Gyldendal-logo

– Viktig å markere 50 år uten «homoparagraf»

Publisert: 04.07.2022

Rettsdata

I forbindelse med 50 års jubileet for opphevingen av "homoparagrafen" tok vi en prat med Anniken Sørlie, postdoktor ved Insitutt for offentlig rett om temaet. – Det er viktig å markere jubileet for opphevingen av «homoparagrafen», og at vi ikke tar den og andre seire for gitt. Den politiske vinden kan snu, og ingen vet hva de neste 50 årene vil bringe.

– Straffeloven av 1902, paragraf 213, forbød seksuell omgang mellom menn. Straffen var fengsel i inntil ett år, forklarer forklarer Anniken Sørlie, postdoktor ved Institutt for offentlig rett ved UiO. – Samme bestemmelse forbød også utuktig omgang med dyr, men ikke mellom kvinner. Kvinners seksualitet ble ikke ansett som et problem, og man hadde vanskelig for å forestille seg at det forekom seksuelle handlinger mellom kvinner.

Straffeloven § 213 av 1902, den såkalte «homoparagrafen», lød: «Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar. Med samme straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil. Paatale finder alene Sted, naar det paakræves av almene Hensyn

Etter loven skulle påtale bare finne sted når «allmenne hensyn krevde det». Bestemmelsen oppfordret med dette til diskresjon blant homofile. Påtale var med på å gi oppmerksomhet til homofili, noe myndighetene ikke ønsket. De var bekymret for at unge menn skulle bli påvirket til «homofil aktivitet». I perioden 1905 til 1950 ble 119 menn dømt etter paragraf 213. I tiden etter 1950 ble forbudet i liten grad brukt, men straffebestemmelsen utgjorde fortsatt en vedvarende trussel for alle homofile, og mange ble i tillegg utsatt for vold – også av politiet.

Økende hat mot transpersoner

I 1972 var det nærmest partipolitisk enighet om å endre loven. Det skjedde i hovedsak etter langvarig press fra datidens homobevegelse, som jobbet systematisk opp mot myndighetene, allierte seg med kjente personer og argumenterte sterkt for avkriminalisering.

– I begynnelsen arbeidet man diskré og under pseudonymer, noe som selvfølgelig hang sammen med at homofili var straffbart. Men etter hvert begynte homobevegelsen å praktisere større åpenhet, noe særlig Kim Friele sto i spissen for, forteller Sørlie. – Endringen skyldes også endrede samfunnsforhold, som ga et mulighetsrom. Rettstilstanden lå noe bak den allmenne rettsfølelsen. Men homofile var fortsatt sterkt stigmatiserte, og det er viktig å huske på at homofili fortsatt ble regnet som en diagnose frem til 1977.

Sørlie mener det er svært viktig å markere 50-årsjubileet for oppheving av straffelovens paragraf 213.

– Det er viktig av flere grunner. 50 år er ikke lang tid. Vi trenger kunnskap om fortiden, og tverrfaglig kunnskap for å forstå rettsutviklingen og for å kunne sørge for at blant annet helse- og omsorgstjenester ivaretar den enkeltes behov og verdighet, påpeker hun. – De siste 50 årene har vi hatt en positiv utvikling på rettighetsfronten, blant annet i form av avkriminalisering, strafferettslig og sivilrettslig diskrimineringsvern, felles ekteskapslov, endring av juridisk kjønn basert på egenerklæring, med mer. Men det er viktig å ikke ta noe for gitt, for den politiske vinden kan plutselig snu. Vi vet ikke hva de neste 50 årene vil bringe og LHBT-personer er fortsatt særlig utsatt for diskriminering, trakassering og hatkriminalitet.

Sørlie trekker frem lovendringen fra 2016, som gjorde det lovlig å endre juridisk kjønn uten medisinsk behandling.

– I etterkant har vi sett et økende hat og motstand mot transpersoner, og et tøffere debattklima. Enkelte tar til orde for endring av loven, og for å svekke transpersoners rettigheter. Flere opplever at deres eksistens og identitet blir angrepet. Motstanden vi ser nå, også i en rekke andre europeiske land, var ikke fremme på samme måte før lovendringen. Vi ser tilbakeslag i en rekke land, både når det gjelder kvinners rettigheter og LHBT-personers rettigheter. Man vet med andre ord aldri hvordan fremtiden vil bli, sier hun.

Mer kunnskap om eldre skeive

Mange som var homofile før 1972, er i dag brukere av eldreomsorgen. Anniken Sørlie mener at spesielt ansatte der og i helsetjenesten for øvrig bør vite hvordan det var å være skeiv på 50-, 60- og 70-tallet.

– Kunnskap om skeive eldres liv, og at mange skeive tidligere levde i skjul eller måtte begrense sin seksualitet eller kjønnsidentitet, er viktig for å kunne legge til rette for en verdig og god eldreomsorg som tar hensyn til ulike behov og ulike levde liv. De må i det minste vite at det var kriminelt å være homofil, og ha en bevissthet om kjønns- og seksualitetsmangfold. I dag går mange eldre skeive tilbake i skapet i møte med eldreomsorgen, sier hun. – Å markere 50-årsjubileet er dermed viktig, fordi det sprer kunnskap om eldre skeive i dag. Det store spørsmålet er: Hvordan kan samfunnet vårt på best mulig måte legge til rette for en god og verdig eldreomsorg for skeive?

