Høyesterett: Avklaring rundt fritak for nattarbeid

Domskommentaren er skrevet av advokatfullmektig Ingeborg Førde, advokatfirmaet Wiersholm. April 2024

I dom av 28. februar 2024 tok Høyesterett vilkårene for når ansatte kan kreve fritak for nattarbeid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 andre ledd på bakgrunn av helseutfordringer. Saken gjaldt en offshorearbeider med alvorlig hjerte- og karsykdom. Høyesterett konkluderte med at arbeidstakeren ikke hadde krav på fritak for nattarbeid, da et slikt fritak ville medføre vesentlig ulempe for arbeidsgiver.

Dommen inneholder viktige avklaringer på når et fritak for nattarbeid medfører vesentlige ulemper for arbeidsgiver og hvilken betydning det har for vurderingen at arbeidstaker har fått tilbud om annet arbeid i virksomheten.

Sakens bakgrunn

Saken gjelder en offshorearbeider ansatt i Weatherford Norge AS (Weatherford), som på bakgrunn av helseutfordringer knyttet til alvorlig hjerte- og karsykdom, fremmet et krav om fritak fra nattarbeid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 andre ledd. Offshorearbeideren fikk i etterkant av et hjerteinfarkt i 2020 fritak fra nattarbeid i en periode. I oktober 2021 besluttet imidlertid arbeidsgiver å ikke videreføre fritaket, men arbeidstaker ble isteden tilbudt overføring til dagarbeid på land. Offshorearbeideren avslo tilbudet, og fastholdt sitt krav om fritak fra nattarbeid.

Høyesteretts vurdering

Spørsmålet for Høyesterett var om offshorearbeideren hadde rett på fritak for nattarbeid etter arbeidsmiljøloven § 10-2 andre ledd. Det følger av bestemmelsen at "[a]rbeidstaker som regelmessig arbeider om natten har rett til fritak fra den arbeidstidsordning som gjelder for arbeidstakergruppen, dersom vedkommende av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det og fritaket kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten".

Partene var enige om at offshorearbeideren regelmessig arbeidet om natten, og at han på bakgrunn av helsemessige årsaker hadde behov for fritak for nattarbeidet. Det avgjørende for Høyesterett var dermed om fritaket for nattarbeid kunne gjennomføres "uten vesentlig ulempe for virksomheten".

Høyesteretts flertall uttaler at ulempevurderingen etter arbeidsmiljøloven § 10-2 andre ledd skal innebære en interesseavveining, hvor terskelen for hva som anses som en "vesentlig ulempe" for arbeidsgiver vil kunne variere ut fra arbeidstakerens begrunnelse for å unngå nattarbeid. Der hvor det dreier seg om alvorlige og potensielt livstruende helseproblemer, vil terskelen for hva som regnes som ulemper være høy. Etter flertallets syn, er det flere momenter på arbeidsgivers side som er relevante i ulempevurderingen.

For det første er det relevant å se på hvorvidt det foreligger annet ledig dagsarbeid som arbeidstaker er kvalifisert for i virksomheten. I vurderingen av dette momentet ser flertallet hen til Arbeidstidsdirektivet artikkel 9 nr. 1, hvor det fremkommer at medlemstaten skal gjøre det som er nødvendig for at arbeidstakere med helseproblemer, om mulig, blir overført til dagsarbeid de er skikket til. Arbeidstidsdirektivet legger med andre ord opp til at arbeidstakeren kan overføres til et annet arbeid. Flertallet legger imidlertid til grunn, basert på ordlyden i § 10-2, bestemmelsens systematiske plassering og tilknytning til arbeidsmiljølovens § 4-6, at arbeidstaker primært har rett til fritak for nattarbeid i den stillingen vedkommende innehar. Dette gjelder også der hvor annet alternativt arbeid finnes. Ettersom arbeidsmiljøloven på dette punktet går lenger enn Arbeidstidsdirektivet, er flertallets syn at terskelen for når det foreligger en vesentlig ulempe likevel blir senket dersom arbeidstakeren blir tilbudt en løsning som er bedre enn det Arbeidstidsdirektivet krever, enn dersom løsningen ligger på direktivets minimumsnivå.

