bør det være mulig å be om tilgang til visse opplysninger i det europeiske sentrale datalageret i henhold til reglene for fortrolig behandling av slike opplysninger og berørte parters anonymitet.

  • 26)

    Ettersom det er de nasjonale kontaktpunktene som har best kjennskap til hvilke berørte parter som er etablert i en bestemt medlemsstat, bør det være det enkelte nasjonale kontaktpunkt som behandler anmodninger fra berørte parter som er etablert på den aktuelle medlemsstats territorium. Anmodninger fra berørte parter i tredjestater eller internasjonale organisasjoner bør behandles av Kommisjonen.

  • 27)

    Opplysningene i rapporter om tilfeller bør analyseres, og sikkerhetsrisikoer bør identifiseres. Eventuelle egnede tiltak for å bedre flysikkerheten bør identifiseres og iverksettes innen rimelig tid. Opplysninger om analysering og oppfølging av tilfeller bør videreformidles i organisasjoner, hos vedkommende myndigheter i medlemsstatene og i Byrået, ettersom tilbakemelding om rapporterte tilfeller vil oppmuntre enkeltpersoner til å rapportere tilfeller. Der det er relevant og når det er mulig, bør opplysninger om analysering og oppfølging av tilfeller også videreformidles til enkeltpersoner som har rapportert tilfeller direkte til vedkommende myndigheter i medlemsstatene eller til Byrået. En slik tilbakemelding bør overholde reglene for fortrolighet og vern av rapportøren og personene som er nevnt i rapportene om tilfeller, i henhold til denne forordning.

  • 28)

    Formålet med denne forordning er å bistå medlemsstater, Byrået og organisasjoner ved håndtering av flysikkerhetsrisikoer. Organisasjoners sikkerhetsstyringssystemer utfylles av medlemsstatenes og Byråets sikkerhetsstyringssystemer. Mens organisasjoner håndterer sikkerhetsrisikoer knyttet til sin virksomhet, håndterer vedkommende myndigheter i medlemsstatene og Byrået sikkerhetsrisikoer innen luftfart i henholdsvis hele medlemsstater eller Unionen som helhet, og treffer tiltak mot felles sikkerhetsrisikoer for luftfarten i den berørte medlemsstat eller på unionsplan. Ansvaret til Byrået og vedkommende myndigheter i medlemsstatene bør ikke frita organisasjoner for det direkte ansvaret de har for å håndtere sikkerhetsaspekter som kan knyttes til produktene og tjenestene de leverer. Med henblikk på dette bør organisasjoner samle inn og analysere opplysninger om tilfeller for å identifisere og redusere farer som er forbundet med deres virksomhet. De bør også vurdere tilknyttede sikkerhetsrisikoer og sette av ressurser for å kunne treffe raske og egnede tiltak for å redusere sikkerhetsrisikoene. Hele prosessen bør overvåkes av den berørte vedkommende myndighet, som ved behov bør kreve at det treffes ytterligere tiltak for å sikre at sikkerhetsmanglene håndteres på riktig måte. På den annen side bør vedkommende myndigheter i medlemsstatene og Byrået utfylle organisasjonenes sikkerhetsstyringssystemer på henholdsvis medlemsstats- og unionsplan.

  • 29)

    Når medlemsstatene fastsetter hvilke tiltak som skal inngå i deres statlige sikkerhetsprogram og statlige sikkerhetsplan, og for å sikre at tiltakene er kunnskapsbaserte, bør de bruke opplysningene fra rapportene om tilfeller som er blitt samlet inn og analysert. På europeisk plan utfylles statlige sikkerhetsprogrammer og statlige sikkerhetsplaner av det europeiske flysikkerhetsprogram og den europeiske flysikkerhetsplan.

  • 30)

    Ettersom målet om bedre flysikkerhet ikke i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene, idet individuelle rapporteringssystemer i medlemsstatene er mindre effektivt enn et koordinert nettverk med utveksling av opplysninger som gjør det mulig å identifisere mulige sikkerhetsproblemer og sentrale risikoområder på unionsplan, bør analyser på nasjonalt plan utfylles av analyser og oppfølging på unionsplan for å sikre bedre forebygging av luftfartsulykker og -hendelser. Denne oppgaven på unionsplan bør utføres av et nettverk av flysikkerhetsanalytikere i samarbeid med Byrået og Kommisjonen. Nettverket bør ha mulighet til å beslutte, ved enighet, å invitere observatører til sine møter, herunder ansatte i eller representanter for luftfartssektoren.

  • 31)

    Det europeiske flysikkerhetsprogram og den europeiske flysikkerhetsplan bør særlig kunne dra nytte av arbeidet til nettverket av flysikkerhetsanalytikere for å fastsette, ut fra et kunnskapsbasert perspektiv, hvilke tiltak som må gjennomføres på unionsplan.

  • 32)

    Offentligheten bør ha tilgang til allmenne aggregerte opplysninger om flysikkerhetsnivået i medlemsstatene og Unionen. Opplysningene bør særlig omfatte trender og analyser som følger av medlemsstatenes gjennomføring av denne forordning, samt aggregerte opplysninger om innholdet i det europeiske sentrale datalageret som kan gjøres tilgjengelig ved å offentliggjøre ytelsesindikatorer for sikkerhet.

  • 33)

    Sikkerhetssystemet for sivil luftfart er opprettet på grunnlag av tilbakemeldinger om og erfaringer fra ulykker og hendelser. Rapportering av tilfeller og bruk av opplysninger om disse for å bedre sikkerheten forutsetter at det er et tillitsforhold mellom rapportøren og enheten med ansvar for å samle inn og vurdere opplysningene. Dette krever en streng overholdelse av fortrolighetsreglene. Formålet med å verne sikkerhetsopplysninger mot uhensiktsmessig bruk og begrense tilgangen til det europeiske sentrale datalageret bare til berørte parter som deltar i forbedringen av sikkerheten i sivil luftfart, er å sikre at sikkerhetsopplysningene til enhver tid er tilgjengelige, slik at egnede forebyggende tiltak kan treffes i rett tid, og slik at flysikkerheten kan bedres. I denne forbindelse bør følsomme sikkerhetsopplysninger vernes på egnet måte, og innsamlingen av opplysninger bør sikres ved å garantere at de vil bli behandlet fortrolig, dvs. ved å verne kilden og sikre at personalet som arbeider innen sivil luftfart, har tillit til systemene for rapportering av tilfeller. Det bør iverksettes egnede tiltak for å sikre at opplysningene som samles inn via systemene for rapportering av tilfeller, behandles fortrolig, og at tilgangen til det europeiske sentrale datalageret er begrenset. Nasjonale regler for informasjonsfrihet bør ta hensyn til nødvendigheten av at slike opplysninger behandles fortrolig. Opplysningene som samles inn, bør vernes på egnet måte mot ulovlig bruk eller offentliggjøring. De skal bare brukes til å opprettholde eller bedre flysikkerheten, ikke til å fordele skyld eller ansvar.

  • 34)

    For å sikre at ansatte eller innleid personale har tillit til organisasjonens system for rapportering av tilfeller bør opplysningene i rapportene om tilfeller vernes på egnet måte, og de bør ikke brukes til annet enn å opprettholde eller bedre flysikkerheten. De interne reglene for en «rettferdighetskultur» som organisasjoner vedtar i henhold til denne forordning, bør særlig bidra til å nå dette målet. En effektiv måte å nå dette målet på kan også være å begrense overføringen av personopplysninger eller opplysninger som gjør det mulig å identifisere rapportøren eller andre personer som er nevnt i rapportene om tilfeller, ved at det opprettes et tydelig skille mellom avdelingene som håndterer rapportene, og resten av organisasjonen.

  • 35)

    En rapportør eller en person som er nevnt i rapportene, bør omfattes av egnet vern. I denne forbindelse bør rapportene anonymiseres, og opplysninger om identiteten til rapportøren og personene som er nevnt i rapportene, bør ikke registreres i databasene.

  • 36)

    Systemet for sivil luftfart bør dessuten fremme en «sikkerhetskultur» som legger til rette for spontan rapportering av tilfeller og dermed bidrar til å fremme en «rettferdighetskultur». En «rettferdighetskultur» er en vesentlig del av en mer omfattende «sikkerhetskultur», som danner grunnlaget for et robust sikkerhetsstyringssystem. Et miljø som følger prinsippene for en «sikkerhetskultur», bør ikke hindre at det treffes tiltak der det er nødvendig for å opprettholde eller bedre flysikkerhetsnivået.

  • 37)

    En «rettferdighetskultur» bør oppmuntre enkeltpersoner til å rapportere sikkerhetsrelaterte opplysninger. Det bør imidlertid ikke frita disse personer for deres normale ansvar. I denne forbindelse bør ansatte og innleid personale ikke utsettes for noen form for sanksjoner på grunnlag av opplysningene som rapporteres i henhold til denne forordning, med mindre det dreier seg om bevisst forsømmelse eller åpenbar, alvorlig og grov undervurdering av en åpenbar risiko og omfattende mangel på yrkesmessige ansvar for å treffe de tiltak som situasjonen krever, noe som vil forårsake forutsigbar skade på en person eller eiendom eller i alvorlig grad gå ut over flysikkerhetsnivået.

