Kjennelse fra Høyesterett: Arealbytte. Ekspropriasjon. Jordskifteloven § 3-4. Vegloven § 53. Grl. § 105. Legalitetsprinsippet

Domskommentaren er skrevet av advokatfullmektig Harald Holmstad og trainee Kristian Østberg Killingberg, Advokatfirmaet BAHR AS. Juni 2023

Høyesterett avsa 7. juni 2023 kjennelse i en sak som gjaldt påstand om avvisning av krav om arealbytte etter jordskifteloven § 3-4. Spørsmålet var om saken skulle vært anlagt som ekspropriasjonssak etter vegloven § 53, jf. jordskifteloven § 5-4. I tråd med jordskifterettens og lagmannsrettens vurderinger kom Høyesterett enstemmig til at den som ønsker veiutvidelse kan velge mellom å reise jordskifte- eller ekspropriasjonssak.

Sakens faktum

En boligeiendom i Vestby kommune hadde forbindelse til det offentlige veinettet via en privat stikkvei mellom to andre eiendommer. Eierne av boligeiendommen mente imidlertid at veien var utjenlig, og reiste derfor jordskiftesak mot eierne av den ene naboeiendommen med krav om arealbytte etter jordskifteloven § 3-4. Saken ble reist med sikte på å utvide veien inn på naboeiendommen slik at veien ble bedre egnet for bilkjøring.

Eierne av naboeiendommen krevde at jordskiftesaken ble avvist, da saken etter deres syn i stedet måtte reises for jordskifteretten som en ekspropriasjonssak etter vegloven § 53, jf. jordskifteloven § 5-4. Dette ville i så fall innebære at skjønnsprosesslovens regler ville komme til anvendelse, jf. jordskifteloven § 6-1 tredje ledd.

Oslo og Østre Viken jordskifterett avslo kravet om avvisning i kjennelse 4. april 2022. Avgjørelsen ble anket til Eidsivating lagmannsrett, som i kjennelse 7. september 2022 forkastet anken. Eierne av naboeiendommen anket avgjørelsen til Høyesterett. Anken gjaldt lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, samt anvendelsen av Grunnloven §§ 105 og 113.

Høyesteretts vurdering

Det overordnede spørsmålet i saken var om erverv av annens grunn for utvidelse av privat vei kan skje i form av arealbytte i jordskifteprosess, jf. jordskifteloven § 3-4, eller om slikt krav bare kan fremmes som ekspropriasjonssak etter vegloven § 53, jf. § 60 annet ledd og jordskifteloven § 5-4.

Høyesterett tok utgangspunkt i ordlyden i jordskifteloven § 3-4 første ledd første punktum. Det ble uttalt at ordlyden gjelder arealbytte generelt, og at dette også "klart" må omfatte arealbytte for å utvide en privat vei. Videre så retten hen til ordlyden i ekspropriasjonsbestemmelsen i vegloven § 53 første punktum, som etter rettens syn også utvilsomt omfatter erverv av eiendom for å utvide en privat vei. Samlet sett mente Høyesterett at ordlyden i de to bestemmelsene ikke gir holdepunkter for at et krav om utvidelse av privat vei må reises som ekspropriasjonssak, forutsatt at vilkårene for å reise jordskiftesak er oppfylt.

Forarbeidene omtaler ikke problemstillingen, og kunne dermed ikke tas til inntekt for at det ikke skal være mulig å velge mellom jordskifte eller ekspropriasjonen annen forståelse. Retten viste dernest til hensynet til systematikk i lovverket, og fremhevet at det ikke er slik at lover generelt bør forstås slik at det ikke skal være mulig å velge mellom to eller flere fremgangsmåter for å nå et ønsket resultat. I den forbindelse ble avgjørelsen i Rt. 1987 s. 595 trukket frem. Saken gjaldt krav om å gi flere eiendommer rett til bruk av en skogsbilvei, reist som jordskiftesak. Eieren av veien mente at saken måtte anlegges som ekspropriasjonssak, men dette ble avvist av Høyesterett. Heller ikke i den saken så Høyesterett noe rettsystematisk hinder for at rekvirenten skulle kunne velge mellom jordskifte og ekspropriasjon etter vegloven § 53. Det måtte derfor begrunnes nærmere hvorfor saksøker ikke skulle kunne ha rett til å velge mellom to mulige fremgangsmåter.