For det andre er det relevant å se på hvilke ulemper innvilgelse av et fritak vil medføre for bedriften. Her er det relevant å se hen til arbeidsgivers administrative og organisatoriske ulemper som følge av behovet for å omdisponere arbeidsstokken. Arbeidsgiver vil ikke ha en plikt til å opprette en ny stilling eller si opp andre ansatte for å finne plass til den som ønsker fritak.

For det tredje er det relevant å se på hvilke ulemper innvilgelse av et fritak vil medføre for øvrige ansatte. Etter flertallets syn vil det være relevant å se på konsekvenser for samtlige ansatte som påvirkes av fritaket, ikke bare andre ansatte som også har krevd eller har krav på fritak. Vekten av dette momentet vil imidlertid påvirkes av hvor store problemer en omfordeling vil skape, da forutsetningen etter arbeidsmiljøloven § 10-2 andre ledd er at de øvrige ansatte må overta det nattarbeidet som fritaksretten gjelder. De ansatte må med andre ord finne seg i en viss merbelastning.

I den konkrete vurderingen kom flertallet til at offshorearbeiderens alvorlige helseutfordringer og den økte risikoen for hjerte- og karsykdommer som følge av nattarbeid, tilsa at det var en høy terskel for hva som utgjorde en "vesentlig ulempe" for virksomheten. I vurderingen av om ulempene for Weatherford likevel var vesentlige, så flertallet på de store utfordringene et fritak for nattarbeid ville medføre for Weatherfords mulighet til å organisere de resterende ansatte i ulike arbeidslag til andre oppdrag offshore. Videre ble det vektlagt at et fritak for offshorearbeideren ville medføre mer nattarbeid for flere ansatte som også hadde behov for reduksjon i mengden nattarbeid. Til slutt vektla Høyesterett at offshorearbeideren hadde avslått Weatherfords tilbud om annet dagsarbeid på land som arbeidstakeren var skikket til. De lønnsmessige konsekvensene en overføring til arbeid på land ville ha for offshorearbeideren ble ikke vektlagt.

Etter en interesseavveining konkluderte Høyesterett dermed med at ulempene for Weatherford var vesentlige.

Mindretallet (4-1) kom til samme konklusjon som flertallet, men mente at Weatherfords tilbud om overføring til dagsarbeid på land som offshorearbeideren var kvalifisert for, var tilstrekkelig for å oppfylle arbeidsgivers forpliktelse etter arbeidsmiljøloven § 10-2.

Avsluttende kommentarer

Dommen vil få betydning for vurderingen av når det foreligger en vesentlig ulempe for arbeidsgiver å innvilge fritak for nattarbeid. Selv om vurderingen av når det foreligger en vesentlig ulempe for arbeidsgiver skal innebære en interesseavveining hvor terskelen for når det foreligger en vesentlig ulempe vil kunne variere, fastsetter Høyesterett at arbeidstaker som hovedregel har rett til fritak for nattarbeid i den stillingen vedkommende innehar. Det er dermed opp til arbeidsgiver å bevise at ulempene som foreligger hos arbeidsgiver og eventuelt for andre ansatte, må veie tyngre enn arbeidstakers behov for fritak.

Det kan stilles spørsmål ved om Høyesteretts tolkning av hva som skal til for at det foreligger en vesentlig ulempe etter arbeidsmiljøloven § 10-2 andre ledd, skiller seg fra ulempevurderingen i arbeidsmiljøloven § 14-3 tredje ledd. Sistnevnte bestemmelse fastsetter at deltidsansatte har fortrinnsrett til en utvidet stilling, med mindre dette innebærer en "vesentlig ulempe" for arbeidsgiver. Det skal også etter denne bestemmelsen gjøres en konkret interesseavveining, men det er i forarbeidene lagt til grunn at deling av en utlyst stilling som hovedregel skal anses å være til ulempe for arbeidsgiver, og at det stilles små krav til arbeidsgivers konkretisering av disse ulempene. Høyesteretts tolkning av hva som utgjør en "vesentlig ulempe" etter arbeidsmiljøloven § 10-2 andre ledd fremstår med andre ord som strengere enn etter § 14-3 tredje ledd.

Les dommen i Rettsdata her.