  • 38)

    For å oppmuntre til rapportering av tilfeller bør både rapportører og personer som er nevnt i de berørte rapportene, vernes. Et slikt vern bør imidlertid ikke frita disse personer for rapporteringsforpliktelsene i henhold til denne forordning. Dersom en person nevnes i en rapport og vedkommende selv har plikt til å rapportere det samme tilfellet, men med hensikt ikke gjør det, bør vernet av nevnte person oppheves, og vedkommende bør ilegges sanksjoner ved anvendelse av denne forordning.

  • 39)

    Uten at det berører nasjonal strafferett og god rettspleie er det viktig tydelig å avgrense omfanget av vernet av rapportøren og andre personer som er nevnt i rapportene, mot sanksjoner og rettsforfølgelse.

  • 40)

    For å øke enkeltpersoners tillit til systemet og fremme en «rettferdighetskultur» bør håndteringen av rapportene organiseres slik at identiteten til rapportøren eller andre personer som er nevnt i rapportene, holdes fortrolig. Når det er mulig, bør målet være å innføre et uavhengig system for håndtering av tilfeller.

  • 41)

    Personale i organisasjoner, hos vedkommende myndigheter i medlemsstaten og i Byrået som deltar i vurdering, behandling eller analysering av tilfeller, spiller en viktig rolle når det gjelder å identifisere sikkerhetsfarer og -mangler. Erfaring viser at når tilfeller analyseres i etterkant av en ulykke, kan det føre til at det identifiseres risikoer og mangler som ellers kanskje ikke ville ha blitt identifisert. Det kan derfor føre til at personer som deltar i vurdering, behandling eller analysering av tilfeller, kan frykte potensielle konsekvenser i form av rettsforfølgelse. Uten at det berører nasjonal strafferett og god rettspleie bør medlemsstater ikke rettsforfølge personer hos vedkommende myndigheter i medlemsstaten som deltar i vurdering, behandling eller analysering av tilfeller, for beslutninger truffet som en del av deres oppgaver, og som i ettertid viser seg å være feil eller ineffektive, men som, da de ble truffet og på grunnlag av opplysningene som var tilgjengelige på dette tidspunkt, var forholdsmessige og hensiktsmessige.

  • 42)

    Ansatte og innleid personale bør ha mulighet til å rapportere om brudd på prinsippene som avgrenser deres vern i henhold til denne forordning, og bør ikke kunne straffes for dette. Medlemsstatene bør fastsette konsekvensene for de personer som krenker prinsippene om vern av rapportøren og andre personer som er nevnt i rapportene om tilfeller, og bør innføre egnede rettslige tiltak eller ilegge egnede sanksjoner.

  • 43)

    Frykt for å utsette seg selv for mistanke og de potensielle konsekvensene av dette i form av rettsforfølgelse kan skremme enkeltpersoner fra å rapportere om tilfeller. Målene i denne forordning kan nås uten urimelig inngripen i medlemsstatenes rettssystemer. Det bør derfor fastsettes at uforsettlige eller utilsiktede lovbrudd som myndighetene i medlemsstatene får kjennskap til utelukkende gjennom rapportering i henhold til denne forordning, ikke bør føre til disiplinær- eller forvaltningssaker eller rettsforfølgelse, med mindre annet er fastsatt i gjeldende nasjonale strafferett. Tredjemenns rett til å gå til sivil sak bør imidlertid ikke omfattes av dette forbudet, og bør bare være underlagt nasjonal lovgivning.

  • 44)

    I forbindelse med utviklingen av en «rettferdighetskultur» bør medlemsstatene imidlertid ha mulighet til å utvide forbudet mot å bruke rapporter om tilfeller som bevis mot rapportører i disiplinær- og forvaltningssaker, til også å omfatte sivile saker eller straffesaker.

  • 45)

    Videre bør samarbeidet mellom sikkerhetsmyndigheter og rettsmyndigheter styrkes og formaliseres ved hjelp av forhåndsavtaler dem imellom som bør respektere balansen mellom de ulike offentlige interesser som står på spill, og som særlig for eksempel bør omfatte tilgang til og bruk av rapporter om tilfeller som er lagret i nasjonale databaser.

  • 46)

    For å støtte Byråets økte ansvar i henhold til denne forordning bør det få tilstrekkelige ressurser til å kunne utføre de nye oppgavene det tildeles.

  • 47)

    For å utfylle eller endre denne forordning bør Kommisjonen delegeres myndighet til å vedta rettsakter i henhold til artikkel 290 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte. Det er særlig viktig at Kommisjonen gjennomfører hensiktsmessige samråd under det forberedende arbeidet, herunder på ekspertplan. Kommisjonen bør i forbindelse med det forberedende arbeidet med og utarbeidingen av delegerte rettsakter sørge for samtidig, rettidig og korrekt oversending av relevante dokumenter til Europaparlamentet og til Rådet.

  • 48)

    Ved anvendelse av denne forordning bør Kommisjonen rådspørre Byrået og nettverket av flysikkerhetsanalytikere nevnt i denne forordning.

  • 49)

    For å sikre ensartede vilkår for gjennomføring av denne forordning bør Kommisjonen gis gjennomføringsmyndighet. Denne myndighet bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/2011.

  • 50)

    Reglene for databehandling og personvern fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF og i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 45/2001 bør overholdes fullt ut ved anvendelse av denne forordning. Reglene for tilgang til data fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 bør overholdes fullt ut ved anvendelse av denne forordning, unntatt når det gjelder videreformidling av data og opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret, som omfattes av strengere regler for tilgang fastsatt ved denne forordning.

  • 51)

    Sanksjoner bør særlig gjøres gjeldende mot personer eller enheter som i strid med denne forordning misbruker opplysninger som skal vernes i henhold til denne forordning, opptrer på en måte som er til skade for rapportøren eller andre personer som er nevnt i rapportene om tilfeller, bortsett fra når unntakene fastsatt i denne forordning får anvendelse, ikke skaper et miljø som gjør det mulig å samle inn opplysninger om tilfeller, ikke analyserer de innsamlede opplysningene, ikke treffer tiltak for å utbedre sikkerhetsmangler eller potensielle sikkerhetsmangler som oppdages, eller ikke utveksler opplysningene som er samlet inn i henhold til denne forordning.

  • 52)

    Ettersom målet for denne forordning, som er å innføre felles regler for rapportering av tilfeller innen sivil luftfart, ikke i tilstrekkelig grad kan nås av medlemsstatene alene, men fordi det omfatter og har virkning i hele unionen bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordning ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå dette målet.

  • 53)

    Forordning (EU) nr. 996/2010 bør derfor endres.

  • 54)

    Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/42/EF, kommisjonsforordning (EF) nr. 1321/2007 og kommisjonsforordning (EF) nr. 1330/2007 bør derfor oppheves.

  • 55)

    EUs datatilsynsmann er rådspurt i samsvar med artikkel 28 nr. 2 i forordning (EF) nr. 45/2001 og avga uttalelse 10. april 2013 –

VEDTATT DENNE FORORDNING:

Artikkel 1
Mål

1. Målet for denne forordning er å bedre flysikkerheten ved å sikre at relevante sikkerhetsopplysninger knyttet til sivil luftfart rapporteres, samles inn, lagres, vernes, utveksles, videreformidles og analyseres.

Denne forordning sikrer:

  • a)

    at det, når det er egnet, treffes rettidige sikkerhetstiltak basert på en analyse av innsamlede opplysninger,

  • b)

    at sikkerhetsopplysninger til enhver tid er tilgjengelig ved at det innføres regler for fortrolig behandling og riktig bruk av opplysninger og ved harmonisert og økt vern av rapportører og personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, og

  • c)

    at flysikkerhetsrisikoer vurderes og håndteres både på unionsplan og på nasjonalt plan.

2. Det eneste målet med rapportering av tilfeller er å forebygge ulykker og hendelser, ikke å fordele skyld eller ansvar.

Artikkel 2
Definisjoner

I denne forordning menes med:

  • 1)

    «rapportør» en fysisk person som rapporterer et tilfelle eller andre sikkerhetsrelaterte opplysninger i henhold til denne forordning,

  • 2)

    «luftfartøy» alle maskiner som kan bæres opp i atmosfæren av andre reaksjoner i luften enn luftens reaksjoner mot jordoverflaten,

  • 3)

    «hendelse» en hendelse i henhold til forordning (EU) nr. 996/2010,

  • 4)

    «alvorlig hendelse» en alvorlig hendelse i henhold til forordning (EU) nr. 996/2010,

  • 5)

    «ulykke» en ulykke i henhold til forordning (EU) nr. 996/2010,

  • 6)

    «anonymiserte opplysninger» opplysninger som stammer fra rapporter om tilfeller der alle personopplysninger, for eksempel fysiske personers navn eller adresse, er blitt fjernet,

  • 7)

    «tilfelle» en sikkerhetsrelatert hendelse som, dersom det ikke treffes mottiltak, kan sette et luftfartøy, personer om bord eller andre personer i fare, og som særlig omfatter en ulykke eller en alvorlig hendelse,

  • 8)

    «organisasjon» alle organisasjoner som leverer luftfartsprodukter, og/eller som har ansatte, innleid personale eller bruker tjenestene til personer som er nødvendig for å rapportere om tilfeller i samsvar med artikkel 4 nr. 6,

  • 9)

    «anonymisering» fjerning av alle personopplysninger om rapportøren og personene som er nevnt i rapportene om tilfeller, og alle opplysninger, herunder navnet på den eller de organisasjoner som er involvert i tilfellet, som kan avdekke identiteten til rapportøren eller en tredjemann eller gjøre det mulig å utlede opplysninger fra rapporten,