Retten vurderte først disposisjonsprinsippet. I motsetning til i vanlige sivile saker er ikke jordskifteretten bundet av partenes påstander, men skal treffe beslutning basert på hvordan eiendomsforholdene kan gjøres mer tjenlige. De ankende parter hadde anført at jordskifte ikke kan velges i saker der man krever et bestemt areal til et bestemt formål, og man er uinteressert i noe annet enn det krevde resultat. Dette kunne etter Høyesteretts syn ikke føre frem, idet et slikt kriterium ville være lite egnet som regel for når ekspropriasjon må velges fremfor jordskifte. Partene ville blant annet kunne være uenige om når man står overfor en slik situajson.

De ankende parter hadde også anført at hensynet til Grunnloven § 105 om rett til full erstatning for eiendomsavståelse best ivaretas dersom krav som i denne saken behandles som en ekspropriasjonssak. Høyesterett viste til at vilkårene både for arealbytte og ekspropriasjon etter henholdsvis jordskifteloven § 3-18 og vegloven § 53 gir anvisning på en kost-nyttevurdering. Det var også lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 1987 s. 595 at det neppe er "noen vesentlig forskjell mellom de materielle vilkår" i jordskifteloven og vegloven. Høyesterett fremhevet videre at ikke-tapsgarantien i jordskifteloven § 3-18 kombinert med kravet om netto skiftegevinst i § 3-3 sørger for at Grunnlovens krav om full erstatning normalt ikke byr på problemer. Retten kunne likevel ikke utelukke at det vil kunne oppstå situasjoner der en jordskifteløsning vil støte an mot Grunnloven § 105, særlig hensett til forskjeller i sakskostnadsreglene etter jordskifteloven og skjønnsprosessloven. I slike tilfeller kan jordskifteretten ha plikt til å finne andre løsninger enn det jordskifteloven isolert sett tilsier, for å oppfylle Grunnlovens krav. Noen avskjæring av valgmuligheten mellom jordskifte og ekspropriasjon kunne dette imidlertid ikke medføre. Retten så det i stedet slik at de rettslige problemene som eventuelt måtte oppstå, må håndteres i jordskiftet. På denne bakgrunn kom Høyesterett til at hensynet til Grunnloven § 105 ikke fører til at jordskifte må vike for ekspropriasjon etter vegloven § 53.

De ankende parter hadde også vist til at valgmulighet mellom arealbytte og ekspropriasjon innebærer en lite forutberegnelig rettssituasjon for den som blir møtt med krav om inngrep. Det var i denne forbindelse vist til legalitetsprinsippet, herunder kravet til klar lovhjemmel. Høyesterett mente på sin side at valgmuligheten ikke strider mot legalitetsprinsippet, ettersom det følger "klart" av ordlyden i begge bestemmelser at de får anvendelse. Det faktum at valgmuligheten bringer inn et usikkerhetsmoment for den som potensielt må avgi grunn, innebar etter rettens syn ikke at legalitetsprinsippet ble rokket ved.

Konklusjonen ble etter dette at rekvirenten i slike saker må kunne velge mellom å begjære jordskifte etter jordskifteloven kapittel 3 og ekspropriasjon etter vegloven § 53, jf. jordskifteloven § 5-4. Anken ble dermed forkastet.

Les kommentaren i Rettsdata

Rettsdata Fast eiendom ledes av advokatfirmaet BAHR, med advokat/partner Anne Sofie Bjørkholt som ansvarlig for redaksjonen. Bjørkholt trekker med seg større deler av eiendomsgruppen i det redaksjonelle arbeidet for Rettsdata. Fagemnet dekker flere deler av eiendomsretten, for eksempel tingsretten og reglene for omsetning av eiendom. Redaksjonen fastsetter kildeutvalget og -kriteriene fortløpende. Rettsdata byr på en svært bred kildetilgang innenfor eiendomsjussen. BAHR kommenterer norsk høyesterettspraksis løpende for Rettsdata.