Også andre yrkesgrupper som møter skeive i hverdagen, har behov for økt kunnskap. Det gjelder alt fra ansatte i barnevernet til advokater. Derfor tar stadig flere høyere utdanninger kjønns- og seksualitetsmangfold inn i læreplanen.

– Anne Hellum og jeg så at det manglet relevant pensum med et rettslig perspektiv på norsk, og ville bidra til å fylle det hullet. Det var del av motivasjonen vår for å gå i gang med bokprosjektet, forklare Sørlie.

«Frihet, likhet og mangfold» utkom i 2021 hos Gyldendal. Den består av 14 kapitler, skrevet av historikere, medisinere, jurister og samfunnsvitere. Forlaget støtter opp under FNs bærekraftsmål om mindre ulikhet, blant annet gjennom å legge til rette for et meningsfylt og konstruktivt offentlig ordskifte. Dette inkluderer blant annet å publisere meningsytrere som bringer nye perspektiver, noe Sørlie og Hellums antologi er et eksempel på. Nå håper redaktørene at boken fremover vil brukes i ulike utdanninger. De mener den er relevant for både studenter og forskere innen fagområder som juss, historie og samfunnsfag, samt ansatte i helsevesenet og eldreomsorgen som ønsker kunnskapsheving.

– Boken kan brukes både i internopplæring, og som litteratur i ulike utdanninger, sier hun. – Vi mener det er viktig at det finnes et oppslagsverk som dette, og at flere blir bevisste på de ulike problemstillingene som tas opp i boken.

Lover antar at alle er heterofile

Èn av problemstillingene som boken peker på, er at lovverket ikke er nøytralt, men opererer med et uriktig premiss om at alle er heterofile eller opplever samsvar mellom kjønnet tillagt ved fødselen og kjønnsidentiteten. Et av kapitlene i boken, som er skrevet av Thea Austgulen, Maria de Michelis Sperre og Ingunn Ikdahl, omhandler bortfallsreglen i Folketrygdloven og medmødres overlappende graviditeter. Bortfallsregelen gjør at man mister foreldrepengene som ikke er tatt ut når barn nummer to fødes. Dette er gjerne uproblematisk for heterofile par, som uansett må vente minimum ni-ti måneder mellom hver barnefødsel. Det må derimot ikke lesbiske par. Kapittelet tar for seg en sak som kom inn til Juridisk rådgivning for kvinner, der et lesbisk par fikk barn med tre måneders mellomrom. Foreldrepengene til den førstefødende kvinnen ble stoppet idet den andre kvinnen fødte.

– Assistert befruktning for lesbiske par ble vedtatt i 2008, men det ble ikke gjort en systematisk gjennomgang av hvilke virkninger det ville få for øvrig lovverk eller om det var behov for endringer. Vi mangler rett og slett viktig kunnskap om hvordan lovverket virker i møtet med livene til LHBT-personer, forteller Sørlie. – Som skeiv risikerer man stadig å komme i uventede situasjoner der loven slår ulikt ut for LHBT-personer og heterofile, og å bli stilt dårligere.

Ved å løfte frem slike eksempler håper hun at problematikken får oppmerksomhet, slik at lignende saker kan avdekkes og nødvendige endringer gjøres.

– Noe av det viktigste med boken, er synliggjøringen av hvordan lover og forskrifter kan slå uheldig ut for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, samtidig som den også gir en økt forståelse for rettsutviklingen og kunnskap om skeive liv. Boken kommer med flere eksempler som kan skape bevissthet rundt dette, og viser tydelig behovet for å gjøre en systematisk gjennomgang av lovverket for å fange opp tilfeller der det slår ulikt ut, forteller Sørlie. 

Rettslig, medisinsk og etisk uenighet

Selv om mye positivt har skjedd de siste 50-årene, peker boken på at det «fortsatt er stor rettslig, medisinsk og etisk uenighet om hvordan LHBT-personers grunnleggende rettigheter, skal omsettes til praksis».

– I 2020 kom Helsedirektoratet med en høyt etterspurt nasjonal faglig retningslinje om kjønnsinkongruens, men det er fortsatt uenighet om blant annet organiseringen av helsetilbudet og hva helsetilbudet bør bestå i, og et sterkt behov for å styrke helsetilbudet. Noen mener man bør være restriktive med medisinsk behandling til barn og unge, fordi de anser kunnskapsgrunnlaget som svakt. Andre mener at kunnskapsgrunnlaget er tilstrekkelig og at det å ikke gi behandling, slik at barnet for eksempel går inn i feil pubertet, også kan innebære skade. I tillegg kan det føre til et behov for mer inngripende helsehjelp i voksen alder. Vi som samfunn har fortsatt mye å arbeide med i årene som kommer, selv om vi har kommet langt i å styrke de formelle rettighetene til LHBT-personer. Rettighetene må også ivaretas i praksis, avslutter Sørlie.

Sammen med Anne Hellum, jurist og professor i offentlig rett ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, har Sørlie vært redaktør for boken «Frihet, likhet og mangfold», som er utgitt av Gyldendal. Hun er også Norsk Lovkommentar-forfatter til lov om endring av juridisk kjønn, og har skrevet doktorgradsavhandling om transpersoners rettigheter i Norge.