  • 10)

    «fare» en situasjon eller en gjenstand som kan forårsake dødsfall eller personskade, skade på utstyr eller strukturer, tap av materiale eller redusert evne til å utføre en angitt funksjon,

  • 11)

    «myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser» den permanente nasjonale myndighet med ansvar for sikkerhetsundersøkelser innen sivil luftfart som utfører eller fører tilsyn med sikkerhetsundersøkelser, som nevnt i artikkel 4 i forordning (EU) nr. 996/2010,

  • 12)

    «rettferdighetskultur» en kultur der operatører og andre i fremste linje ikke straffes for handlinger, unnlatelser eller beslutninger når disse står i rimelig forhold til deres erfaring og utdanning, men der grov uaktsomhet, forsettlige overtredelser og destruktive handlinger ikke tolereres,

  • 13)

    «kontaktpunkt»:

    • a)

      når en berørt part som er etablert i en medlemsstat, anmoder om opplysninger, vedkommende myndighet utpekt av den enkelte medlemsstat i samsvar med artikkel 6 nr. 3,

    • b)

      når en berørt part som er etablert utenfor Unionen, anmoder om opplysninger, Kommisjonen,

  • 14)

    «berørt part» enhver fysisk eller juridisk person eller ethvert offentlig organ, enten dette er et eget rettssubjekt eller ikke, som er i stand til å delta i bedringen av flysikkerheten dersom vedkommende får tilgang til opplysninger om tilfeller som utveksles mellom medlemsstatene, og som inngår i én av kategoriene av berørte parter som er angitt i vedlegg II,

  • 15)

    «statlig sikkerhetsprogram» et integrert sett av rettsakter og aktiviteter med det som mål å håndtere sikkerheten i sivil luftfart i en medlemsstat,

  • 16)

    «europeisk flysikkerhetsplan» vurdering av sikkerhetsspørsmål og tilknyttede handlingsplaner på europeisk plan,

  • 17)

    «europeisk flysikkerhetsprogram» et integrert sett av forordninger på unionsplan og aktiviteter og prosesser som brukes til felles styring av sikkerheten i sivil luftfart på europeisk plan,

  • 18)

    «sikkerhetsstyringssystem» en systematisk tilnærming til styring av flysikkerheten, herunder nødvendige organisasjonsstrukturer, ansvar, retningslinjer og framgangsmåter, og som omfatter alle styringssystemer som, uavhengig eller integrert i andre styringssystemer i organisasjonen, ivaretar sikkerhetsstyringen.

Artikkel 3
Formål og virkeområde

1. Ved denne forordning fastsettes det regler for:

  • a)

    rapportering av tilfeller som, dersom det ikke treffes mottiltak, kan sette et luftfartøy, personer om bord, andre personer, utstyr eller installasjoner som påvirker driften av luftfartøyet, i fare, og rapportering av andre relevante sikkerhetsopplysninger i denne forbindelse,

  • b)

    analysering og oppfølgingstiltak med hensyn til rapporterte tilfeller og andre sikkerhetsrelaterte opplysninger,

  • c)

    vern av luftfartspersonale,

  • d)

    riktig bruk av innsamlede sikkerhetsopplysninger,

  • e)

    registrering av opplysninger i det europeiske sentrale datalageret og

  • f)

    videreformidling av anonymiserte opplysninger til berørte parter med sikte på å gi slike parter opplysningene de trenger for å bedre flysikkerheten.

2. Denne forordning får anvendelse for tilfeller og andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som omfatter sivile luftfartøyer, med unntak av luftfartøyene nevnt i vedlegg II til forordning (EF) nr. 216/2008. Medlemsstatene kan beslutte å la denne forordning få anvendelse også for tilfeller og andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som omfatter luftfartøyene nevnt i vedlegg II til nevnte forordning.

Artikkel 4
Obligatorisk rapportering

1. Tilfeller som kan utgjøre en betydelig risiko for flysikkerheten, og som faller inn under følgende kategorier, skal rapporteres av personene angitt i nr. 6 via systemene for obligatorisk rapportering av tilfeller i henhold til denne artikkel:

  • a)

    tilfeller knyttet til driften av luftfartøyet, for eksempel:

    • i)

      tilfeller knyttet til kollisjoner,

    • ii)

      tilfeller knyttet til avgang og landing,

    • iii)

      tilfeller knyttet til drivstoff,

    • iv)

      tilfeller som inntreffer under flyging,

    • v)

      tilfeller knyttet til kommunikasjon,

    • vi)

      tilfeller knyttet til personskade, nødssituasjoner og andre kritiske situasjoner,

    • vii)

      svikt hos besetningen og andre tilfeller knyttet til besetningen,

    • viii)

      værforhold eller tilfeller knyttet til sikkerhet,

  • b)

    tilfeller knyttet til tekniske forhold, vedlikehold og reparasjon av luftfartøy, for eksempel:

    • i)

      strukturelle feil,

    • ii)

      funksjonssvikt i systemer,

    • iii)

      vedlikeholds- og reparasjonsproblemer,

    • iv)

      drivkraftproblemer (herunder motorer, propeller og rotorsystemer) og hjelpemotorproblemer,

  • c)

    tilfeller knyttet til flysikringstjenester og -anlegg, for eksempel:

    • i)

      kollisjoner, nestenkollisjoner eller kollisjonspotensial,

    • ii)

      særskilte tilfeller knyttet til lufttrafikkstyrings- og flysikringstjenester (ATM/ANS),

    • iii)

      tilfeller knyttet til drift av lufttrafikkstyrings- og flysikringstjenester (ATM/ANS),

  • d)

    tilfeller knyttet til flyplasser og bakketjenester, for eksempel:

    • i)

      tilfeller knyttet til aktiviteter og anlegg på flyplasser,

    • ii)

      tilfeller knyttet til håndtering av passasjerer, bagasje, post og frakt,

    • iii)

      tilfeller knyttet til bakkearbeid på luftfartøy og tilknyttede tjenester.

2. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal opprette et system for obligatorisk rapportering for å fremme innsamling av opplysninger om tilfeller nevnt i nr. 1.

3. Hver medlemsstat skal opprette et system for obligatorisk rapportering for å fremme innsamling av opplysninger om tilfeller, herunder innsamling av slike opplysninger som er samlet inn av organisasjoner i henhold til nr. 2.

4. Det europeiske flysikkerhetsbyrå («Byrået») skal opprette et system for obligatorisk rapportering for å fremme innsamling av opplysninger om tilfeller, herunder innsamling av slike opplysninger i henhold til nr. 2 som er samlet inn av organisasjoner som er sertifisert eller godkjent av Byrået.

5. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter vedta en liste med en klassifisering av tilfeller det skal vises til ved rapportering av tilfeller i henhold til nr. 1. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité nevnt i artikkel 19 nr. 2.

I disse gjennomføringsrettsakter skal Kommisjonen innføre en atskilt liste med klassifisering av tilfeller som gjelder for andre luftfartøyer enn motordrevne, teknisk kompliserte luftfartøyer. Listen skal være en forenklet utgave av listen nevnt i første ledd, og skal, når det er hensiktsmessig, tilpasses de særlige forhold som gjelder for denne del av luftfarten.

6. Følgende fysiske personer skal rapportere tilfellene nevnt i nr. 1 via systemet som er opprettet av organisasjonene som har rapportøren som ansatt, leier inn eller bruker rapportørens tjenester i samsvar med nr. 2, eller, dersom dette ikke er tilfellet, via systemet som er opprettet av medlemsstaten der organisasjonen er etablert i samsvar med nr. 3, eller av staten som har utstedt, godkjent eller konvertert flygerens sertifikat, eller via systemet som er opprettet av Byrået i henhold til nr. 4:

  • a)

    fartøysjefen eller, dersom fartøysjefen ikke er i stand til å rapportere tilfellet, et hvilket som helst annet besetningsmedlem som er den neste i kommandorekken for et luftfartøy som er registrert i en medlemsstat, eller et luftfartøy som er registrert utenfor Unionen, men som brukes av en operatør hvis virksomhet står under tilsyn av en medlemsstat, eller en operatør som er etablert i Unionen,

  • b)

    en person som under tilsyn av en medlemsstat eller Byrået arbeider med design, konstruksjon, sikring av kontinuerlig luftdyktighet, vedlikehold eller endring av et luftfartøy eller utstyr i eller deler av et luftfartøy,

  • c)

    en person som under tilsyn av en medlemsstat eller Byrået underskriver et sertifikat for inspeksjon av luftdyktighet, eller et sertifikat for frigivelse for bruk for et luftfartøy eller utstyr i eller deler av et luftfartøy,

  • d)

    en person som utøver en funksjon som krever at vedkommende er godkjent av en medlemsstat som ansatt hos en yter av lufttrafikktjenester som er blitt tillagt ansvar knyttet til flysikringstjenester, eller som ansatt i en flygeinformasjonstjeneste,

  • e)

    en person som utøver en funksjon i forbindelse med sikkerhetsstyring av en lufthavn, som europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1008/20081 får anvendelse for,

  • f)

    en person som utøver en funksjon i forbindelse med installering, endring, vedlikehold, reparasjon, ettersyn, kontrollflyging eller inspeksjon av luftfartsanlegg som en medlemsstat fører tilsyn med,

  • g)

    en person som utøver en funksjon i forbindelse med bakkearbeid på et luftfartøy, herunder drivstoffpåfylling, utarbeiding av lastedokumentasjon, lasting, avising og tauing, ved en lufthavn som omfattes av forordning (EF) nr. 1008/2008.

7. Personene nevnt i nr. 6 skal rapportere et tilfelle innen 72 timer etter at de fikk kjennskap til det, med mindre særlig omstendigheter forhindrer dette.

8. Etter at et tilfelle er meldt, skal alle organisasjoner som er etablert i en medlemsstat som ikke omfattes av nr. 9, rapportere opplysningene om tilfellene som er samlet inn i samsvar med nr. 2 i denne artikkel, så snart som mulig og senest 72 timer etter at de fikk kjennskap til tilfellet, til vedkommende myndighet i nevnte medlemsstat som nevnt i artikkel 6 nr. 3.

9. Etter at et tilfelle er meldt, skal hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, og som er sertifiserte eller godkjente av Byrået, rapportere opplysningene om tilfellene som er samlet inn i samsvar med nr. 2, så snart som mulig og senest 72 timer etter at den fikk kjennskap til tilfellet, til Byrået.

  • 1

    Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1008/2008 av 24. september 2008 om felles regler for drift av lufttrafikk i Fellesskapet (omarbeiding) (EUT L 293 av 31.10.2008, s. 3).

Artikkel 5
Frivillig rapportering

1. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal opprette et system for frivillig rapportering for å fremme innsamling av:

  • a)

    opplysninger om tilfeller som ikke fanges opp av systemet for obligatorisk rapportering,

  • b)

    andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som rapportøren mener utgjør en faktisk eller potensiell fare for flysikkerheten.

2. Hver medlemsstat skal opprette et system for frivillig rapportering for å fremme innsamling av:

  • a)

    opplysninger om tilfeller som ikke fanges opp av systemet for obligatorisk rapportering,

  • b)

    andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som rapportøren mener utgjør en faktisk eller potensiell fare for flysikkerheten.

Systemet skal omfatte, men skal ikke være begrenset til, innsamling av opplysninger som organisasjoner har oversendt i henhold til nr. 6.

3. Byrået skal opprette et system for frivillig rapportering for å fremme innsamling av:

  • a)

    opplysninger om tilfeller som ikke fanges opp av systemet for obligatorisk rapportering,

  • b)

    andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som rapportøren mener utgjør en faktisk eller potensiell fare for flysikkerheten.

Systemet skal omfatte, men skal ikke være begrenset til, innsamling av opplysninger som er oversendt av organisasjoner som er sertifiserte eller godkjente av Byrået i henhold til nr. 5.

4. Systemene for frivillig rapportering skal brukes til å fremme innsamling av opplysninger om tilfeller og sikkerhetsrelaterte opplysninger:

  • a)

    som ikke er underlagt obligatorisk rapportering i henhold til artikkel 4 nr. 1,

  • b)

    som rapporteres av personer som ikke er angitt i artikkel 4 nr. 6.

5. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, og som er sertifisert eller godkjent av Byrået, skal innen rimelig tid rapportere opplysninger om tilfeller og sikkerhetsrelaterte opplysninger som er samlet inn i henhold til nr. 1, og som kan utgjøre en faktisk eller potensiell risiko for flysikkerheten, til Byrået.

6. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, og som ikke er sertifisert eller godkjent av Byrået, skal innen rimelig tid rapportere opplysninger om tilfeller og andre sikkerhetsrelaterte opplysninger som er samlet inn i henhold til nr. 1 i denne artikkel, og som kan utgjøre en faktisk eller potensiell risiko for flysikkerheten, til vedkommende myndighet i nevnte medlemsstat som er utpekt i henhold til artikkel 6 nr. 3. Medlemsstatene kan kreve at organisasjoner som er etablert på deres territorium, rapporterer opplysninger om alle tilfeller som er samlet inn i henhold til nr. 1 i denne artikkel.

7. Medlemsstater, Byrået og organisasjoner kan opprette andre systemer for innsamling og behandling av sikkerhetsopplysninger for å samle inn opplysninger om tilfeller som ikke fanges opp av rapporteringssystemene nevnt i artikkel 4 og i nr. 1, 2 og 3 i denne artikkel. Disse systemene kan omfatte rapportering til andre enheter enn de som er nevnt i artikkel 6 nr. 3, og kan omfatte aktiv deltaking fra:

  • a)

    luftfartsindustrien,

  • b)

    yrkesorganisasjoner for luftfartspersonale.

8. Opplysningene fra systemene for frivillig og obligatorisk rapportering kan integreres i ett system.

Artikkel 6
Innsamling og lagring av opplysninger

1. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal utpeke én eller flere personer som uavhengig skal sørge for innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller som er rapportert i henhold til artikkel 4 og 5.

For å fremme en «rettferdighetskultur» skal rapportene håndteres på en måte som hindrer at opplysningene kan brukes til andre formål enn sikkerhet, og som sikrer at identiteten til rapportøren og personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, holdes tilstrekkelig fortrolig.

2. Etter avtale med vedkommende myndighet kan små organisasjoner opprette et forenklet system for innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller. De kan dele disse oppgavene med organisasjoner av samme type så lenge de oppfyller reglene for fortrolighet og vern i henhold til denne forordning.

3. Hver medlemsstat skal utpeke én eller flere vedkommende myndigheter med sikte på å opprette et system for uavhengig innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller i henhold til artikkel 4 og 5.

For å fremme en «rettferdighetskultur» skal rapportene håndteres på en måte som hindrer at opplysningene kan brukes til andre formål enn sikkerhet, og som sikrer at identiteten til rapportøren og personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, holdes tilstrekkelig fortrolig.

Følgende myndigheter kan utpekes i henhold til første ledd, enten sammen eller hver for seg:

  • a)

    den nasjonale luftfartsmyndigheten og/eller

  • b)

    myndigheten med ansvar for sikkerhetsundersøkelser og/eller

  • c)

    andre uavhengige organer/enheter som er basert i Unionen, og som er tillagt dette ansvaret.

Dersom en medlemsstat utpeker mer enn ett organ eller én enhet, skal den utpeke ett/én av disse som kontaktpunkt for overføring av opplysningene nevnt i artikkel 8 nr. 2.

4. Byrået skal utpeke én eller flere personer for å opprette et system for uavhengig innsamling, vurdering, behandling, analysering og lagring av opplysninger om tilfeller i samsvar med artikkel 4 og 5.

For å fremme en «rettferdighetskultur» skal rapportene håndteres på en måte som hindrer at opplysningene kan brukes til andre formål enn sikkerhet, og som sikrer at identiteten til rapportøren og personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, holdes tilstrekkelig fortrolig.

5. Organisasjoner skal lagre rapporter om tilfeller som er utarbeidet på grunnlag av opplysninger om tilfeller som er samlet inn i samsvar med artikkel 4 og 5, i én eller flere databaser.

6. Vedkommende myndigheter nevnt i nr. 3 skal lagre rapporter om tilfeller som er utarbeidet på grunnlag av opplysninger om tilfeller som er samlet inn i samsvar med 4 og 5, i en nasjonal database.

7. Relevante opplysninger om ulykker og alvorlige hendelser som er samlet inn eller utstedt av myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, skal også lagres i den nasjonale databasen.

8. Byrået skal lagre rapporter om tilfeller som er utarbeidet på grunnlag av opplysninger om tilfeller som er samlet inn i samsvar med artikkel 4 og 5, i en database.

9. Myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser skal ha full tilgang til sin nasjonale database nevnt i nr. 6 for å kunne ivareta sitt ansvar i henhold til artikkel 5 nr. 4 i forordning (EU) nr. 996/2010.

10. Sivile luftfartsmyndigheter i medlemsstatene skal ha full tilgang til sin nasjonale database nevnt i nr. 6 for å kunne ivareta sitt sikkerhetsrelaterte ansvar.

Artikkel 7
Kvalitet på og innhold i rapporter om tilfeller

1. Rapportene om tilfeller nevnt i artikkel 6 skal minst inneholde opplysningene angitt i vedlegg I.

2. Rapportene om tilfeller nevnt i artikkel 6 nr. 5, nr. 6 og nr. 8 skal inneholde en klassifisering av sikkerhetsrisikoen forbundet med det berørte tilfellet. Klassifiseringen skal gjennomgås og ved behov endres, og skal godkjennes av vedkommende myndighet i medlemsstaten eller Byrået i samsvar med den felles europeiske risikoklassifiseringsordningen nevnt i nr. 5 i denne artikkel.

3. Organisasjoner, medlemsstater og Byrået skal fastsette framgangsmåter for å kontrollere dataenes kvalitet, særlig for å sikre konsekvens mellom de første opplysningene som ble samlet inn, og rapporten som lagres i databasen.

4. Databasene nevnt i artikkel 6 nr. 5, nr. 6 og nr. 8 skal bruke formater som er:

  • a)

    standardiserte for å fremme utveksling av opplysninger og

  • b)

    kompatible med ECCAIRS-programvaren og ADREP-taksonomien.

5. Kommisjonen skal i nært samarbeid med medlemsstatene og Byrået via nettverket av flysikkerhetsanalytikere nevnt i artikkel 14 nr. 2 utarbeide en felles europeisk risikoklassifiseringsordning, slik at organisasjoner, medlemsstater og Byrået kan klassifisere tilfeller etter sikkerhetsrisiko. I denne forbindelse skal Kommisjonen ta hensyn til behovet for kompatibilitet med eksisterende klassifiseringsordninger.

Kommisjonen skal utarbeide nevnte ordning innen 15. mai 2017.

6. For å definere den felles europeiske risikoklassifiseringsordningen skal Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 18.

7. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter vedta ordningene for gjennomføring av den felles europeiske risikoklassifiseringsordningen. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité nevnt i artikkel 19 nr. 2.

8. Kommisjonen og Byrået skal bistå vedkommende myndigheter i medlemsstatene med integrering av dataene, herunder for eksempel med:

  • a)

    integrering av minsteopplysningene nevnt i nr. 1,

  • b)

    risikoklassifiseringen av tilfeller nevnt i nr. 2 og

  • c)

    fastsettelse av framgangsmåter for å kontrollere dataenes kvalitet nevnt i nr. 3.

Kommisjonen og Byrået skal bistå på en slik måte at det bidrar til en harmonisering av dataregistreringsprosessene i alle medlemsstater, særlig ved å stille følgende til rådighet for personale som arbeider i organene eller enhetene nevnt i artikkel 6 nr. 1, nr. 3 og nr. 4:

  • a)

    veiledende materiale,

  • b)

    arbeidsgrupper og

  • c)

    egnet opplæring.

Artikkel 8
Europeisk sentralt datalager

1. Kommisjonen skal forvalte et europeisk sentralt datalager der alle rapporter om tilfeller som er samlet inn i Unionen, skal lagres.

2. Etter avtale med Kommisjonen skal alle medlemsstater oppdatere det europeiske sentrale datalageret ved å overføre alle sikkerhetsrelaterte opplysninger som er lagret i de nasjonale databasene nevnt i artikkel 6 nr. 6, til nevnte datalager.

3. Byrået skal avtale med Kommisjonen de tekniske protokoller for overføring av alle rapporter om tilfeller som Byrået har samlet inn i henhold til forordning (EF) nr. 216/2008 og dens gjennomføringsregler, til det sentrale datalageret, særlig for tilfeller som er lagret i det interne systemet for rapportering av tilfeller, samt opplysningene som er samlet inn i henhold til artikkel 4 nr. 9 og artikkel 5 nr. 5.

4. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter vedta ordninger for forvaltning av det europeiske sentrale datalageret som nevnt i nr. 1 og nr. 2. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas etter framgangsmåten med forskriftskomité nevnt i artikkel 19 nr. 2.

Artikkel 9
Utveksling av opplysninger

1. Medlemsstatene og Byrået skal delta i utveksling av opplysninger ved å gjøre alle sikkerhetsrelaterte opplysninger som er lagret i deres rapporteringsdatabaser, tilgjengelig for vedkommende myndigheter i andre medlemsstater, Byrået og Kommisjonen via det europeiske sentrale datalageret.

Rapporter om tilfeller skal overføres til det europeiske sentrale datalageret senest 30 dager etter at de er registrert i den nasjonale databasen.

Når det er nødvendig, skal rapporter om tilfeller ajourføres med ytterligere sikkerhetsrelaterte opplysninger.

2. Medlemsstatene skal også overføre opplysninger om ulykker og alvorlige hendelser til det europeiske sentrale datalageret på følgende måte:

  • a)

    mens undersøkelsen pågår: foreløpige faktaopplysninger om ulykker og alvorlige hendelser,

  • b)

    når undersøkelsen er ferdig:

    • i)

      den endelige undersøkelsesrapporten og

    • ii)

      et sammendrag på engelsk av den endelige undersøkelsesrapporten dersom dette foreligger.

3. En medlemsstat eller Byrået skal videresende alle relevante sikkerhetsrelaterte opplysninger til vedkommende myndighet i medlemsstaten eller Byrået så snart som mulig dersom den/det under innsamling av opplysninger om tilfeller eller ved lagring av rapporter om tilfeller eller analysering i samsvar med artikkel 13 nr. 6 identifiserer sikkerhetsspørsmål den/det enten anser:

  • a)

    er av interesse for andre medlemsstater eller Byrået eller

  • b)

    kan kreve at andre medlemsstater eller Byrået treffer sikkerhetstiltak.

Artikkel 10
Videreformidling av opplysninger lagret i det europeiske sentrale datalageret

1. Alle enheter som er tillagt oppgaven å regulere sikkerheten i sivil luftfart, eller alle myndigheter med ansvar for sikkerhetsundersøkelser, i Unionen, skal ha fullstendig elektronisk tilgang til opplysninger om tilfeller som er lagret i det europeiske sentrale datalageret.

Disse opplysninger skal brukes i samsvar med artikkel 15 og 16.

2. Berørte parter angitt i vedlegg II kan anmode om tilgang til visse opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret.

Berørte parter som er etablert i Unionen, skal rette anmodninger om opplysninger til kontaktpunktet i medlemsstaten der de er etablert.

Berørte parter som ikke er etablert i Unionen, skal rette sine anmodninger til Kommisjonen.

Kommisjonen skal underrette vedkommende myndighet i den berørte medlemsstat om anmodninger som framlegges i henhold til dette nummer.

3. Med forbehold for artikkel 15 nr. 2 i forordning (EU) nr. 996/2010 skal opplysninger om pågående sikkerhetsundersøkelser som utføres i samsvar med nevnte forordning, og som er lagret i det europeiske sentrale datalageret, ikke gis videre til berørte parter i henhold til denne artikkel.

4. Av sikkerhetshensyn skal berørte parter ikke gis direkte tilgang til det europeiske sentrale datalageret.

Artikkel 11
Behandling av anmodninger og beslutninger

1. Anmodninger om opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret, skal framlegges ved hjelp av skjemaer som er godkjent av kontaktpunktet. Disse skjemaene skal minst inneholde opplysningene angitt i vedlegg II.

2. Et kontaktpunkt som mottar en anmodning, skal kontrollere at:

  • a)

    anmodningen kommer fra en berørt part,

  • b)

    det er kompetent til å behandle anmodningen.

Dersom kontaktpunktet fastslår at en annen medlemsstat eller Kommisjonen er kompetent til å behandle anmodningen, skal det oversende anmodningen til den aktuelle medlemsstaten eller til Kommisjonen.

3. Et kontaktpunkt som mottar en anmodning, skal i hvert enkelt tilfelle vurdere om anmodningen er berettiget og om det er praktisk mulig å etterkomme den.

Et kontaktpunkt kan utlevere opplysninger til berørte parter på papir eller ved hjelp av sikre elektroniske kommunikasjonsmidler.

4. Dersom anmodningen godtas, skal kontaktpunktet avgjøre hvilken mengde og hvilket nivå av opplysninger som skal utleveres. Uten at det berører artikkel 15 og 16 skal opplysningene begrenses til det som er strengt nødvendig for anmodningens formål.

Opplysninger som ikke er knyttet til den berørte parts eget utstyr, egen virksomhet eller eget virksomhetsområde, skal bare utleveres i et aggregert eller anonymisert format. Den berørte part kan få utlevert opplysninger i et ikke-aggregert format dersom den framlegger en detaljert skriftlig begrunnelse. Disse opplysningene skal brukes i samsvar med artikkel 15 og 16.

5. Til de berørte parter som er oppført i vedlegg II bokstav b), kan kontaktpunktet bare utlevere opplysninger knyttet til den berørte parts eget utstyr, egen virksomhet eller eget virksomhetsområde.

6. Et kontaktpunkt som mottar en anmodning fra en berørt part som er oppført i vedlegg II bokstav a), kan treffe en allmenn beslutning om regelmessig å utlevere opplysninger til nevnte berørte part, forutsatt at:

  • a)

    opplysningene det anmodes om, er knyttet til den berørte parts eget utstyr, egen virksomhet eller eget virksomhetsområde,

  • b)

    den allmenne beslutningen ikke gir tilgang til hele innholdet i databasen,

  • c)

    den allmenne beslutningen bare gjelder anonymiserte opplysninger.

7. Den berørte part skal bruke opplysningene som mottas i henhold til denne artikkel, på følgende vilkår:

  • a)

    den berørte part skal bruke opplysningene bare for det formål som er angitt i søknadsskjemaet, som skal være forenlig med målet fastsatt i artikkel 1 i denne forordning, og

  • b)

    den berørte part skal ikke gi de mottatte opplysningene videre uten skriftlig samtykke fra den part som har utlevert opplysningene, og skal treffe nødvendige tiltak for å sikre at de mottatte opplysningene behandles fortrolig.

8. Beslutningen om å videreformidle opplysninger i henhold til denne artikkel skal begrenses til det som er strengt nødvendig for brukerens formål.

Artikkel 12
Register over anmodninger og utveksling av opplysninger

1. Kontaktpunktet skal registrere alle mottatte anmodninger og de tiltak som er iverksatt i henhold til nevnte anmodning.

Disse opplysningene skal oversendes Kommisjonen innen rimelig tid hver gang en anmodning mottas og/eller et tiltak treffes.

2. Kommisjonen skal stille en ajourført liste over mottatte anmodninger og de tiltak som er truffet av de ulike kontaktpunktene og av Kommisjonen, til rådighet for alle kontaktpunkter.

Artikkel 13
Analysering og oppfølging av tilfeller på nasjonalt plan

1. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal utarbeide en framgangsmåte for analysering av tilfeller som er samlet inn i samsvar med artikkel 4 nr. 2 og artikkel 5 nr. 1, for å identifisere sikkerhetsfarer som er knyttet til identifiserte tilfeller eller grupper av tilfeller.

På grunnlag av nevnte analyse skal hver organisasjon fastsette eventuelle egnede korrigerende eller forebyggende tiltak som er nødvendige for å bedre flysikkerheten.

2. Dersom en organisasjon etablert i en medlemsstat etter analysen nevnt i nr. 1 identifiserer egnede korrigerende eller forebyggende tiltak som må treffes for å utbedre faktiske eller potensielle mangler innen flysikkerheten, skal den:

  • a)

    gjennomføre nevnte tiltak innen rimelig tid og

  • b)

    fastsette en metode for å overvåke gjennomføringen av og hvor effektive tiltakene er.

3. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal regelmessig gi sine ansatte og innleid personell opplysninger om analyseringen og oppfølgingen av tilfeller det er truffet forebyggende eller korrigerende tiltak mot.

4. Dersom en organisasjon som er etablert i en medlemsstat som ikke omfattes av nr. 5, identifiserer en faktisk eller potensiell risiko for flysikkerheten etter å ha analysert tilfeller eller grupper av tilfeller som er rapportert i henhold til artikkel 4 nr. 8 og artikkel 5 nr. 6, skal den oversende følgende til vedkommende myndighet i nevnte medlemsstat innen 30 dager etter at rapportøren meldte om tilfellet:

  • a)

    eventuelle foreløpige resultater av analysen utført i henhold til nr. 1 og

  • b)

    eventuelle tiltak som skal treffes i henhold til nr. 2.

Når det er påkrevd, skal organisasjonen rapportere de endelige resultatene av analysen så snart de er tilgjengelige, og i prinsippet senest tre måneder etter at tilfellet ble meldt.

En vedkommende myndighet i en medlemsstat kan be organisasjoner om å få oversendt de foreløpige eller endelige resultatene av analysen av et tilfelle den er blitt underrettet om, men som den ikke har fått oppfølgende opplysninger om, eller bare de foreløpige resultatene for.

5. Dersom en organisasjon som er etablert i en medlemsstat, og som er sertifisert eller godkjent av Byrået, identifiserer en faktisk eller potensiell risiko for flysikkerheten etter å ha analysert tilfeller eller grupper av tilfeller som er rapportert i henhold til artikkel 4 nr. 9 og artikkel 5 nr. 5, skal den oversende følgende til Byrået innen 30 dager etter at rapportøren meldte om tilfellet:

  • a)

    eventuelle foreløpige resultater av analysen utført i henhold til nr. 1 og

  • b)

    eventuelle tiltak som skal treffes i henhold til nr. 2.

Dersom det er påkrevd, skal organisasjonen som er sertifisert eller godkjent av Byrået, oversende Byrået de endelige resultatene av analysen så snart de er tilgjengelige og i prinsippet senest tre måneder etter at tilfellet ble meldt.

Byrået kan be organisasjoner om å oversende de foreløpige eller endelige resultatene av analysen av et tilfelle det er blitt underrettet om, men som det ikke har fått oppfølgende opplysninger om, eller bare de foreløpige resultatene for.

6. Hver medlemsstat og Byrået skal utarbeide en metode for å analysere de opplysninger om tilfeller som rapporteres direkte til dem i samsvar med artikkel 4 nr. 6 og artikkel 5 nr. 2 og nr. 3, for å identifisere sikkerhetsfarer som er knyttet til slike tilfeller. På grunnlag av nevnte analyse skal de fastsette eventuelle egnede korrigerende eller forebyggende tiltak som er nødvendige for å bedre flysikkerheten.

7. Dersom en medlemsstat eller Byrået etter analysen nevnt i nr. 6 identifiserer egnede korrigerende eller forebyggende tiltak som er nødvendige for å utbedre faktiske eller potensielle mangler innen flysikkerheten, skal den/det:

  • a)

    gjennomføre nevnte tiltak innen rimelig tid og

  • b)

    fastsette en metode for å overvåke gjennomføringen av og hvor effektive tiltakene er.

8. For hvert tilfelle eller hver gruppe av tilfeller som overvåkes i samsvar med nr. 4 eller 5, skal hver medlemsstat og Byrået ha tilgang til analysen som er utført, og skal på egnet måte overvåke tiltak truffet av organisasjonene de har ansvar for.

Dersom en medlemsstat eller Byrået fastslår at gjennomføringen av de rapporterte tiltakene ikke er hensiktsmessig eller at tiltakene ikke er effektive med sikte på å utbedre faktiske eller potensielle sikkerhetsmangler, skal den/det sikre at den berørte organisasjonen treffer andre egnede tiltak og gjennomfører dem.

9. Dersom opplysninger knyttet til analysering og oppfølging av enkelttilfeller eller grupper av tilfeller som er samlet inn i henhold til denne artikkel, er tilgjengelig, skal de lagres i det europeiske sentrale datalageret i samsvar med artikkel 8 nr. 2 og nr. 3 innen rimelig tid og senest to måneder etter at de ble lagret i den nasjonale databasen.

10. Medlemsstatene skal bruke opplysningene fra analyseringen av rapporter om tilfeller til å identifisere eventuelle utbedringstiltak som skal treffes innenfor rammen av det statlige sikkerhetsprogrammet.

11. For å informere offentligheten om sikkerhetsnivået innen sivil luftfart skal hver medlemsstat offentliggjøre en sikkerhetsrapport minst én gang i året. Sikkerhetsrapporten skal:

  • a)

    inneholde aggregerte og anonymiserte opplysninger om typen av tilfeller og sikkerhetsrelaterte opplysninger som er rapportert via de nasjonale systemene for obligatorisk og frivillig rapportering,

  • b)

    identifisere trender,

  • c)

    identifisere hvilke tiltak som er truffet.

12. Medlemsstatene kan også offentliggjøre anonymiserte rapporter om tilfeller og resultater av risikoanalyser.

Artikkel 14
Analysering og oppfølging av tilfeller på unionsplan

1. Kommisjonen, Byrået og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal i samarbeid regelmessig delta i utveksling og analysering av opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret.

Uten at det berører fortrolighetsreglene fastsatt i denne forordning kan observatører, når det er relevant, inviteres i hvert enkelt tilfelle.

2. Kommisjonen, Byrået og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal samarbeide via et nettverk av flysikkerhetsanalytikere.

Nettverket av flysikkerhetsanalytikere skal bidra til å bedre flysikkerheten i Unionen, særlig ved å utføre sikkerhetsanalyser for å støtte det europeiske flysikkerhetsprogram og den europeiske flysikkerhetsplan.

3. Byrået skal støtte aktivitetene til nettverket av flysikkerhetsanalytikere, for eksempel ved å bistå ved forberedelse og organisering av nettverkets møter.

4. Byrået skal ta med opplysninger om resultatene av analysene nevnt i nr. 1 i den årlige sikkerhetsrapporten nevnt i artikkel 15 nr. 4 i forordning (EF) nr. 216/2008.

Artikkel 15
Fortrolig behandling og riktig bruk av opplysninger

1. Medlemsstater og organisasjoner skal i samsvar med nasjonal lovgivning treffe de nødvendige tiltak for å sikre at opplysninger om tilfeller de mottar i henhold til artikkel 4, 5 og 10, behandles fortrolig. Det samme skal Byrået.

Hver medlemsstat, hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, eller Byrået skal bare behandle personopplysninger i den grad det er nødvendig for denne forordnings formål og uten at det berører nasjonale rettsakter om gjennomføring av direktiv 95/46/EF.

2. Uten at det berører bestemmelsene om vern av sikkerhetsopplysninger i artikkel 12, 14 og 15 i forordning (EU) nr. 996/2010, skal opplysninger fra rapporter om tilfeller bare brukes til det formål de er innsamlet til.

Medlemsstater, Byrået og organisasjoner skal ikke gjøre tilgjengelig eller bruke opplysninger om tilfeller:

  • a)

    til å fordele skyld eller ansvar eller

  • b)

    til andre formål enn å opprettholde og bedre flysikkerheten.

3. Kommisjonen, Byrået og vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal når de oppfyller sine forpliktelser i henhold til artikkel 14 med hensyn til opplysningene som er lagret i det europeiske sentrale datalageret:

  • a)

    sikre at opplysningene behandles fortrolig og

  • b)

    begrense bruken av opplysningene til det som er strengt nødvendig for å oppfylle deres sikkerhetsrelaterte forpliktelser uten å fordele skyld eller ansvar, og i denne forbindelse skal opplysningene særlig brukes til risikohåndtering og til analysering av sikkerhetstrender som kan føre til sikkerhetstilrådinger eller -tiltak for å utbedre faktiske eller potensielle sikkerhetsmangler.

4. Medlemsstatene skal sikre at deres vedkommende myndigheter nevnt i artikkel 6 nr. 3 og deres vedkommende rettspleiemyndigheter samarbeider med hverandre gjennom administrative forhåndsavtaler. Målet med disse administrative forhåndsavtaler er å sikre en riktig balanse mellom behovet for god rettspleie og behovet for kontinuerlig tilgang til sikkerhetsopplysninger.

Artikkel 16
Vern av informasjonskilder

1. Med «personopplysninger» menes i denne artikkel særlig fysiske personers navn og adresse.

2. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal sikre at personopplysninger bare gjøres tilgjengelig for annet personale i nevnte organisasjon enn personer som er utpekt i samsvar med artikkel 6 nr. 1, når det er absolutt nødvendig for å undersøke tilfeller med sikte på å bedre flysikkerheten.

Anonymiserte opplysninger skal videreformidles i organisasjonen etter behov.

3. Hver medlemsstat skal sikre at det aldri registreres personopplysninger i den nasjonale databasen nevnt i artikkel 6 nr. 6. Slike anonymiserte opplysninger skal gjøres tilgjengelig for alle berørte parter, for eksempel slik at de kan oppfylle sine forpliktelser med sikte på å bedre flysikkerheten.

4. Byrået skal sikre at det aldri registreres personopplysninger i Byråets database nevnt i artikkel 6 nr. 8. Slike anonymiserte opplysninger skal gjøres tilgjengelig for alle berørte parter, for eksempel slik at de kan oppfylle sine forpliktelser med sikte på å bedre flysikkerheten.

5. Medlemsstatene og Byrået skal ikke hindres i å treffe nødvendige tiltak for å bedre flysikkerheten.

6. Uten at det berører gjeldende nasjonal strafferett skal medlemsstatene avstå fra å ta rettslige skritt ved uoverlagte eller uaktsomme overtredelser av loven som de får kjennskap til bare fordi de er blitt rapportert i henhold til artikkel 4 og 5.

Første ledd skal ikke få anvendelse for situasjonene nevnt i nr. 10. Medlemsstatene kan opprettholde eller treffe tiltak for å styrke vernet av rapportører eller personer som er nevnt i rapporter om tilfeller. Medlemsstatene kan særlig anvende denne regelen uten unntakene nevnt i nr. 10.

7. Dersom det innledes disiplinær- eller forvaltningssaker i henhold til nasjonal lovgivning, skal opplysninger i rapporter om tilfeller ikke brukes mot:

  • a)

    rapportører eller

  • b)

    personer som er nevnt i rapportene.

Første ledd skal ikke få anvendelse for situasjonene nevnt i nr. 10.

Medlemsstatene kan opprettholde eller treffe tiltak for å styrke vernet av rapportører eller personer som er nevnt i rapporter om tilfeller. Medlemsstatene kan særlig utvide dette vernet til også å omfatte sivile saker eller straffesaker.

8. Medlemsstatene kan vedta eller opprettholde lovbestemmelser som sikrer en høyere grad av vern av rapportører eller personer som er nevnt i rapporter om tilfeller, enn de som fastsettes ved denne forordning.

9. Unntatt når nr. 10 får anvendelse, skal ansatte og innleid personale som rapporterer eller er nevnt i rapporter om tilfeller som er samlet inn i henhold til artikkel 4 og 5, ikke utsettes for noen form for sanksjoner fra arbeidsgiveren eller organisasjonen tjenesten ytes for på grunnlag av opplysningene fra rapportøren.

10. Vernet nevnt i nr. 6, nr. 7 og nr. 9 i denne artikkel skal ikke få anvendelse for følgende situasjoner:

  • a)

    ved bevisst forsømmelse,

  • b)

    dersom det har vært en åpenbar, alvorlig og grov mangel på yrkesmessig ansvar for å treffe tiltak som situasjonen krever, noe som forårsaker forutsigbar skade på en person eller eiendom eller i alvorlig grad går ut over flysikkerhetsnivået.

11. Hver organisasjon som er etablert i en medlemsstat, skal etter å ha rådført seg med arbeidstakerrepresentanter, vedta interne regler for hvordan prinsippene for en «rettferdighetskultur», særlig prinsippet nevnt i nr. 9, sikres og gjennomføres i nevnte organisasjon.

Organet som er utpekt i henhold til nr. 12, kan be om å få gjennomgå de interne reglene i organisasjonen som er etablert i medlemsstaten, før disse interne regler gjennomføres.

12. Hver medlemsstat skal utpeke et organ som skal ha ansvar for gjennomføring av nr. 6, nr. 9 og nr. 11.

Ansatte og innleid personale kan rapportere påståtte overtredelser av reglene fastsatt i denne artikkel til nevnte organ. Ansatte og innleid personale skal ikke straffes for å rapportere påståtte overtredelser. Ansatte og innleid personale kan underrette Kommisjonen om slike påståtte overtredelser.

Dersom det er relevant, skal det utpekte organ underrette berørte myndigheter i medlemsstaten om rettslige tiltak eller sanksjoner ved anvendelse av artikkel 21.

13. Hver medlemsstat skal 15. mai 2019 og deretter hvert femte år oversende Kommisjonen en rapport om anvendelsen av denne artikkel, særlig om aktivitetene til organet utpekt i henhold til nr. 12. Rapporten skal ikke inneholde personopplysninger.

Artikkel 17
Ajourføring av vedleggene

Kommisjonen skal gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 48 for å:

  • a)

    ajourføre listen over obligatoriske datafelt i rapporter om tilfeller fastsatt i vedlegg I, dersom det på bakgrunn av erfaringene som er innhentet ved anvendelse av denne forordning, viser seg nødvendig å gjøre endringer for å bedre flysikkerheten,

  • b)

    ajourføre skjemaet for anmodning om opplysninger fra det europeiske sentrale datalageret fastsatt i vedlegg III for å ta hensyn til erfaringene som er innhentet, og den seneste utvikling,

  • c)

    tilpasse vedleggene til ECCAIRS-programvaren, ADREP-taksonomien, rettsakter som er vedtatt av Unionen og internasjonale avtaler.

Med henblikk på ajourføring av listen over obligatoriske felt skal Byrået og nettverket av flysikkerhetsanalytikere nevnt i artikkel 14 nr. 2 oversende én eller flere egnede uttalelser til Kommisjonen.

Artikkel 18
Utøvelse av delegert myndighet

1. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen med forbehold for vilkårene fastsatt i denne artikkel.

2. Kommisjonen gis myndighet til å vedta de delegerte rettsakter nevnt i artikkel 7 nr. 6 og artikkel 17 for en periode på fem år etter at denne forordning er trådt i kraft. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om delegeringen av myndighet senest ni måneder før utløpet av femårsperioden. Delegeringen av myndighet skal stilltiende forlenges med perioder av samme varighet, med mindre Europaparlamentet eller Rådet motsetter seg slik forlengelse senest tre måneder før utløpet av hver periode.

3. Delegeringen av myndighet nevnt i artikkel 7 nr. 6 og artikkel 17 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at delegeringen av myndighet som er angitt i beslutningen, opphører å gjelde. Tilbakekallingen skal tre i kraft dagen etter den er kunngjort i Den europeiske unions tidende eller på et senere tidspunkt som angis i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av de delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft.

4. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den samtidig underrette Europaparlamentet og Rådet om dette.

5. En delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 7 nr. 6 og artikkel 17 skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet gjør innsigelser mot den innen to måneder fra den dag da rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, eller dersom Europaparlamentet og Rådet før utløpet av nevnte tidsrom har underrettet Kommisjonen om at de ikke akter å gjøre innsigelse. Nevnte tidsrom skal forlenges med to måneder etter initiativ fra Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 19
Komitéframgangsmåte

1. Kommisjonen skal bistås av komiteen nedsatt ved artikkel 65 i forordning (EF) nr. 216/2008. Nevnte komité skal være en komité i henhold til forordning (EU) nr. 182/2011.

2. Når det vises til dette nummer, får artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse. Dersom komiteen ikke avgir uttalelse, skal Kommisjonen ikke vedta utkastet til gjennomføringsrettsakt, og artikkel 5 nr. 4 tredje ledd i forordning (EU) nr. 182/2011 får anvendelse.

Artikkel 20
Tilgang til dokumenter og vern av personopplysninger

1. Med unntak av artikkel 10 og 11, der det fastsettes strengere regler for tilgang til data og opplysninger som er lagret i det europeiske sentrale datalageret, får denne forordning anvendelse uten å berøre forordning (EF) nr. 1049/2001.

2. Denne forordning får anvendelse uten å berøre nasjonale rettsakter om gjennomføring av direktiv 95/46/EF og i samsvar med forordning (EF) nr. 45/2001.

Artikkel 21
Sanksjoner

Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner som skal anvendes ved overtredelse av denne forordning. De fastsatte sanksjoner skal være virkningsfulle, stå i forhold til overtredelsen og virke avskrekkende. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om disse bestemmelser og eventuelle senere endringer som påvirker dem.

Artikkel 22
Endring av forordning (EU) nr. 996/2010

Artikkel 19 i forordning (EF) 996/2010 oppheves.

Nevnte artikkel får imidlertid fortsatt anvendelse til datoen for anvendelse av denne forordning i samsvar med artikkel 24 nr. 3.

Artikkel 23
Opphevinger

Direktiv 2003/42/EF, forordning (EF) nr. 1321/2007 og forordning (EF) nr. 1330/2007 oppheves. De får imidlertid fortsatt anvendelse til datoen for anvendelse av denne forordning i samsvar med artikkel 24 nr. 3.

Artikkel 24
Ikrafttredelse og anvendelse

1. Denne forordning trer i kraft den 20. dag etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

2. Kommisjonen skal innen 16. november 2020 offentliggjøre og oversende en rapport til Europaparlamentet og Rådet om gjennomføringen av denne forordning. Rapporten skal særlig inneholde opplysninger om denne forordnings bidrag til å redusere antall flyulykker og tilknyttede dødsfall. Dersom det er hensiktsmessig og på grunnlag av nevnte rapport, skal Kommisjonen framlegge forslag om endring av denne forordning.

3. Denne forordning får anvendelse fra 15. november 2015 og ikke før ikrafttredelsen av gjennomføringstiltakene nevnt i artikkel 4 nr. 5. Artikkel 7 nr. 2 får anvendelse ved ikrafttredelsen av de delegerte rettsaktene og gjennomføringsrettsaktene om nærmere opplysninger om og utarbeiding av en felles europeisk risikoklassifiseringsordning som nevnt i artikkel 7 nr. 6 og artikkel 7.

Denne forordning er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater.

Utferdiget i Brussel, 3. april 2014.

For Europaparlamentet

For Rådet

M. SCHULZ

D. KOURKOULAS

President

Formann

Vedlegg I
Liste over krav til systemene for obligatorisk og frivillig rapportering av tilfeller

Merk: Datafeltene må fylles ut med de nødvendige opplysninger. Dersom det ikke er mulig for vedkommende myndigheter i medlemsstatene eller Byrået å framlegge disse opplysninger fordi de ikke er blitt innsendt av organisasjonen eller rapportøren, kan «ikke kjent» angis i datafeltet. For å sikre at relevante opplysninger oversendes bør bruken av «ikke kjent» unngås i så stor grad som mulig, og når det er mulig, bør disse opplysninger legges inn i rapporten på et senere tidspunkt.

  • 1.

    FELLES OBLIGATORISKE DATAFELT

    Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:

    • 1)

      Overskrift

      • Overskrift

    • 2)

      Registreringsopplysninger

      • Ansvarlig enhet

      • Dokumentnummer

      • Status for tilfellet

    • 3)

      Når

      • UTC-dato

    • 4)

      Hvor

      • Stat/område der tilfellet inntraff

      • Sted der tilfellet inntraff

    • 5)

      Klassifisering

      • Tilfelleklasse

      • Tilfellekategori

    • 6)

      Redegjørelse

      • Språk for redegjørelsen

      • Redegjørelse

    • 7)

      Hendelser

      • Hendelsens art

    • 8)

      Risikoklassifisering.

  • 2.

    SÆRSKILTE OBLIGATORISKE DATAFELT

  • 2.1.

    Datafelt knyttet til luftfartøy

    Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:

    • 1)

      Luftfartøyidentifikasjon

      • Registreringsstat

      • Merke/modell/serie

      • Luftfartøyets serienummer

      • Luftfartøyets registreringsnummer

      • Kjenningssignal

    • 2)

      Drift av luftfartøyet

      • Operatør

      • Type virksomhet

    • 3)

      Beskrivelse av luftfartøyet

      • Luftfartøykategori

      • Framdriftstype

      • Massegruppe

    • 4)

      Flygingshistorikk

      • Siste avgangssted

      • Planlagt bestemmelsessted

      • Flygefase

    • 5)

      Værforhold

      • Værrelevant.

  • 2.2.

    Datafelt for flysikringstjenester

    Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:

    • 1)

      Tilknytning til lufttrafikkstyring (ATM)

      • ATM-bidrag

      • Berørt tjeneste (innflytelse på ATM-tjeneste)

    • 2)

      Lufttrafikktjenesteenhetens (ATS) navn.

  • 2.2.1.

    Datafelt knyttet til manglende overholdelse av minsteavstand/utilstrekkelig avstand og krenkelse av luftrom

    Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:

    • 1)

      Luftrom

      • Luftromtype

      • Luftromklasse

      • Navn på flygeinformasjonsregion (FIR)/øvre flygeinformasjonsregion (UIR).

  • 2.3.

    Datafelt knyttet til flyplass

    Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:

    • 1)

      Stedsindikator (flyplassens ICAO-indikator)

    • 2)

      Flyplassens plassering.

  • 2.4.

    Datafelt knyttet til skade på luftfartøyet eller personskade

    Ved registrering i de respektive databaser av opplysninger om tilfeller som omfattes av obligatorisk rapportering, og, i størst mulig grad, alle tilfeller som rapporteres frivillig, må organisasjoner, medlemsstater og Byrået sikre at rapporter om tilfeller som registreres i deres databaser, minst inneholder følgende opplysninger:

    • 1)

      Alvorlighetsgrad

      • Største skade

      • Skadenivå

    • 2)

      Personskader

      • Antall skader på bakken (dødelige, alvorlige, mindre)

      • Antall skader på luftfartøy (dødelige, alvorlige, mindre).

Vedlegg II
Berørte parter
  • a)

    Liste over berørte parter som kan motta opplysninger på grunnlag av en beslutning i hvert enkelt tilfelle i samsvar med artikkel 11 nr. 4 eller på grunnlag av en allmenn beslutning i henhold til artikkel 11 nr. 6:

    • 1.

      Produsenter: konstruktører og produsenter av luftfartøyer, motorer, propeller samt deler og utstyr til luftfartøyer og deres sammenslutninger; konstruktører og produsenter av systemer og komponenter for lufttrafikkstyring (ATM), konstruktører og produsenter av systemer og komponenter for flysikringstjenester, konstruktører og produsenter av systemer og utstyr som brukes på flyplassenes flyside.

    • 2.

      Vedlikehold: organisasjoner som deltar i vedlikehold eller ettersyn av luftfartøyer, motorer, propeller samt deler og utstyr til luftfartøyer, i installering, endring, vedlikehold, reparasjon, ettersyn, kontrollflyging eller inspeksjon av luftfartsanlegg eller vedlikehold, eller i ettersyn av systemer, komponenter og utstyr på flyplassenes flyside.

    • 3.

      Operatører: luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører samt sammenslutninger av luftfartsselskaper og luftfartøyoperatører, flyplassoperatører og sammenslutninger av slike.

    • 4.

      Ytere av flysikringstjenester og utøvere av ATM-spesifikke funksjoner.

    • 5.

      Ytere av flyplasstjenester: organisasjoner med ansvar for håndtering av luftfartøyer på bakken, herunder drivstoffpåfylling, utarbeiding av lastedokumentasjon, lasting, avising og tauing samt redning og brannslokking eller andre beredskapstjenester.

    • 6.

      Flyopplæringsinstitusjoner.

    • 7.

      Organisasjoner i tredjestater: tredjestaters statlige luftfartsmyndigheter og myndigheter som etterforsker ulykker.

    • 8.

      Internasjonale luftfartsorganisasjoner.

    • 9.

      Forskning: offentlige eller private forskningslaboratorier, -sentre eller -enheter, eller universiteter som driver forskning eller gjennomfører undersøkelser på området flysikkerhet.

  • b)

    Liste over berørte parter som kan motta opplysninger på grunnlag av en beslutning i hvert enkelt tilfelle i samsvar med artikkel 11 nr. 4 og 5:

    • 1.

      Flygere (på personlig basis).

    • 2.

      Flygeledere (på personlig basis) og annet lufttrafikkstyrings-/flysikringspersonale som utfører oppgaver knyttet til sikkerhet.

    • 3.

      Ingeniører/teknikere/personale som håndterer elektroniske systemer for lufttrafikksikkerhet/luftfarts- eller flyplassledere (på personlig basis).

    • 4.

      Faglige representasjonsorganer for personale som utfører oppgaver knyttet til sikkerhet.

Vedlegg III
Anmodning om opplysninger fra det europeiske sentrale datalager
  • 1.

    Navn:

    Stilling:

    Selskap:

    Adresse:

    Tlf.nr.:

    E-post:

    Dato:

    Virksomhetens art:

    Kategori av berørt part (se vedlegg II til europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 376/2014 av 3. april 2014 om rapportering, analysering og oppfølging av tilfeller innen sivil luftfart):

  • 2.

    Opplysninger det anmodes om (vær så detaljert som mulig, og angi hvilken dato/periode som er av interesse):

    BOKS

  • 3.

    Årsak til anmodningen:

    BOKS

  • 4.

    Angi hva opplysningene skal brukes til:

    BOKS

  • 5.

    Opplysningene ønskes innen følgende dato:

  • 6.

    Det utfylte skjemaet skal sendes via e-post til: (kontaktpunkt)

  • 7.

    Tilgang til opplysninger

    Kontaktpunktet er ikke forpliktet til å utlevere opplysningene det anmodes om. Det kan utlevere opplysninger bare dersom det er overbevist om at anmodningen er forenlig med forordning (EU) nr. 376/2014. Søkeren forplikter seg og sin organisasjon til å bruke opplysningene utelukkende til formålet angitt i nr. 4. Det minnes dessuten om at opplysninger som utleveres på grunnlag av denne anmodningen, utelukkende stilles til rådighet for flysikkerhetsformål som fastsatt i forordning (EU) nr. 376/2014, og ikke for andre formål, så som fordeling av skyld eller ansvar, eller for kommersielle formål.

    Søkeren har ikke rett til å gi mottatte opplysninger videre til noen annen part uten skriftlig samtykke fra kontaktpunktet.

    Manglende overholdelse av disse vilkår kan føre til avslag på anmodning om tilgang til ytterligere opplysninger i det europeiske sentrale datalageret og eventuelt til ilegging av sanksjoner.

  • 8.

    Dato, sted og underskrift:

Med Norsk Lovkommentar blir arbeidsmiljøloven lettere å forstå

SmartLawyer Writer forenkler ditt juridiske skrivearbeid 

Rettsdata Total ditt juridiske arbeidsverktøy